Tetis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Thetis)
Gå til: navigasjon, søk
Tetis
Tetis
Pelevs tvinger Tetis
Keramikk fra ca. 490 f.Kr.
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Θέτις
Foreldre Nerevs og Doris
Make Pelevs
Barn Akilles
Aspekt Havet, formskifting, spådom, skapelse
Tekster Homer
Pseudo-Apollodorus
Ovid

Tetis (gresk: Θέτις) er i henhold til gresk mytologi en havnymfe eller som en gudinne av vann, en av femti nereider, døtre av den eldgamle havguden Nerevs.[1] Når hun ble beskrevet som nereide i de klassiske myter, var Tetis datter av Nerevs og Doris,[2] og et barnebarn av Tethys, som hun tidvis deler vesen med.

Ofte synes hun å være leder av nereiderne mens de deltar i hennes oppgaver. Tidvis er hun også identifisert med Metis, en av titanene. En del kilder fremmer at hun var en av de aller tidligste guddommene som ble dyrket i arkaiske Hellas, men hvor den muntlige tradisjon og nedtegnelser som siden har gått tapt. En eneste skriftlig kilder, et fragment, eksisterer og bevitner hennes dyrkelse, og en tidlig hymne fra Alkman som identifiserer Tetis som skaperen av universet. Dyrkelsen av Tetis som gudinnen er dokumentert til å ha fortsatt i en del greske regioner ved historiske skribenter som Pausanias på 100-tallet e.Kr.

Som så mange andre havguder eide hun evnen til å spå om framtiden og kraft til å endre sin fysisk form ved viljen. [3] Grunnet en spådom om at hun ville føde en sønn som ville bli større enn sin far, sørget Zevs for at hun ble gift med en dødelig mann, Pelevs. Han måtte slåss og nedkjempe henne for å kunne gifte seg med henne. De ble deretter gift med alle gudene tilstede, og hun fødte ham en sønn: helten Akilles. Bryllupet ble en av de utløsende årsakene til Trojakrigen hvor Akilles ble en av de fremste skikkelsene.[3]

Tetis som gudinne[rediger | rediger kilde]

Det meste av det bevarte materialet om Tetis handler om hennes rolle som mor til Akilles, men det er en del bevis på at som havgudinne spilte hun en langt mer sentral rolle i de religiøse forestillingene og kultpraksis i arkaiske Hellas. Den førmoderne etymologi av hennes navn, fra tithemi (τίθημι), «å sette opp, etablere», antyder en oppfatning blant de gamle grekere om en tidlig politisk rolle. Walter Burkert[4] betrakter hennes navn som en omformet dublett av Tethys.

I Homers Iliaden, første sang, kaller Akilles på sin mor i hennes beskyttende rolle i forsvaret, og således legitimerer styret til Zevs mot et begynnende opprør fra tre olympiske guder, og hver av disse har før-olympiske røtter:[5]

«... si at du engang alene blant de evige guder skjermet den skyomhyllede Zevs mot skammelig voldsferd, den gang da guder på høyen Olymp ville slå ham i lenker, Hera og dertil Poseidon, hans bror, og Pallas Atene. Da kom du ham til hjelp og løste hans lenker og hentet opp til det høye Olymp den hundrearmede kjempe, jetten som kalles Aigaion blant menn, men av guder Briáros. Selve Poseidon, hans far, har ei så veldige krefter. Stolt tok han sete hos Kronos' sønn...»[6]
Tetis og unge Akilles, romersk kopi fra en gresk original fra 100-tallet f.Kr. (Roma)

Kointos Smyrnaios skrev om dette avsnittet at Tesis en gang løslot Zevs fra lenkene, men det er ingen annen referanse til dette opprøret blant olympierne, og en del lesere, slik som M. M. Willcock,[7] har forstått episoden som en oppfinnelse for dette formålet av tradisjonen til Homer for å støtte Akilles' bønn om at mor skal skaffe Zevs' hjelp. Laura Slatkin utforsket den åpenbare selvmotsigelsen at den umiddelbare presentasjonen av Tesis i Iliaden er som en hjelpeløs mindre gudinne som er tynget av sorg og jamrer til sine søstre nereidene, og knytter gudinnens nåtid og fortid sammen ved hennes sorg.[8] Hun trekker sammenligninger med Tetis' rolle i annet verk i Den episke syklus angående Troja, det tapte verket Aithiopis (bortsett fra fragmenter)[9] som presenterer en påfallende likt fellesskap, det av den guddommelige daggry, Eos, med hennes drepte sønn Memnon; hun supplerer parallellene med bilder fra repertoaret til arkaiske vasemalere hvor Eos og Tetis flankerer symmetrisk motstående helter med et tema som kan være avledet fra tradisjonelle episke sanger.[10]

Tetis trenger ikke å be Zevs om udødelighet for sin sønn, men slet ham bort til den hvite øya Leuke i Svartehavet, et alternativt Elysion[11] hvor han har overskredet døden og hvor en kult for ham eksisterte fram til historisk tid.

Tetis og andre guddommer[rediger | rediger kilde]

Pseudo-Apollodorus' Bibliotheke forsikrer at Tetis ble begjært av både Zevs og Poseidon, men på grunn av et profeti som sa at hennes sønn ville bli større enn sin far, fant de best å få henne giftet bort med en dødelig.[12] Således er hun avslørt som en figur av kosmisk egenskap, i stand til uroe den guddommelige orden.[13]

Da Hefaistos ble kastet ned fra Olympen, enten kastet ut av Hera for at han var forkrøplet eller forvist av Zevs for å ta Heras side, ble han fanget opp av okeaniden Eurynome og nereiden Tetis som tok vare på ham på den vulkanske øya Limnos mens han arbeidet for dem som smed:

«Tetis var kommet imens til Hefaistos' evige bolig, prydet med stjerner og bygget av malm, blant gudenes borge skjønnest av alle. Han reiste den selv, den haltende mester. Fremme ved belgene traff hun ham nu, mens han svedende hinket travelt omkring...»[14]

Tetis var ikke vellykket i sin rolle med å beskytte og oppfostre en helt (et tema av kourotrofos), men hennes rolle i å hjelpe guddommer er ettertrykkelig gjentatt av Homer i tre episoder i Iliaden: ved å redde Zevs[15] og Hefaistos,[16] og da Dionysos ble forvist av Lykurgos med støtte fra de olympiske gudene, søkte han tilflukt i Rødehavet med Tetis i en seng av tang.[17] Disse episodene knyttet Tetis til «en guddommelig fortid — uten tilknytning til menneskelige hendelser — med et nivå av guddommelig usårlighet som er usedvanlig ved olympisk standarder. Hvor det er innenfor rammeverket av Iliaden, er den siste utflukt å gå til Zevs for beskyttelse, og her synes eposet å peke til en alternativ struktur av kosmiske forhold.»[18]

Ekteskapet med Pelevs og Trojakrigen[rediger | rediger kilde]

Tetis og hennes følger kommer med rustning til Akilles, attisk svartfigurhydria, ca. 575–550 f.Kr., Louvre.

Spådommen om at en sønn av Tetis ville bli større enn faren, fikk Zevs fra å ligge med Tetis da han selv hadde veltet sin far fra gudehimmelen. For å sikre en dødelig far for Tetis' avkom, sørget Zevs og hans bror Poseidon at hun skulle bli gift med Pelevs, en sønn av Aiakos på øya Aigina, men hun avviste ham.

Protevs, en gammel havgud, rådet Pelevs til å finne havnymfen mens hun sov og binde henne fast for å hindre at hun slapp unna ved skifte form. Hun kunne endre sitt fysiske jeg ved å bli til flammer, rasende løvinne, og en slange.[19] Pelevs holdt henne fast, og underkastet gikk hun med på å gifte seg med ham. Tetis ble mor til Akillevs med Pelevs som ble konge av myrmidonere.

I henhold til klassisk mytologi ble bryllupet til Tetis og Pelevs feiret på fjellet Pilion sørøst i Thessalia, utenfor grotten til kentauren Keiron, og tilstede som gjester var gudene. De feiret bryllupet med festing. Apollon spilte på sin lyre og musene sang, hevdet Pindaros. Som bryllupsgave ga Keiron et spyd som var blitt polert av Athene og med et blad smidd av Hefaistos. Poseidon ga ham to udødelige hester, Ksantos og Balios. Eris, splidens gudinne som ikke hadde blitt invitert, dukket opp likevel, og med seg hadde hun et gulleple med teksten «Til den skjønneste» inngravert. Hun kastet det inn blant gudinnene som øyeblikkelig mente at det var en av dem som fortjente det, tre av dem især: Hera, Afrodite og Athene. Da ingen av dem ville gi seg, krevde de at Zevs skulle avgjøre hvem av dem som var den vakreste, men Zevs turte ikke å ta på seg en slik oppgave og ga oppdraget til en prins fra Troja, Paris. Han valgte Afrodite etter at hun lovte ham den vakreste av de dødelige kvinner til ekte, den skjønne Helena, noe som førte til utbruddet av den legendariske Trojakrigen.

I senere klassiske myter gjorde Tetis sin magi på barnet Akilles om natten, brente bort hans dødelighet i et ildsted og salvet barnet med ambrosia om dagen, kan Apollonius fortelle. Da Pelevs oppdaget henne brenne barnet, brølte han ut. «Tetis hørte ham, rev til seg barnet og kastet ham skrikende til bakken, og i vindpust dro hun gjennom hallen som en drøm og stupte i havet, overvettes rasende, og kom deretter aldri tilbake.»

I en langt mer kjent variant av myten forsøkte Tetis å gjøre Akilles usårbar ved å dyppe hele barnet ned i vannet til elven Styx. Imidlertid måtte hun holde ham fast i hælen og den ble ikke berørt av vannet, og ble ikke beskyttet av usårbarhet. I fortellingen om Akilles i Trojakrigen i Iliaden, nevner ikke Homer svakheten med Akilles' hæl.

Uten sin hustru ga Pelevs sønnen til kentauren Keiron for oppfostring og opplæring. Profetien hadde sagt at sønnen til Tetis ville enten få et langt og kjedelig liv, eller et ærerikt, men kort liv. Da Trojakrigen brøt ut ble Tetis engstelig og skjulte Akilles, forkledd som en pike, i hoffet til Lykomedes. Da Odyssevs oppdaget at en av hoffpikene ikke var det hun utga seg for, kledde han seg ut som en handelsmann og fordelte en rekke forfengelige gjenstander på et bord og tilkalte gruppen. Kun Akilles plukket opp et gyllent sverd som lå på den ene siden, og Odyssevs avslørte ham raskt som av hankjønn. Da Tetis innså at hun ikke lenger kunne forhindre sin sønn fra å følge sin lagnad, fikk hun Hefaistos til å smi ham et skjold og en rustning.

Da Akilles ble drept av Paris ved slutten av Trojakrigen, kom Tetis opp fra havet sammen med nereidene for å sørge over ham. Hun samlet hans aske i gyllen urne, reiste et monument til hans minne, og opprette festivaler til hans ære.

Tetisdyrkelse[rediger | rediger kilde]

Hode av Tetis fra en attisk rødfigur pelike, ca. 510–500 f.Kr., Louvre.

De eksisterende historiske nedtegnelsene hevder at Tetis ikke ble beæret som en gudinne med en egen kult, men det fantes et unntak i tradisjonfylte Lakonia. Pausanias ble informert at det hadde vært prestinner for Tetis i arkaisk tid da en kult var sentrert rundt et kultbilde av gudinnen gjort av tre (et xoanon) og som ble oppbevart i bygningen til det eldste tempelet. Ved mellomkomst av en høyt plassert kvinne, hadde hennes kult blitt opprettet på nytt med et tempel, og på 100-tallet e.Kr. var hun fortsatt dyrket med den ytterste ærbødighet. Ved et opprør på 600-tallet f.Kr. hadde kong Anaksandros fra Sparta invadert Messenia, tatt fanger, og fraktet dem hjem som krigsbytte, blant dem også Kleo, prestinne for Tetis. Anaksandros' hustru Leandris ba for denne Kleo ettersom hun i en drøm hadde fått et syn. Da Leandris oppdaget kultbildet av Tetis, plasserte hun Kleo i et tempel for gudinnen med kultbildet som ble voktet som en hemmelighet.[20]

I en fragmentarisk hymne[21] av den spartanske poeten Alkman fra 600-tallet f.Kr., opptrer Tetis som en demiurg (skaper av verden). Det begynte med hennes skapelse av Poros (πόρος, «vei, spor») og Tekmor (τέκμωρ, «anviser, avslutning»). Tredje var Skotos (σκότος, «mørke»), og deretter solen og månen. På dette grunnlaget har blitt foreslått en nær forbindelse mellom Tetis og Metis, en annen formskiftende havmakt som senere ble elsket av Zevs.[22]

Historikeren Herodotos fortalte at perserne ofret til «Tetis» ved odden Sepias ved Artemision. Ved prosessen interpretatio graeca identifiserte Herodotos en persisk havguddom til greske Tetis.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Nereus : Sea-God, the Old Man of the Sea», Theoi Project
  2. ^ Hesiod: Theogonien 240 ff.; hennes mor Thalassa (et havvesen og en av de opphavelige guddommene) i henhold til Lukian: Dialog om havgudene, 11, 2.
  3. ^ a b «Thetis 1», Theoi Project
  4. ^ Burkert, Walter (1983): The Orientalizing Revolution: Near Eastern Influence on Greek Culture in the Early Archaic Age, s. 92-93.
  5. ^ Dawson, David (1992): Allegorical Readers and Cultural Revision in Ancient Alexandria, University of California Press, s. 42
  6. ^ Homer: Iliaden, Første sang, 396-406, i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980.
  7. ^ Willcock, M. M. (1977): «Ad Hoc Invention in the Iliad» i: Harvard Studies in Classical Philology 81, s. 41-53.
  8. ^ Slatkin, Laura (1986): «The Wrath of Thetis» i: Transactions of the American Philological Association (1974)116, s. 1-24.
  9. ^ Sammendrag av Proklos eksisterer.
  10. ^ Burkert, Walter (1985): Greek Religion, s. 121. Sitat: «When Achilles fights with Memnon, the two divine mothers, Thetis and Eos, rush to the scene—this was probably the subject of a pre-Iliad epic song, and it also appears on one of the earliest mythological vase paintings.»
  11. ^ Erwin Rohde kaller øya Leuke et sonderelysion i Psyche: Seelen Unsterblickkeitsglaube der Grieche (1898) 3:371, notert av Slatkin (1986), note 4.
  12. ^ Pindaros: Åttende isthmiske ode
  13. ^ Slatkin, Laura (1986): "The Wrath of Thetis", s. 12
  14. ^ Homer: Iliaden, Åttende sang, 369, i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980
  15. ^ Iliaden 1.396ff
  16. ^ Iliaden18.369
  17. ^ Iliaden 6.123ff
  18. ^ Slatkin, Laura (1986): «The Wrath of Thetis», s. 10.
  19. ^ Ovid: Metamorfoser xi, 221ff.; Sofokles: Troilos, sitert av skoliaPindaros' Nemeiske sanger iii. 35; Apollodorus: iii, 13.5; Pindaros: Nemeiske sanger iv .62; Pausanias: v.18.1
  20. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas 3.14.4-5
  21. ^ Oxyrhynchos papyri
  22. ^ Detienne, M. & Vernant, J.-P. (1974): Les Ruses de l'intelligence: la métis des Grecs, Paris, s. 127-164, notert hos Slatkin, Laura (1986): «The Wrath of Thetis», note 14

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Tetis – bilder, video eller lyd
  • Thetis, Theoi Project med mange litterære referanser