Thomasine Gyllembourg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thomasine Gyllembourg
Thomasine Gyllembourg
Thomasine Gyllembourg malt av Jens Juel
Født 4. november 1773
Død 1. juli 1856
Ektefelle P.A. Heiberg og
Carl Frederik Gyllembourg
Barn Johan Ludvig Heiberg
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Dansk

Thomasine Gyllembourg (født 4. november 1773, død 1. juli 1856) var en dansk forfatterinne. Hun er nært forbundet med to andre av tidens ledende forfattere ettersom hun i noen år (17901801) var gift med P.A. Heiberg og i dette ekteskapet ble mor til Johan Ludvig Heiberg. Hun var en av sin tids ledende danske romanforfattere.

Oppvekst og giftermål[rediger | rediger kilde]

Thomasine Christine Buntzen vokste opp i Nyhavn i København som eldste datter av statsmegler og dispasjør Johan Buntzen i hans andre ekteskap. Hun kom fra en familie med nære familiebånd. Moren døde tidlig og hun vokste opp hos faren sammen med tre søstre. Johan Buntzen var en kunnskapsrik mann med mange interesser og dette preget hans oppdragelse av døtrene.[1] De fikk undervisning hjemme av filologen og forfatteren P.A. Heiberg Allerede som 15-åring ble hun forlovet med den 30 år gamle Heiberg. Den senere svigerdatteren Johanne Luise Heiberg utga i 1882 en bok om forholdet mellom ektefellene Heiberg/Gyllembourg og slik beskriver hun hendelsen[2]:

Sitat Endelig en Dag, til den gamle Buntzens, men endnu mere til den unge Piges Overraskelse, begjærede den dobbelt saa gamle, lærde og i alles Munde omtalte Digter P. A. Heiberg hendes Haand af Faderen, der i høi Grad fandt sig smigret ved Anmodningen, ligesom den lille beskedne Pige følte, at man umulig kunde give en saadan Mand et Afslag, tilmed da der blev hende sagt, at hendes Moder i Himlen vilde glæde sig ved denne Forbindelse. Et formeligt Sværmeri betog hende ved Tanken om at kunne glæde sin forklarede Moders Aand, og inden kort Tid blev Trolovelsen feiret mellem Peter Andreas Heiberg og Thomasine Buntzen. Sitat

Paret giftet seg den 7. mai 1790 og flyttet inn i sitt første hjem i Østergade i København.[3]

Ekteskapet[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1791 fødte Thomasine sønnen Johan Ludvig, men det var ingen fortrolighet mellom ektefellene, selv om de respekterte hverandre[1]. En annen faktor som kom til å prege samlivet, var det tilspissede forholdet mellom Heiberg og statsmakten. Forfatterskapet førte stadig til at han fikk bøter (jfr. Trykkefrihedsforordningen af 1799) han ikke hadde penger til å betale. Bøtene betalte svigerfaren[1].

I Peter Andreas og Thomasine Heibergs hjem var det alltid åpent hus for frihetselskende menn som hyllet den franske revolusjon. En av dem var den svenske baronen Carl Frederik Gyllembourg som var 25 år gammel på det tidspunkt han kom inn i familiens liv. Gyllembourg hadde kommet til Danmark etter å ha blitt dømt for medvirkning til drapet på den svenske kongen Gustav III, mistet alle privilegier og landsforvist.[4] Han ble en god venn av P.A. Heiberg og var daglig på besøk i huset. Da Thomasine fortalte sin mann om sine følelser for C.F. Gyllembourg skal Heiberg ha svart: «Gør i den Henseende, som jeg ikke var til».[5]

P.A. Heiberg landsforvises[rediger | rediger kilde]

P.A. Heiberg var en svært populær forfatter i Danmark og kritiserte den eneveldige styreformen. Han ble stadig mere bisk i sine kommentarer og skuespill. Til tross for styrets generelt liberale holdning til ytringsfriheten ble Heiberg trukket for retten. Hans fall var forårsaket av utenrikspolitikken med bl.annet press fra den russiske regjering. Han fikk sin dom og ble landsforvist. Heiberg måtte rømme landet i all hast første juledag i 1799. Først reiste han til Hamburg, d.v.s. rett syd for grensen, men dro senere til Paris, hvor han bodde resten av livet.

Thomasine og sønnen Johan Ludvig flyttet hjem Thomasines far, hvor Gyllembourg ble en daglig gjest.

Skilsmissen[rediger | rediger kilde]

Vennskapet mellom Thomasine og Gyllembourg utviklet seg fort til et kjærlighetsforhold. Thomasine ønsket å gifte seg med han så fort som mulig. Hun skrev til sin mann og ba om skilsmisse. Da P.A. Heiberg fikk brevet, brøt han sammen og hele hans verden falt i grus. Svaret til Thomasine var nei og han beordret at deres sønn skulle fjernes fra Thomasine. En av datidens mest omtalte skilsmissesaker var i gang.

Heiberg søkte kongen om benådning og tillatelse til å vende tilbake til Danmark for å ta seg av sønnen. Svaret var nei, nettopp p.g.a. den iverksatte skilsmissen. Avslaget klippet forholdet over og Heiberg gikk med på skilsmisse. Heiberg så aldri Danmark igjen. I desember 1801 ble skilsmissen innvilget og Thomasine ble kort etter Thomasine Christine Gyllembourg. Heiberg oppga håpet om å vende tilbake og slo seg ned i Paris.

Ettersom det var Heibergs utrykkelige vilje at sønnen Johan Ludvig ikke skulle være hos moren, ble gutten kort etter at morens nye ekteskap ble inngått tatt fra henne. Gutten var en kort stund hos Lise Jürgensen, Thomasines søster. I mai 1802 flyttet han hjem til P.A. Heibergs gode venner på Bakkehuset, Knud Lyne og Kamma Rahbek.

Familien Gyllembourg[rediger | rediger kilde]

Gyllembourgs gravsten mellom Johan og Louise Heibergs på Holmens kirkegård

Heiberg var borte og livet ble vanskelig for familien Gyllembourg. De hadde ingen penger og flyttet tilbake til Thomasines far, som ignorerte svigersønnen. Mange venner var rystet over Thomasines krav om skilsmisse, som de anså for å være grusomt med tanke på Heibergs vilkår i eksil.

Thomasine og hennes nye mann forsøkte å leve på gården Ruhedal ved Gyrstinge på Sjælland. Hun prøvde å bli en god bondekone og han prøvde å dyrke jorden. Thomasine henfalt etter hvert til depresjoner og lengtet ubeskrivelig etter sønnen sin.

Ruhedal brant ned og de vendte tilbake til byen hvor de flyttet inn igjen hos familien og forsøkte å finne en levevei. Familien Gyllembourgs hjem ble snart et samlingssted for mange av datidens store menn og svensk og dansk adel. I København vendte Johan Ludvig tilbake til sin mor, selv om Heiberg raste i Frankrike.

Det lyktes ikke Gyllembourg å skaffe seg arbeide som kunne hjelpe familien. Han døde allerede i 1815 og Thomasine måtte nå leve som «enslig mor» og lærer for å overleve. Dette var på mange måter en vanskelig tid, som har satt klare spor i hennes senere forfatterskap. Johan Ludvig ble student og begynte sin forfattervirksomhet. Han besøkte sin far i Paris og klarte å få til et forlik mellom sine foreldre. De gjenopptok brevkorrespondansen, men møtte hverandre aldri igjen.

Litterær debut som 53-åring[rediger | rediger kilde]

I 1827 begynte Johan Ludvig å utgi det litterære bladet Københavns flyvende Post. Da han en dag sto og manglet materiale til bladet, sa moren: «Gid jeg kunne hjælpe dig». Svaret fra Ludvig kom straks: «Det kunne du godt, hvis du ville.» Den kvelden skrev Thomasine «Brev fra en Løjtnant til Redaktionen af den flyvende Post».

Thomasine Gyllembourg var 53 år da hun begynte sitt forfatterskap. Hun skrev i 20 år og fikk utgitt 24 fortellinger på i alt ca. 3 000 sider. I motsetning til tidens andre forfattere skrev hun om emner fra samfunnets dagligliv.[6] Thomasine Gyllembourg holdt strengt på sin anonymitet selv om det snart ble kjent hvem som hadde skrevet romanene[7], som hun kalte «Hverdags-historier.» Thomasine Gyllembourgs fortellinger gir et bilde av livet på 1800-tallet. Tross sin beskjedenhet var hun fortsatt en opprørsk kvinne - og ble en av Danmarks første kvinnelige forfattere, den første kommersielle suksess, den første danske bestseller-forfatter.

Med sine romaner hadde Madame de Staël skapt begrepet bestseller og Thomasine Gyllembourg fulgte godt med. Søren Kierkegaard var begeistret for hennes prosa. Den skilte seg klart fra Knud Lyne Rahbeks, ved sin evne til å skildre hva som helst og hvem som helst med innlevelse. Der Rahbek ikke kunne få sine personer edle nok, var hun fascinert av individenes særegenheter.

Til Gyllembourgs prosa regnes de brevene som hun skrev til P. A. Heiberg etter seperasjonen og hans forvisning. Hun diskuterer ekteskap, kjærlighet, skilsmisse og det å være mor – og gir leseren et sjeldent innblikk i det som foregikk i tidens salonger. Brevene er modne og moderne.

Takket være hennes svigerdatter Johanne Luise Heiberg er de kjent i dag. Sistnevnte ga ut samlingen i 1880-årene.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Familien Polonius (1827)
  • En Hverdags-Historie (1828)
  • Den magiske Nøgle (1830)
  • Kong Hjort (1830)
  • Slægtskab og Djævelskab (1830)
  • Den lille Karen (1830)
  • Sproglæreren. Skuespil (1831)
  • Magt og List. Skuespil (1831)
  • Fregatskibet Svanen. Skuespil (1831)
  • Drøm og Virkelighed (1833)
  • Mesalliance (1833)
  • De Forlovede. Skuespil (1834)
  • Findeløn (1834)
  • De lyse Nætter (1834)
  • Ægtestand (1835)
  • En Episode (1835)
  • Extremerne (1835)
  • Jøden (1836)
  • Hvidkappen (1836)
  • Montanus den Yngre (1837)
  • Nisida (1837)
  • Maria (1839)
  • Een i Alle (1840)
  • Nær og fjern (1841)
  • Jens Drabelig (1841)
  • En Brevvexling (1843)
  • Korsveien (1844)
  • Castor og Pollux (1844)
  • To Tidsaldre (1845)

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Arkiv for Dansk Litteratur
  2. ^ Johanne Luise Heiberg: Peter Andreas Heiberg og Thomasine Gyllembourg, bd. I, s. 7 f.
  3. ^ Gyllembourg, 1845 s 233
  4. ^ Dansk Biografisk Leksikon
  5. ^ Vilhelm Østergaard (1908):Thomasine Gyllembourg. Illustreret Dansk Litteraturhistorie. Danske diktere i det 19ende Aarhundrede Runeberg.org, hentet 22. august 2012
  6. ^ (Skafte Hakon, en kvinde gør oprør)
  7. ^ Gyllembourg, 1845 s 236

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]