Oppstandelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Freskomaleriet «De døde oppstår fra gravene» av Michelangelo (1475–1564) på alterveggen i Det sixtinske kapell framstiller hvordan alle døde ifølge kristen tro skal gjenoppstå som levende når Jesus Kristus vender tilbake i endetiden. Læren om legemets oppstandelse ved Messias' tilbakekomst ble først utformet av Zarathustra, men gjenfinnes i jødedommen, kristendommen og i islam.[1]
Troen på Jesus Kristus som Guds sønn, hans offerdødkorset og påfølgende oppstandelse danner grunnlaget for kristendommen. Maleriet av Aleksander Andrejevitsj Ivanov illustrerer Bibelens fortellinger om Jesus som viste seg for Maria Magdalena etter sin gjenoppstandelse fra de døde.

Oppstandelse, også omtalt som gjenoppstandelse, (på gresk ἀνάστασις, anástasis, på latin resurrectio) vil si at en død person eller et vesen som har vært levende, står opp fra de døde og får nytt liv, enten legemlig (kroppslig)[2] eller åndelig. Begrepet brukes først og fremst i religiøse sammenhenger.[3] Læren om legemets oppstandelse ved Messias' tilbakekomst ble først utformet av Zarathustra, men går igjen i jødedommen, kristendommen og i islam.[1] Troen på at avdøde kan gjenoppstå fra graven som levende, understreker at Gud er den som gir liv og beseirer døden.

Oppstandelse i mytologi og religion[rediger | rediger kilde]

Gravstein fra 1689 utenfor Birkenes kirke med teksten «Her huiler s.man Gunder Guttormsøn Gud gifue hannem en gledelige opstandelse».

I oldtida var det ulike religiøse forestillinger om dette; tanken om menneskers kroppslige oppstandelse i forbindelse med dommedag finnes i zoroastrismen og jødedommen.

Kristendommen bygger på troen på at Jesus Kristus, en angivelig jødisk folketaler, virkelig stod opp fra de døde etter at han ble korsfestet og drept slik det fortelles om i Bibelen, og at han som Guds sønn dermed vant over dødens makt. Det er ulike kristne oppfatninger, men de fleste hevder at alle døde gjenoppstår og at de rettroende kommer til himmelen. Noen kristne har også tanker om en kroppslig (legemlig) oppstandelse, tradisjonelt omtalt som «kjødets oppstandelse»,[4] i blant annet den apostoliske trosbekjennelse, konsentratet av apostlenes undervisning .

Også gresk, egyptisk mytologi og islam lærer om gjenfødelse og oppstandelse i ulike varianter.

Historier om oppstandelse i Bibelen[rediger | rediger kilde]

I Bibelen fortelles det flere historier om at mennesker ble oppreist fra de døde, både i gammeltestamentlig og nytestamentlig tid.

Mest kjent er fortellingene om Jesu oppstandelse i påsken, på den tredje dagen etter korsfestelsen, et tegn på at han skulle være sterkere enn døden og alle ondskapens krefter. Dette varsler ifølge kristen lære også at alle døde mennesker en gang skal vende tilbake til livet i en endelig seier over dødens makt. Jesu oppstandelse blir dermed selve beviset på hans guddommelighet og grunnlaget for all kristen tro; i kapittel 15 i første korinterbrev skriver Paulus blant annet dette om oppstandelsen i kristendommen: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom.»[5]

Blant andre mytologiske skikkelser som gjenoppvekkes fra de døde i Bibelens fortellinger, er Lasarus som Jesus ifølge Johannesevangeliet kapittel 11-12 vekker til live.[6] Et annet eksempel er masseopstandelsen i Matteusevangeliets 27 kapittel; der fortelles det at da Jesus døde på korset, kom det jordskjelv som førte til at «gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene og kom inn i den hellige byen, hvor de viste seg for mange.»[7] Den siste personen som omtales i forbindelse med oppstandelse, er Eutykus i Apostlenes gjerninger kapittel 20.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]