Guldhornene (dikt)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gallehus- eller Gullhornene, to drikkehorn av gull fra 400-tallet, ble funnet sør i Jylland i 1639 og 1734. Da originalene ble stjålet i 1802, ga oppmerksomheten den danske dikteren Adam Oehlenschläger inspirasjon til å skrive det romantiske diktet Guldhornene samme år. Hornene gikk tapt, men kopier er utstilt i Nationalmuseet i København.

Guldhornene er et av Adam Oehlenschlägers mest berømte dikt. Det omhandler det danske nasjonalklenodiet Guldhornene, to drikkehorn av gull fra romersk jernalder funnet sør i Jylland i 1639 og 1734. Diktet ble skrevet våren 1802, kort etter at gullhornene ble stjålet og smeltet om. Guldhornene er romantikkens innføring i Danmark og dens vesentligste dikt.

Oehlenschläger hadde vært på en forelesning med N.F.S. Grundtvigs fetter, den tysk-norske filosofen Henrik Steffens. De spaserte etterpå i 16 timer og snakket om romantikken. Oehlenschläger gikk hjem til sitt losji i Vestergade – rett ved der de stjålne gullhornene i hemmelighet samtidig ble smeltet om – og skrev diktet Guldhornene etter frokost påfølgende dag. Diktet ble utgitt i 1802 i samlingen Digte, 1803.

Kirsten Svendsdatter finder guldhornet, nasjonalromantisk maleri av Niels Simonsen fra 1859.
Oehlenschlägers Guldhornene lest på dansk av Anders Ø. Kristensen.

Men I see kun Guldets Lue,

Ikke det ærværdigt Høie;
Sætte dem som Pragt til Skue
For et mat nysgierrigt Øie.

Himlen sortner, Storme brage;
Visse Time! du er kommen.
Hvad de gav, de tog tilbage.
Evig bortsvandt Helligdommen.

Avslutningen av Guldhornene av Adam Oehlenschläger


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]