Ulefoss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ulefoss
Ulefoss
59°17'N, 9°16'E
Land Norge Norge
Fylke Telemark
Kommune Nome
Areal 2.38 km²
Befolkning 2 254[a] (2016)
Preposisjon Ulefoss
Postnummer 3830 Ulefoss (tidl. 3745)

Ulefoss er et tettsted og administrasjonssenteret i Nome kommune i Telemark. Tettstedet har 2 254 innbyggere per 1. januar 2016[1], og har navn etter Ulefossen der Eidselva løper ut i Norsjø. Nome kommune er et resultat av en kommunesammenslåing av Lunde og Holla (Ulefoss) i 1964.

Navnet ble på 1400- og 1500-tallet skrevet Wolufos, Wluefos, Wllffoß og Vlefos. Det er usikkert hva som er betydningen av førsteleddet i navnet.[2]

Kanalen er lokalavis for Ulefoss med hovedkontor på stedet.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Ulefoss ligger i grensesonen mellom regionene Midt-Telemark og Grenland. Ulefoss er politisk og institusjonelt knyttet til Midt-Telemark gjennom regionrådet og det interkommunale samarbeid mellom Bø, Sauherad og Nome. Språklig, kulturelt, industrielt og geografisk har Ulefoss likevel stor nærhet og sterke relasjoner til Skien og Grenland.

Tettstedet ligger på sørvestsiden av Norsjø (15 moh.), på begge sider av den 11 m høye Ulefossen. De geologiske forholdene består opp til ca. 150 moh av marin leire og sand. Det meste av dette er dyrkbar mark. Høyere enn dette er det et skogbevokst grunnfjellsterreng. Området har også interessante forekomster av rombeporfyr.

Eidselva og Norsjø var hovedpulsåren i lokalsamfunnet helt tilbake til den første bosettingen. Avhengigheten av vassdraget tok ikke slutt før utbyggingen av veinettet, og de mulighetene for motorisert vare- og persontransport dette senere ga. Landskapet omkring Ulefoss’ sentrum er dominert av jord- og skogbruksnæringer. Dette er områder som også i dag ligger i tilknytning til Norsjø eller den vestlige delen av Skiensvassdraget, dvs. Eidselva. I det spredt bebodde Landsmarka, øst for Ulefoss, er næringsgrunnlaget skogbruk, bortsett fra det som hentes inn ved pendling. Jakt og fritidsfiske foregår i betydelig utstrekning i hele Nome kommune.

Infrastruktur og offentlig tjenestetilbud[rediger | rediger kilde]

Ulefoss er et av Norges eldste industrisamfunn med sagbruksdrift fra 1400-tallet og gruve- og jernverksdrift fra 1600-tallet.[3] Jordbruksnæringen dominerer omlandet og Søve videregående skole (tidligere Telemark Landbruksskole) er lokalisert på stedet.

Ulefoss og omegn tilsvarer Holla kirkesogn som omfatter Holla kirke (oppført 1868), Romnes kirke (oppført ca. år 1100) og Holla kirkeruin (egentlig Holden gamle kirke, antatt oppført omkring 1100). Frelsesarmeen, Jehovas vitner og Pinsebevegelsen er også representert med egne forsamlinger i bygda.

Skolekretsen på Ulefoss omfatter Ulefoss skole (1. til 7. klasse) og Holla ungdomsskole. Høsten 2009 ble Fen og Helgen skoler nedlagte, og elevene herfra ble overført til Ulefoss skole. Telemark fylkesbibliotek ligger på Ulefoss.

Riksvei 36 går like utenfor Ulefoss sentrum med tilknytning sørøstover til Grenland og nordvestover gjennom Bø i Telemark til Seljord. Reiseavstanden til Grenland er ca. 30 minutter med bil eller buss, og noe kortere den andre veien mot Bø. Riksvei 359 går fra Ulefoss vest-nordvestover via Lunde mot Bø i Telemark. Ulefoss mangler jernbane. Lunde stasjon, ca. 11 km fra Ulefoss, også i Nome kommune, er nærmeste jernbanestasjon (Sørlandsbanen).

Bandak-Norsjøkanalen[rediger | rediger kilde]

Vrangfoss sluser, Bandak-Norsjøkanalen

Bandak-Norsjøkanalen er øvre, vestlige del av Telemarkskanalen. Den binder Vestvannene sammen med Norsjø. Bandakkanalen har tre sluseanlegg i Holla-delen av Nome: Ulefoss sluser med tre kammer, Eidsfoss sluser med to kammer, og Vrangfoss sluser med fem kammer.

Ulefoss har, med sin beliggenhet, alltid vært et knutepunkt for trafikken mellom de indre og ytre deler av fylket. Folk og varer reiste vannveien der det gikk an, men transporten måtte, mellom Saltevje i Flåbygd, ovenfor Lunde, og Ulefoss, for en stor del gå over land. Dette gjaldt ikke minst eksporten av brynestein fra Lårdal ved Dalen, en eksportindustri allerede fra 600-tallet. Den moderne, organiserte innlandsskipsfarten forsterket knutepunktstatusen fra 1852, da hjuldamperen SS «Statsraad Stang» ble satt i trafikk mellom Fjærekilen sør i Norsjø og Hiterdal, dvs. Heddal og Notodden. Fra Ulefoss kunne man da ta hesteskyss til Strengen, nederst i Flåvatn, og hjuldamperen SS «St. Olaf» videre herfra til Dalen. Tømmerfløting foregikk på vassdraget, men før Bandakkanalen ble bygget, var etappen Lunde - Ulefoss et kjempeproblem, som kostet både liv og økonomi.

Kanaliseringen foregikk i to omganger. Først ble Norsjø-Skienkanalen bygget (perioden 1854-61). Den forbinder Norsjø (15,3 moh.) med Skienselva og havet. Deretter bygdes Bandak-Norsjøkanalen (1887–1892). Den åpnet vannveien fra Dalen ved Bandak (72 moh.) til Norsjø. Kanalene har vært viktige turistattraksjoner fra de ble bygget. Spesielt Bandakkanalen fikk fart på turismen, ved siden av at den ble markedsført som en snarvei fra øst til vest i Norge. Bandakkanalen ble av reisemagasiner omtalt som «Verdens 8. underverk» da den ble åpnet.

Som transportåre for mennesker, varer, dyr og tømmer hadde Bandak-Norsjøkanalen og Norsjø-Skienkanalen svært stor betydning frem til vegbygging og motorisert veitransport etter hvert overtok. Nedgangen for kanalene begynte alt i tiden fra Første verdenskrig, inntil Bandakkanalen etter Annen verdenskrig etter hvert mistet sin rolle som kommersiell transportåre. Tømmerfløting gjennom slusene i Bandakkanalen opphørte omtrent 1980. På samme tid opphørte driften ved Gulnes kvartsbrudd på Bandaks sørbredd, og dermed lekter- og båttransporten til Borgestad fabrikker. Og samtidig sluttet Essos lille røde tankbåt å gå med oljeprodukter inn til Dalen.

Norsjø-Skienkanalen beholdt sin status som transportåre for industrien på Notodden og Ulefoss, samt for tømmerfløting, frem til 1990-tallet. Siste tømmerslep i Norge gikk fra Notodden til Skien i 2005. Da hadde tømmerfløtning pågått i mer enn 1000 år, i organisert form i mer enn 350 år.

Kanaltrafikken preges i dag av småbåter, i noe varierende antall fra år til år. Men viktigst er trafikken med kanalbåtene MS «Victoria» og MS «Henrik Ibsen», som fra ca. 20. mai til slutten av september går på Telemarkskanalen, fra Skien til Dalen i Tokke kommune. Avstikkeren inn Sundkilen til Kviteseidbyen tas på en del av avgangene. MS «Telemarken» går i rute i samme sesong mellom Akkerhaugen og Lunde.

MS «Victoria» har vært i kanaltrafikk i Telemark siden 1882, og er således 10 år eldre enn Bandakkanalen.

Telemarkskanalen består av i alt 18 slusekammer, og er 105 km lang. Fra Bandak til havnivå er høydeforskjellen på i alt 72 m. Det største sluseanlegget er Vrangfoss, rett nord for Ulefoss, som har fem slusekammer og en løftehøyde på 23 m, noe som gjør Vrangfoss til Norges nest største sluseanlegg. Når det gjelder løftehøyde, er imidlertid Brekke sluser i Haldenkanalen større, med sine 26,6 m.

Historie[rediger | rediger kilde]

Et industrisamfunn[rediger | rediger kilde]

Foss i nedre Telemark
Maleri av August Cappelen
Detaljkart av Fensfeltet med bergartene angitt. Søve gruver er tegnet inn som svart sirkel.

Ulefoss er et av Norges eldste industrisamfunn, med en av Nordens eldste industribedrifter, Ulefos Jærnverk, lokalisert ved Eidselvas utløp i Norsjø. Rettighetene til vannkraften fra Ulefossen er delt mellom de to familiene som har vært dominerende i tettstedets historie, Cappelen og Aall. Vannkraften var, sammen med mulighetene for å fløte tømmer og frakte varer langs Bandakvassdraget (Telemarkskanalen), utgangspunktet for den tidlige industrialiseringen i området. På 1500-tallet var det oppgangssagene, drevet av kraft fra et vannhjul, som muliggjorde foredling av massivt tømmer til blant annet byggmaterialer. På 1600-tallet startet også utvinningen av jernmalm fra det vulkanske Fensfeltet noen kilomenter lenger sør. Dermed var grunnlaget for Ulefos Jærnverk (tidl. Holden Jærnverk) lagt. Ulefos Jernværk ble etablert så tidlig som i 1657, men sagbrukene på begge sider av elven, drevet på basis av privilegier gitt av danskekongen, har en historie helt tilbake til 1500-tallet. Jærnveket har hatt en rekke ulike eiere, bl.a. slekten Løvenskiold, som satt som eiere i perioden 1726-1833. Verket og eiendommene ble i 1835 kjøpt av Diderik Cappelen fra Skien og har siden vært eid av hans etterkommere i familien Cappelen

Kumlokk fra Ulefos. (Foto: Kjetil Lenes)

Det mineralrike Fensfeltet, få kilometer fra Ulefossen, skaffet malm til jernverket. Også gruvedriften her ble, i merkantilistisk tradisjon, drevet på basis av privilegier fra Kronen. I den tidlige fasen ble produksjonen av jern gjennomført ved hjelp av trekull, produsert blant annet av de lokale bøndene. Senere ble energien fra fossen utnyttet, først til produksjonen av jern så til smelteprosessen. Familien Cappelen eier i dag Ulefos Jernværk (siden 1835), i tillegg til kraftverkene Ulefoss og Vrangfoss og store skogeiendommer.[4] Familien Aall sitter også på skogeiendommer, og drev frem til 1960-tallet storstilt verkstedsindustri på det som kalles Sagsiden av Ulefossen. Restene av denne verkstedsindustrien ble spredt på andre eiere og deler av den omfattende dørproduksjonen videreføres i dag av Ulefos Brug (tidligere Aall-Ulefos Brug). I tillegg holder karosserifabrikken Istrail Ulefoss AS (tidligere Ulefoss Karosserifabrikk) til i Aall-Ulefos’ gamle verkstedslokaler.

Krisen som rammet Aall-Ulefos på 1960-tallet, kan sies å ha vært både prematur og samtidig i forhold til krisen som rammet verft- og verkstedsindustriene i Norge på slutten av 1960- og særlig på 1970-tallet, og som blant annet førte til en omlegging av den direkte intervensjonalistiske industripolitikken Arbeiderpartiet hadde ført etter krigen. Denne formen for industripolitikk fikk et skudd for baugen med konkursene i Tandberg Radio og krisen i Rekstenrederiet (jfr. Hilmar Reksten). Det er imidlertid forsket lite på krisen som rammet Aall-Ulefos på 1960-tallet.[5]

Gruvedriften på Ulefoss[rediger | rediger kilde]

I perioden fra 1650 til 1929 ble det utvunnet jernholdig dolomitt til Ulefos Jernværk i Fensfeltet. Nedleggelsen av gruvedriften i 1929 utløste en langvarig krise i ulefossamfunnet, og et stort antall gruvearbeidere ble stående uten arbeid. I en periode fra 1953 til 1965 ble det brutt søvitt og dolomitt i Søve gruver for utvinning av grunnstoffet niob ved Norsk HydroHerøya. Under andre verdenskrig hadde den tyske okkupasjonsmakten startet opp med gruvedrift i Søvefeltet, rett ved Ulefoss og de gamle malmgruvene i Fensfeltet (Søve gruver). Målet var å utvinne niob til legering i Tysklands terrorraketter V1- og V2. Over 200 mann hadde sitt arbeid i og rundt gruvene ved fredslutningen i 1945.[6] Utvinningen av niob kom likevel ikke i ordinær drift i løpet av krigen.[7] Og i 1947 ble driften avviklet og anleggene revet. Ny driftet startet opp fra 1951. Det statseide Norsk Bergverk A/S holdt driften gående frem til 1965.[8] Denne gangen var det den amerikanske romfartsindustrien som etterspurte niob. Driften baserte seg da også på en avtale med USA der prisen på niob ble fastsatt lang over markedsnivå frem til 1957.[9] Bakgrunnen for dette var amerikanernes ønske om å bygge opp store lagre av potensielle og antatt verdifulle mineraler.[10] Etter hvert som lagrene ble fylt opp, og andre produksjonsanlegg utvidet sin drift, falt prisen på metallet utover på 1950-tallet. Prisen på niob dumpet i 1963 og utløste følgelig avviklingen av Norsk Bergverks drift i 1965 og en ny krise i gruvesamfunnet på Ulefoss. Mer enn hundre mann mistet arbeidet i perioden fra 1963 til 1965. Ved nedleggelsen i 1965 stod 40 mann uten jobb.[11][12] I dag eies hovedsakelig rettighetene til drift i de gamle gruvefeltene av familien Cappelen og Søve videregående skole.

Thoriumforekomst på Ulefoss[rediger | rediger kilde]

Den siste tiden er det rettet en del fokus mot den store forekomsten av det radioaktive grunnstoffet thorium i Fensfeltet utenfor Ulefoss.[13] Ulike næringsinteresser har kommet på banen og mutet områder som har forventede forekomster av stoffet. Bakgrunnen for den økte interessen er kjennskapen til ny teknologi som på sikt kan gjøre det mulig å benytte thorium i fremstillingen av renere former for atomkraft. Teknologien er i dag bare tilgjengelig på et teorietisk plan, og regjeringen vedtok å ikke utrede mulighetene for satsning på thoriumsenergi i Norge.[14] Drift av feltet, med tanke på å utvinne stoffet til forskning eller til videreforedling i andre land, er imidlertid ikke faset ut som en mulighet.

FrPs høringsutkast til partiprogram 2017-2021 inneholder punktet "Norge bør etablere ett fullverdig kjernekraftverk basert på Thorium. Prosjektet bør legges ut på anbud, men ha statlig styring fra IFE (Institutt for energiteknikk). Utvinning av Thorium til anlegget må finne sted i Norge".[15]

Klasse, kultur og struktur[rediger | rediger kilde]

Godseierkultur[rediger | rediger kilde]

Ulefos Hovedgård

Ulefos Hovedgaard har vært i familien Aalls eie fra 1775, men herregården ble på 1960-tallet overtatt av en stiftelse og administreres i dag av Telemark Museum.[16] Hovebygget regnes for å være napoleonstidens arkitektoniske hovedverk i Norge. Bygget ligger på et høydedrag nord for Ulefoss sluser, eller det som kalles Sagsiden av Eidselva. Bygningene ble oppført i 1807 (etter en byggeperiode på ca. 5 år) av godseier Niels Aall, bror av Jacob AallNæs Jernverk ved Tvedestrand, og var i utgangspunktet sommerresidens for familien Aall.

På sørsiden av Eidselva ligger den gamle herregården Holden med et fredet, privat parkanlegg som bla. inneholder et minnesmerke over maleren August Cappelen utført av Dyre Vaa (1952). Gården har fra 1835 tilhørt familien Cappelen som også eier Holla Gård, Telemarks største gårdsbruk, Ulefos Jernværk og vannkraftrettigheter i området. I tillegg ligger det ubebodde slottet Koinor i Holdenparken. Hovedhuset på Holden var opprinnelig en lang, lav bygning fra ca. 1730 oppført i slaggsten fra Jernværket. Hovedbygningen ble ombygd og utvidet i 1850-årene. Det var verkseier Severin Diderik Cappelen som da fikk iverksatt en stor ombygging, etter planer utarbeidet av byarkitekt Hother Bøttger i Skien. Hovedbygningen har nå tre fløye. Gårdsplassen er flankert av hovedfløyen på nordsiden i to etasjer og stallfløyen på sørsiden. Taklinjen mot gården er sammenhengende og ligger ni meter over grunnen i alle tre fløyer. Mot nord har hovedbygningen en stor terrasse ut mot parken.

Paternalisme[rediger | rediger kilde]

Verks- og godseiernes tilstedeværelse har hatt sosial og kulturell betydning for utformingen av ulefossamfunnet på mange plan. De tette båndene mellom bønder/arbeidere og godseierne fra 1600-tallet fikk sin konkrete og formelle utforming ved bruken av tvangsarbeid (hoveri) i forbindelse med brenselproduksjon til jernverket fra 1600-tallet. I tillegg kommer det relativt store – i norsk sammenheng – antall leilendinger på gårdene til familiene Cappelen og Aall. Utover dette har uformelle herredømmerelasjoner preget samfunnet, illustrert ved de prangende godsene på den ene siden og de enkle arbeiderbrakkene og husmannsplassene på den andre. Det kan imidlertid ikke ha vært tale om føydalisme på Ulefoss, selv om enkelte føydale trekk var tilstede. Etter industrialiseringen på 1600-tallet er det mer presist å beskrive de utstrakte avhengighetsbåndene mellom leilending, arbeider og godseier som paternalisme. Samfunnets øverste far (pater) og velgjører, gods- og brukseieren, holdt sin hånd over arbeidsselgerne i bytte mot arbeidernes lojalitet gjennom plikter og lydighet. Både politisk og kulturelt. Mønstret ble tydelig under storflommen på Ulefoss i 1860 og senere gjennom arbeidernes moderat linje ved stortings- og lokalvalg helt opp til 1940-tallet. Vannmassene fra elven truet i 1860 jernverket, men takket være innsatsen fra bydefolket, som i samlet flokk bygget en voll mot elva, ble verket reddet. Lokalbefolkningens oppofrelse ble deretter belønnet av Severin Diderik Cappelen som fikk oppført en ny kirke i 1867 (Holla Kirke). Et annet trekk ved paternalismen har vært at kapitalen aldri har blitt upersonlig i bygda, den har alltid vært nært knyttet til ett eller flere navn. En forutsetning for kollektiv handling i arbeiderbevegelsen var nettopp at slike personlige bånd forsvant og at kapitalen gikk fra å være et konkret individ til en forestilling om ideologi, det vil si kapitalismen.[17] Dette kan være med på å forklare hvorfor arbeiderne på Ulefoss ikke ble radikalisert i perioden før og etter første verdenskrig, slik tilfellet var ved de nyere industribyene i Norge.[18]

Den tidlige industrialiseringen, med sagbruk (frem til 1970-tallet), jernverk (i dag smelteverk) og gruvedrift (i nesten 300 år til 1920-tallet og igjen fra 1942 til 1965[19]), har gitt Ulefoss et sosiokulturelt særpreg. Den tidlige proletariseringen av ulefossamfunnet ført da heller aldri til politisk radikalisering, slik tilfellet var blant arbeiderne i de nylig industrialisert byene Notodden, Rjukan samt i noe grad i Grenland i første halvdel av 1900-tallet.[20] Et forhold det er forsket mindre på er rallarenes betydning som mulige radikaliserende kraft i forbindelse med de omfattende anleggsarbeidene ved byggingen av Telemarkskanalen.

Arbeiderkultur[rediger | rediger kilde]

Ulefossamfunnet er til tross for tre arkitektonisk ekstravagante slott, mer enn noe preget av arbeiderkultur. Sentrumsområdet er dominert av røde arbeiderbrakker satt opp av familien Cappelen på 1800-tallet og fremover. På nordsiden av sentrumskjernen ligger Øvre Verket, en klynge fredede arbeiderboliger fra 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.[21] Området omfattet opprinnelig flere boliger enn de som er bevart, samtidig som en lignende bebyggelse ved det som ble kalt Nedre Verket er revet. En konsekvens av at familien Cappelens arbeiderboliger var rødmalte har vært at svært få ”selveiende” arbeidere har oppført eller malt sine hus i rødt på stedet. Dette gjelder fortsatt i 2010. På Lanna, langs Eidselva, ligger den gamle sentrumskjernen. Her er de fleste boligene oppført med små verksteds- eller butikklokaler i førsteetasje. Det var her de "små, men frie holdt til" som den lokale visesangeren Bernt Solvoll synger i sin ode til Lanna. Her lå også Folkets Hus (Arbeidern), med kino og forsamlingslokaler. "Folkets hus”-institusjonen ble avviklet i forbindelse med byggingen av Ulefoss Samfunnshus på 1970-tallet. Ulefoss og omegn arbeiderforening (UOA), som eide Arbeidern, er en av landets eldste arbeiderorganisasjoner. UOA hadde opprinnelig en tilknytning til partiet Venstre, noe som er symptomatisk for den modererende paternalismetradisjonen.[22] Sentrum ligger i dag på området kalt Ringsevja-Øra og forflyttet seg gradvis fra Lanna i retning Ringsevja fra 1950- og 60-tallet. Sentrumsmoderniseringen ble rammet da riksveien ble lagt om. Med byggingen av Ulefoss Sentret ved inngangen til 1990-tallet startet en ny forskyving av sentrum fra Ringsevja mot det drenerte og utfylte myrområdet på Øra rett ved den nye riksveien. Klemt mellom det fremvoksende handelssentrumet i Bø og grenlandsområdet, kombinert med presset fra en den nye servicekapitalismen, måtte imidlertid de fleste selvstendige håndverkere og handelsfolk på Lanna og Ringsevja gi opp sin virksomhet fra 1970-tallet.

Bygda kalles gjerne «Trillebårbyen»[23] med henvisning til den utstrakte bruken av dette «transportmidlet» på starten av 1900-tallet, da handelen blomstret som følge av det yrende folkelivet Telemarkskanalen brakte med seg. Ulefossinger er også kjent for å ha brukt trillebår når de fraktet fyringsved hjem fra Verket i tidligere tider. Arbeiderne ved familien Cappelens jernverk og/eller sagbruk fikk kappved til fyring som del av det paternalistiske forholdet mellom verkseier og arbeider (se ovenfor). Det som er verdens antatt største trillebår i jern står utstilt ved det vernede arbeiderstrøket Øvre Verket på Ulefoss.

Klassestruktur[rediger | rediger kilde]

Ulefoss er fortsatt et industrisamfunn. Antallet personer ansatt i industrien, enten på Ulefoss, eller som pendlere til Grenland og andre steder, ligger i dag over landsgjennomsnittet. Antallet personer med høyere utdanning ligger på den andre siden et stykke under landsgjennomsittet. I dag er imidlertid Nome kommune største arbeidsgiver i området, i tillegg har det vært en vekst i deler av småborgerskapet, som følge av at større bedrifter (Aall-Ulefoss) er splittet opp, og lokaler der større virksomheter holdt til er overtatt av mindre verksteds- og anleggsfirmaer. Veksten i private servicenæringer og leverandører til den tradisjonelle industrien på Ulefoss har vært mindre enn ved lignende samfunn som Årdal, Notodden, Rjukan eller Grenland. Dette har sin årsak i at det industrielle miljøet relativt sett er lite, samtidig som miljøet har vært dominert av tradisjonelle, gamle næringer som sagbruk og jernverk. Samtidig har verkstedsindustrien som ble grunnlagt av familien Aall vist seg levedyktig i nye former og under nye eiere. Men det sosiale mellomsjiktet er fortsatt marginalt, noe som demonstrerer at Ulefoss fortsatt er et klassedelt samfunn, preget av manuelt arbeidende mennesker på den ene siden og overdådig rikdom hos et lite mindretall på den andre. Holla historielag har de siste tiårene hatt fokus på å dokumentere arbeidernes levekår og bevaringen og fredningen av Øvre Verket har vært et forsøk på å bevare kunnskapen om arbeidernes liv og leven i et unikt arbeidersamfunn.

Fritidstilbud og frivillighet[rediger | rediger kilde]

Den største ideelle foreningen på stedet er Ulefoss Sportsforening (USF), stiftet i 1895. De største undergruppene er i dag fotball, håndball og ski, men sportsforeningen har også anlegg for tennis og sandvolleyball. USF stiller lag i alle aldersgrupper for fotball og har et A-lag representert i 3. divisjon. USF drifter også en egen lysløype og et omfattende nettverk av skiløyper ved Landsmarka. Ulefoss Skolekorps har lange tradisjoner i bygda og marsjerer først i både 1. og 17. mai-togene hvert år, i tillegg eksisterer fortsatt seniorkorpset Ulefoss Musikkorps som bistår skolekorpset både med opplæring og ved ulike opptredener. Det frivillige foreningslivet omfatter dessuten et aktivt historielag; Holla Historielag, Holla Jeger- og fiskerforening, Nome Røde Kors, Ulefoss Atletklubb, Holla Pensjonistlag, Holla Skytterlag, Nome Veteranvogn Forening og Ulefoss Rotary Klubb. Ulefoss Hallen (1995), som ligger i tilknytning til Ulefoss Samfunnshus, er det sentrale samlingspunktet for bygdas frivillige lag og foreninger, men også for det kommunale kulturtilbudet, med Kino og forsamlingslokaler.

Deler av festivalen Viser ved kanalen arrangeres hvert år på Ulefoss og i Lunde.

Kjente personer fra Ulefoss[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Statistisk sentralbyrå (6. desember 2016). «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Besøkt 6. desember 2016. 
  2. ^ Oluf Rygh (1914). Norske Gaardnavne. 7. Kristiania: Fabritius. s. 172–173. 
  3. ^ http://www.varden.no/article/20080207/ORDETFRITT/462144326
  4. ^ Skjold, Dag Ove: Ulefos Jernværk. 1657-2007, Telemark, 2007
  5. ^ Furre, Berge: Vårt hundreår: Norsk historie 1905-1990, Oslo, 1993
  6. ^ Gerhard Hedlund: NIOB – Romfartsmetallet fra Ulefoss, Skien 1995.
  7. ^ Gerhard Hedlund: NIOB – Romfartsmetallet fra Ulefoss, Skien 1995.
  8. ^ VG 05.05.1953 S. 5: "Mange interesserte i vår krigsviktige niob"
  9. ^ VG, 14.11.1963, side 7
  10. ^ VG, 15.08.1955, side 8
  11. ^ VG 30.03.1965 S. 5: "Styret foreslår full stans ved Søve Gruver snarest"
  12. ^ VG, 13.08.1965, s. 3
  13. ^ www.dagbladet.no/nyheter/2006/04/24/464347.html; http://www.forskning.no/artikler/2007/februar/1170335473.8
  14. ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/oed/tema/fornybar-energi/Thorium-utvalget.html?id=468376
  15. ^ https://www.frp.no/aktuelt/2016/09/forslag-til-nytt-partiprogram
  16. ^ http://www.telemark.museum.no/museum/ulefos-hovedgaard.asp?aid=8711&gid=4340
  17. ^ Kjeldstadli, Knut: "En historie om klasseorganisering og industrikapitalisme", Arbeiderhistorie 2005
  18. ^ Olstad, Finn: Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, Oslo, 1991
  19. ^ Gerhard Hedlund: NIOB – Romfartsmetallet fra Ulefoss, Skien 1995.
  20. ^ Bull, Edvard d.e.; Arbejderbevegelsens stilling i de tre nordiske land 1914-1920, Kristiania 1922, utgitt på ny i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (TFAH), 1/1976, Oslo. Bull, Edvard; "Arbeiderkultur og borgerlig kulturimperialisme", utgitt på nytt i TFAH nr. 1, Oslo 1986.
  21. ^ http://www.ovreverket.no/Historien/cid/133/
  22. ^ http://www.a-arkiv.telemarksnett.no/glimtfra.htm
  23. ^ http://www.telemarkskanalen.no/kanalweb/Dokumentbase.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/DC9CB81661B5687CC1256CFC004B9BB5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]