Tysk idealisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tysk idealisme er en betegnelse på en utvikling innenfor filosofien sent på 1700-tallet og tidlig 1800-tallet med røtter i deler av Kants filosofi og filosofene Fichte, Schelling og Hegel som hovedrepresentanter for retningen. Bevegelsen er på ingen måte en homogen retning, men har sterke fellestrekk.

Med utgangspunkt i Kants metafysikk og praktiske fornuft forfattet Hegel (og sannsynligvis også Hölderlin) et forsøk på et program for idealismen og etikken, Das älteste Systemprogramm des deutschen Idealismus (1796/97).

Idealismen forsøker å gi en ny utforming av metafysikken, en filosofi om det absolutte. Den menneskelige bevissthet som hos Kant måtte forlates til fordel for en absolutt bevissthet. Virkeligheten er en sammenhengende enhet, og forstås best ut i fra et prinsipp.

Subjektet forstås i tråd med Kant som fundamentalt skapende og produktivt, og er autonomt. Friheten former virkeligheten og står dermed i en diastase til virkeligheten som helhet og sammenheng. I skjæringspunktet mellom forsøket på å forene virkeligheten som helhet og friheten finner vi bestrebelsen til de tyske idealister. Hos Fichte det absolutte jeget som fordeler seg i de enkelte individer for å fremme sin moralske utvikling, hos Schelling det absolutte som kommer til bevissthet i individet for at menneskene skal kunne nyte den estetiske kontemplasjonen av bevissthetens og naturens enhet – og hos Hegel den absolutte ånd

Den tyske idealismen innledet og inspirerte i stor grad romantikken (med Goethe også som kilde). Andre filosofer som kan regnes til idealismen er Schleiermacher, Herbart og Arthur Schopenhauer.

Se også[rediger | rediger kilde]