Diplomatarium Norvegicum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Side av originalen til DN I.409, et brev fra dronning Margrete til kong Håkon VI, hvor dronningen klager sin nød over forholdene på Akershus. Ca. 1370. vita skulin j thet min kære herra, at jak ok mine thiænara liidhum stora nøødh, vm mat oc dryk, swa at hwargæ iak ælla the fangom vara nøødthorfft. «Vite skal I det, min kjære herre, at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, så at hverken jeg eller de får vår nødtørft.»

Diplomatarium Norvegicum (DN) er en kildesamling av norske brev og dokumenter, fra den eldste tid inntil 1570. Diplomatarium Norvegicum gjengir innholdet i dokumentene ordrett på originalspråket (latin og norrønt) og er et sentralt verk for alle som arbeider med norsk middelalderhistorie. Det er utgitt 22 bind med tilsammen 19 000 dokumenter. Første bind kom i 1847 og det hittil siste i 1995.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den som tok det første skritt i retning av utgivelsen av norske middelalderdiplomer, var professor Gregers Fougner Lundh. Under et opphold i København lot han avskrive alle norske diplomer han kom over, og utga der et Specimen Diplomatarii Norvegicii (Prøve af et norsk Diplomatarium) i 1824. Lundh døde tidlig, og arbeidet hans ble ikke fortsatt. I stedet arbeidet norske historikere med et annet av Lundhs prosjekter, nemlig utgivelsen av de gamle norske lovene.[1]

I 1843 kom Chr. Lange igjen inn på planen om et diplomatarium i sin innberetning om en undersøkelsesreise i 1843 til hansabyenes arkiver. Han sikret seg en språkvitenskapelig medarbeider i daværende stipendiat C. R. Unger og fikk dessuten pengeunderstøttelse fra Videnskabsselskabet i Trondhjem. I 1847 kunne Lange og Unger legge frem første halvbind av verket. Her presenterte de også planen for Diplomatarium Norvegicum:

  1. Diplomatarium Norvegicum skulle utgis i egne samlinger med saks- og navneregister, slik at hvert bind dannet en avsluttet helhet med brevene i kronologisk rekkefølge opp til midten av 1500-tallet. Man trengte dermed ikke å vente til alt materialet var samlet, før man begynte utgivelsen. I andre diplomatarier var det nemlig vanlig å holde seg til en strengt kronologisk rekkefølge.
  2. Hver samling skulle inneholde brev fra alle periodens tidsrom og fra alle deler av Norge.
  3. Originalen skulle legges til grunn for teksten, ikke avskrifter eller avtrykk, med mindre originalen var tapt.
  4. Diplomene skulle trykkes bokstavrett etter originalen.

Ved Langes død i 1861 var samlingene 1–5 utkommet. Fra og med samling 6 var H. J. Huitfeldt-Kaas utgiver, mens Unger fortsatte som språkvitenskapelig medarbeider til sin død. Etter Huitfeldt-Kaas’ død i 1905 ble utgivelsen overdratt til Alexander Bugge og Chr. Brinchmann. I disse årene gikk man over til en ny plan, som gitt ut på å samle ensartede dokumenter i samme bind. For eksempel inneholder samling 17 pavebrev, mens samling 19 inneholder brev fra England.

I 1919 var de første 19 bindene utgitt. Samme år ga Alexander Bugge og Oluf Kolsrud ut begynnelsen til en Series topographica, med et bind diplomer fra Fyresdal. Denne serien skulle omfatte lokale diplomatarier, men prosjektet ble ikke fortsatt. Etter 1919 er det bare utkommet to nye samlinger, nr. 21 (1970–76) og nr. 22 (1990–95).

Diplomatarium Norvegicum ble fra 1848 finansiert ved årlige bevilgninger fra Stortinget. Utgivelsen ble ansett som et viktig nasjonal prosjekt.

Kilder og innhold[rediger | rediger kilde]

Brevene stammer fra mange forskjellige kilder. Mange fantes i statsarkivet i København, noen fra biblioteker og private samlinger i Norge, i hansabyenes arkiver. Enkelte var å finne omkring på gårdene, og enkelte fantes bare i avskrift, fordi originalene var gått tapt. Et av de viktigste arkivene er Vatikanarkivet i Roma, hvor man kan finne korrespondansen mellom pavestolen og norske konger og geistlige. 1859–61 var P. A. Munch i Roma for å lete etter diplomer som angikk Norge. Undersøkelsene ble fortsatt av Gustav Storm, Alexander Bugge og Oluf Kolsrud. I 1919 ble det innledet et samarbeid med Danmark og Sverige om undersøkelsene i Vatikanet, men man lyktes ikke med å få adgang til pønitentiariets arkiv, hvor det ble oppbevart ansøkninger om syndsforlatelse. Først på 1980-tallet ble dette arkivet åpnet.

Foruten selve teksten inneholder Diplomatarium Norvegicum et lite sammendrag på norsk av innholdet i hvert brev, opplysninger om dato og avsendersted, samt enkelte bibliografiske opplysninger.

Brevene i Diplomatarium Norvegicum er skrevet på en rekke språk, først og fremst gammelnorsk og latin, men også gammeldansk, gammelsvensk og mellomnedertysk. De nyeste brevene er skrevet på mellomnorsk eller dansk. I middelalderen hadde man ingen fast ortografi, og brevene kan derfor være vanskelige å tyde for en ikke-spesialist.

Tilgjengelighet og pålitelighet[rediger | rediger kilde]

Siden de mange bindene av Diplomatarium Norvegicum er vanskelig tilgjengelige utenom de største bibliotekene, finnes de 21 første bindene i søkbar versjon på internett som en del av Dokumentasjonsprosjektet.

Selv om utgaven skal være en nøyaktig gjengivelse av diplomene på originalspråket, er det påvist mange feil – mange av dem alvorlige – ikke minst i de eldste bindene. Diplomatarium Norvegicum kan derfor ikke brukes kritikkløst.

Sammensetning[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Forord» til Diplomatarium Norvegicum, 1. samling, 1. hefte.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Diplomatarium_Norvegicum&oldid=12739392»