Slaget om København (1807)

Slaget om København 1807
Konflikt: Napoleonskrigene
København brenner etter bombardementet
Dato	16. august til 5. september 1807
Sted	København, Danmark
Resultat
Britisk seier, den danske flåten kom i britiske hender
Parter
Storbritannia		Danmark-Norge
Kommandanter
Admiral James Gambier		Heinrich Ernst Peymann
Styrker
30 000 soldater + skip		-
Tap
42 drept 154 såret 24 savnet		5000 soldater og borgervern, 2000 sivile

Slaget om København, også kjent som Københavns bombardement eller det andre slaget om København, fant sted under Napoleonskrigene og varte fra 16. august til 5. september 1807. Slaget endte med britisk seier, og hele den dansk-norske flåten falt i britiske hender; slaget er siden kjent som «flåteranet».

Angrepet på Københavns red i 1801 regnes som det første slaget om København.

Bakgrunn

9. juli samme år ved Tilsit inngikk keiser Alexander av Russland en allianse med sin tidligere fiende Napoleon, med et hemmelig tillegg om å tvinge Sverige og Danmark-Norge til å lukke sine havner for britiske skip, og tvinge de nøytrale landene inn i det fransk-russiske forbundet. Denne avtalen fikk britene nyss om, og de var livredde for at den forholdsmessig viktige dansk-norske flåtestyrken skulle bli tatt i bruk av Napoleon. Dette ville utvilsomt også ha skjedd, ettersom en spansk-fransk hjelpehær alt var under oppsetting og siden ble sendt opp til Jylland, med planer om å angripe Sverige ved landgang i Skåne. Storbritannia sendte en sterk flåte mot København for å overtale den danske statsledelsen til å inngå et forbund med britene, men forlangte samtidig at hele orlogsflåten skulle settes i pant som garanti.

Den regjerende danske kronprins, som stadig ville bestemme alt personlig, valgte fornærmet å avvise enhver mulighet til å innlede forhandlinger, for derved å vinne tid for alternative utfall. Hovedalternativet var at Danmark-Norge vendte Frankrike og Napoleon ryggen, og fikk Storbritannia som hovedalliert, i likhet med Sverige. Resultatet var at britene 2. september innledet et bombardement av København by for å tiltvinge seg flåten. Til slutt, den 7. september, da mange hus i byen var utbrent, besluttet den danske general Heinrich Ernst Peymann å overgi både København by og flåten til den britiske admiral James Gambier. Britene kunne da seile bort med 16 linjeskip, 10 fregatter, 5 korvetter og en rekke andre skip – og nå som britisk krigsbytte og eiendom.

Beleiring

Da britene kom seilende til København i august 1807, lå størstedelen av den dansk-norske flåten i opplag. Den britiske forhandleren Francis Jackson forsøkte å innlede samtaler med den danske kronprins Fredrik, men denne unndro seg diplomatiske samtaler og prioriterte å reise til Kiel med sin syke far, Christian 7. Til tross for tradisjoner fra 1660, da kongen ble i sin hovedstad under svenske angrep, overlot regjerende kronprins hovedstaden og orlogsflåten til sin skjebne. En eldre offiser som aldri hadde ført noen ledende kommando, ble utnevnt til Københavns kommandant. Det var Ernst Peymann, mens kommandør Steen Bille skulle forsvare byen fra sjøsiden. Instrukser om å senke orlogsflåten i tilfelle britisk okkupasjon tok kronprinsen seg ikke tid til, men kongehusets arvesølv fikk man fjernet fra en av byens kirker.

Den 16. august gikk britene i land ved Vedbæk, og snart slo de en halvsirkel rundt København med overlegne tropper. Alt dette skjedde uten motstand fra dansk side, for hovedhæren lå forlagt ved grensa mot Tyskland i sør, med front mot Napoleon. Både 1. og 2. september sendte britene oppfordring til Peymann om å overgi flåten, men Peymann svarte at det ikke lå i hans makt – en så stor avgjørelse måtte kongen ta.

Bombardementet begynte klokken halv åtte den 2. september, både med skipskanoner og Congreveraketter. Bombardementet varte i tolv timer, men ble gjenopptatt klokken 18:00 den 3. september, og varte til åtte om morgenen 4. september. Mange bygninger strøk med, blant dem Vor Frue kirke, mens Rundetårn med universitetsbiblioteket ble reddet etter iherdig innsats fra soldater eller folk fra Holmen, hvor marinens verft lå. Til det danske traume som det brtitiske angrepet utløste, hørte propagandamyten om at over 2000 mennesker ble drept under bombardementet; i realiteten var tallet sivile ofre lavt. Dette ble forskningsmessig belagt først etter år 2000 og publisert til 200-årsmarkeringen i 2007.

Bombardementet ble gjenopptatt den 5. september, og innbyggerne i København forlangte kapitulasjon. Da situasjonen var håpløs, og byen var omringet, valgte byen kapitulasjon. Den 6. september ble kapitulasjonen undertegnet, og britene fikk en måned på seg til å gjøre flåten seilklar. I slutten av oktober seilte man avgårde med hele den såkalte dansk-norske orlogsflåten: 17 linjeskip, 17 fregatter og andre større seilskip, og 16 mindre skip, samt 26 kanon- og rofartøyer og ikke mindre enn 96 transportskip lastet med alle slags krigsforråd.

Med flåtens tap opphørte det danske maktmiddel som hadde kontrollert sjøterritoriet og forbindelsen til Norge. Det hører med til de tidligere generasjoners nasjonsbygging, også i Norge, å kalle denne flåten «dansk-norsk», men den var danskekongens grep på sitt underordnete biland, Norge. Norske sjøgutter ble tvangsutskrevet til Orlogsflåden i alle generasjoner, men motsatte seg det ofte, og flyktet gjerne fra landet for å slippe orlogstjenesten. Det var spesielt Nederland som var regnet som alternativ, der mange norske sjøgutter kunne finne god hyre på hollandske skip, mens jentene ofte tok tjeneste i land. Det er sagt av norske kulturhistorikere, som Ludvig Daae, at hele byer av innvandrete nordmenn fantes i Nederland på 16- og 1700-tallet. Jørgen Bjelke påpeker i sin krigshistoriske biografi at det nesten ikke fantes menn langs kysten som han kunne få mobilisert til hæren.

Etter kronprins Fredrik (6.s) beslutning om krig mot Storbritannia havnet Norge i en to-frontssituasjon, med krig både mot sin hovedhandelsforbindelse, Storbritannia, og ved neste årsskifte også mot Sverige, da Fredrik erklærte dem krig. Det eneste middel man hadde til forsvar, var et fåtall kystfort og en improvisert roflotilje, som besto av kanonsjalupper og kanonjoller utbygd i høyt tempo. Etter noen år fikk man også 8 orlogsbrigger under seil, nesten alle var sendt opp fra Danmark. For å lese mer om oppbyggingen av den norske marinen, se Den Norske Marinen 1807–1890.

Se også

Wikisource har originaltekst relatert til Brev fra postmester David Ulrich Sommer til Det Kongelige Postcontoir i Frederichshald 1808

• Napoleonskrigene
• Roflotiljen
• Angrepet på Københavns red

Litteratur

• Peter Henningsen, København 1807 – Belejring og bombardement 2007 ISBN 978-87-7692-117-0
• Rolf Scheen, Flådens ran 1807 2007 ISBN 978-87-02-05841-3

Eksterne lenker

Englandskrigene, 1801-1814 (dansk)