Mumie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En nesten fem hundre år gammel mumie av ei femtenårig inka-jente funnet i ruiner ved vulkanen Llullaillaco i Andesfjellene i Salta-provinsen nordvest i Argentina. Dette og to barnelik ble oppdaget i 1999 i en høyde av 6700 m. Alle kroppene var usedvanlig godt bevart.
En balsamert mumie fra Det gamle Egypt utstilt i Louvre i Paris.

Mumier er døde og mer eller mindre intakte menneske- eller dyrekropper der den naturlige forråtnelsesprosessen er blitt stanset som et resultat av fysikalske eller kjemiske omstendigheter. Denne prosessen kalles mumifisering.[1] For at et lik skal kunne bli til en mumie, må den naturlige bakterielle forråtnelsesprosessen holdes tilbake. Dette kan skje ved mangel på oksygen, eller ved uttørking, sterk kulde eller ved bruk av visse kjemikalier. Vanligvis blir også innvollene fjernet.

Arkeologisk er det noe vanskelig å definere mumier, ettersom man opprinnelig kun benyttet uttrykket om de funn man gjorde fra oldtidens Egypt. Etter at mumiebegrepet hadde fått fotfeste, begynte man imidlertid å utvide det til å omfatte andre enkeltfunn, som for eksempel Paracas eller de fra Thulekulturen. På den annen side har man ikke funnet det naturlig å benytte begrepet om visse andre funn, som for eksempel steinaldermannen Ötzi fra Alpene.[1]

Typer mumier[rediger | rediger kilde]

Gammelegyptiske kattemumier i Louvre

Rituelle mumier[rediger | rediger kilde]

De mest kjente mumiene er de som har blitt mumifisert med hensikt. Dette gjelder spesielt de egyptiske mumiene. I egyptisk kultur trodde man at kroppen var hjem for menneskets Ka (Sjelen) som var uunnværlig i etterlivet. Egypterene trodde at en trengte kroppen i etterlivet også. Her ble magen åpnet og mange organer ble fjernet. Men hjertet ble ikke fjernet på grunn av egypterene trodde at den kontrollerte følelsene og tankene.[2] For å fjerne hjernen ble den delt i biter og deretter dratt ut av neseborene med et spesielt instrument. De tømte kroppene ble deretter dekket i natron, for å gjøre dehydreringsprosessen raskere og for å unngå forråtnelse, noe som tok ca. 40 dager. Deretter ble liket svøpt inn i linbandasjer.[3] [4]Ofte hadde egyptiske mummier amuletter som skulle bringe lykke og beskytte kroppen. Kroppen ble gravlagt sammen med verdisaker og andre eiendeler vedkommende eide som kunne bli brukt i etterlivet.

Det var ikke bare egypterene som mummifiserte folk. Det var stammer som prøvde å oppbevare kroppene til sine avdøde også.

I Kina har man funnet mummifiserte lik i sypress kister fulle av medisinske urter.

Selvmummifisering[rediger | rediger kilde]

I Japan har det blitt funnet buddhistiske munker som har drevet med selvmumifisering. De mumifiserte seg selv da de var levende, men praksisen ble forbudt på 1800-tallet. Munkene sultet seg selv ved å gå på en streng diett for å bli kvitt kroppsfett. De første 1000 dagene levde de på bare frø og nøtter. I andre omgang spiste de bark og røtter i 1000 dager til. Deretter begynte munkene å drikke giftig te fra Urushi-treet for å kvitte seg med kroppsvæske. Det medførte oppkast, svette og urinutskillelse. Så ble de begravd sittende i lotusstillingen. De ringte i en bjelle slik at folk rundt dem skulle vite at de var i live. Etter munkene døde, ble lufthullet i graven tettet og munkene ble mumier. Hensikten med prossesen var å oppnå Nirvana i tillegg til å unngå gjenfødsler og prossesen kunne ta opp til 10 år. Per i dag kan mumiene sees i Churenjii og Danichibo-templene i Japan.[5][6][7]

Naturlige mumier[rediger | rediger kilde]

Over hele verden er det funnet menneskelik som er bevart på grunn av ekstreme bevaringsforhold. Disse forholdene kan for eksempel være kulde, tørke eller syreholdig jord. Felles for disse er at bakterier ikke har muligheten til å starte forråtnelsesprosessen. Noen kjente naturlige mumier er steinaldermannen Ötzi, jernaldermannen Grauballemannen og Tollundmannen. Noen av de best bevarte naturlige mumiene stammer fra Inka-perioden i Peru. Enkelte av mumiene kan ha vært knyttet til menneskeoffringer.[8][9]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet mumie stammer fra det latinske ordet mumia, som igjen stammer fra det arabiske ordet for bitumen, mūmiyyah (مومية).[1] Dette ordet ble brukt på grunn av mumienes svarte hudfarge. Man trodde at bitumen ble brukt i egyptisk mumifiseringsritualer. Det arabiske ordet stammer fra det persiske ordet mūmiya som også betyr bitumen, og som er beslektet med ordet mūm som betyr voks. De gamle greske historikerne dokumenterte at perserne noen ganger mumifiserte sine konger og adelige i voks. Dette ritualet har imidlertid aldri blitt dokumentert i Egypt, og den svarte huden skyldtes bruk av harpiks[10] som mørkner med tiden.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «mumie – Store norske leksikon». Besøkt 3. september 2016. 
  2. ^ «History Extra explains... Why was mummification used in Ancient Egypt, and why did they leave the heart in the body?». Besøkt 3. september 2016. 
  3. ^ «How did Ancient Egyptians mummify a body?». Besøkt 3. september 2016. 
  4. ^ «balsamering – Store norske leksikon». Besøkt 3. september 2016. 
  5. ^ «Mumifiserte seg selv - Magasinet - Dagbladet.no». www.dagbladet.no. Besøkt 3. september 2016. 
  6. ^ «De levende gudene | ABC Nyheter». 21. februar 2015. Besøkt 3. september 2016. 
  7. ^ AS, TV 2. «Forskerne trodde at dette var en vanlig statue. På innsiden gjemte det seg en stor hemmelighet». Besøkt 3. september 2016. 
  8. ^ NRK. «Tusen år gamle mumier funnet i Peru». Besøkt 3. september 2016. 
  9. ^ «Final Moments of Incan Child Mummies' Lives Revealed». Besøkt 3. september 2016. 
  10. ^ Andrew Chamberlain: Earthly remains (s. 106), the British museum press, 2001, ISBN 0-7141-2755-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]