Panteisme

Gud
	Konseptet Gud; Gud · Gudsbevis · Demiurg ; Monisme · Unitarisme · Dualisme; Treenighet · Teologi Typer gudstro; Teisme · Monoteisme · Polyteisme; Panteisme · Panenteisme · Henoteisme ; Deisme · Pandeisme Synet på Guds eksistens; Ateisme · Agnostisisme; Ignostisisme · Apateisme Erfaring og praksis; Tro · Bønn · Åpenbaring; Mystikk · Esoterikk Beslektede temaer; Religion · Filosofi · Myte; Metafysikk · Gnostisisme · Ontologi

Panteisme er en metafysisk filosofi og religiøs lære som hevder at Gud er i alt og Alt er Gud. Den vil dermed også hevde at alt er en enhet, dvs. uendelig, altomfattende samt evigvarende, og på en eller annen måte guddommelig selv om guddommen er immanent. Det motsatte er teisme.

Hinduisme er en panteistisk religion, der man lærer at Gud er i hver eneste gjenstand som fins på jorden. Man kan også gjøre tolkninger av panteisme i hasidisk jødedom, sufisme i islam, samt diverse ”new age”-religioner og i andre tolkninger av Bibelen og Toraen. Mange panteister er også fritenkere. Panteisme blir ofte forbundet med det overnaturlige og paranormale, som magi, spøkelser og hekseri.

Filosofihistoriens mest kjente panteist er Spinoza, men det er også mulig å si at før-sokratikerne, Lao Tzu og Eriugena var panteister. Andre sentrale filosofer er Plotin, Platon, Bruno, Schelling, Hegel, Tillich og Einstein.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Begrepet «panteist», som «panteisme» senere ble avledet fra, skal først ha blitt brukt av den irske forfatteren Toland i hans verk Socinianisme Truly Stated, by a pantheist fra 1705. Konseptet har imidlertid vært diskutert så langt tilbake i tid som blant filosofene i antikkens Hellas, som Tales fra Milet, Parmenides og Heraklit. Den jødiske bakgrunnen for panteisme har sitt opphav i Toraen, i skapelsen i Genesis og i tidlig profetisk materiale der «naturhandlinger» som oversvømmelser, stormer, vulkaner, osv., anses å være «Guds hånd» gjennom personliggjørende idiomer. Man ser det samme konseptet i både Det gamle testamentet og Kabbalah-litteraturen.

I 1785 startet en stor strid mellom Jacobi og Mendelssohn. Jacobi påsto at Lessings panteisme var materialistisk med tanke på at Gud og all natur var en utstrakt substans. For Jacobi var dette et resultat av opplysningstidens krav om begrunnelse, og han mente at det ville lede til ateisme. Mendelssohn var uenig, og hevdet at panteisme var det samme som teisme.

Det er generelt overraskende at panteisme selv i det 17. århundre ikke vant fram over teisme, for den mest originale, beste og mest gjennomførte europeiske utredningen av den (…) kom for dagen i den perioden, nemlig gjennom Bruno, Malebranche, Spinoza og Scotus Eriugena. Etter at Scotus Erigena ble borte og glemt for mange århundrer siden, ble han igjen oppdaget på Oxford, og i 1681, altså fire år etter Spinozas død, ble hans arbeid publisert. Dette ser ut til å bevise at innsikten til individer ikke kan sette spor før tiden er moden for å motta den. På den annen side, i våre dager (1851) er panteisme, skjønt bare presentert i Schellings utvelgende og forvirrede gjenopplivelse av den, blitt den dominerende tenkemåte blant studerende og ferdig utdannede mennesker. Dette er fordi Kant banet vei for den med sin kamp mot teistiske dogmer, og gjorde tiden moden for den, som en ploget åker som er klar for frø.
Schopenhauer, Parerga and Paralipomena, Vol. I, "Sketch of a History of the Doctrine of the Ideal and the Real"

Tre hovedtyper av panteisme[rediger | rediger kilde]

Klassisk panteisme er en form for panteisme som likestiller eksistensen med Gud uten å forsøke å redusere det eller minimere noen av uttrykkene, og har en inkluderende holdning mot andre filosofiske retninger. Det er et klassisk konsept som er uttrykt gjennom en immanent gud, og det er representert i mange religiøse tradisjoner inkludert hinduisme og Kabbalá-jødedom, samt mange andre av verdens religioner og filosofier.

Bibelsk panteisme er uttrykt i Bibelen ifølge en tolkning som ser på personliggjørende språkvitenskap som et kulturelt kommunikasjonsidiom i hebraisk.

Eksempler i bibelen; Jes 55,12, Sal 98,8, Apg 17,28^{[død lenke]}

Naturalistisk panteisme er basert på Spinoza (som kan ha vært påvirket av bibelsk panteisme) og John Toland, så vel som samtidig påvirkning.

Diverse forklaringer på panteisme[rediger | rediger kilde]

Et kjennetegn på panteisme er at hvert individuelle menneske, i egenskap av å være en del av universet eller naturen, er en del av Gud. En sak som er diskutert av panteister er hvordan mennesker, hvis det er sånn, kan ha fri vilje. En respons på dette er illustrert ved følgende analogi (spesielt av klassiske panteister): "Du er en del av gud slik en individuell blodcelle i en blodåre er en del av deg." Analogien hevder videre at mens en celle kan være klar over sine egne omgivelser, og enda kan velge (fri vilje) mellom riktig og galt (ved å drepe en bakterie, bli til kreft, eller kanskje ikke gjøre noe som helst), har den sannsynlig ikke noe konsept om det større vesenet det er en del av. En annen måte å forstå dette forholdet på er gjennom det hinduistiske uttrykket tat tvam asi, "Du er dette", hvori den menneskelige sjel eller Atman forstås som det samme som Gud eller Brahman – bare det at mennesker ikke begriper det. I denne hindusammenhengen tror man at man må være frigjort gjennom innsikt (moksha) for å oppleve og fullstendig forstå forholdet – delen blir ikke lenger dekket over av det hele.

Ikke alle panteister mener at vi har fri vilje. Determinisme er spesielt utbredt blant naturalistiske panteister. Individuelle tolkninger av panteisme kan si noe om hva fri vilje og/eller determinisme er, og om det eksisterer, men panteisme i seg selv forutsetter ikke det ene eller det andre. Spørsmålet er imidlertid mye diskutert, som i mange andre religioner og filosofier.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Panteisme – sitater

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.