Runestein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Runestein over dansk høvding som døde under handelsferd på sørlige Öland, Sverige.
Mange av runesteinene var ofte malt i kraftige farger.

Runestein er en stein, gjerne oppreist, som har en inskripsjon med runer. Tidvis kan det også betegnes på runer risset direkte inn i fjellet. Det synes som om tradisjonen med å risse runer på steiner begynte i Norden en gang på 300-tallet e.Kr. og varte til utpå 1100-tallet, men de fleste runesteiner er fra sen vikingtid (middelalderen). De fleste runesteiner finnes i Norden, men det er også spredt med runesteiner på steder hvor nordboere enten besøkte eller slo seg ned, eksempelvis på øya Man i Irskesjøen, se Manske runesteiner. Runesteiner var vanligvis farget etter at de var blitt reist, men dette er ikke like synlig da fargen i de fleste tilfeller er erodert bort.

Inskripsjonene var hogd inn, slik bokstavene ble rimelig store. Formatet på steinen ble deretter. Skriftene var enten for å minnes døde stormenn eller viktige hendelser og handlinger, som at noen bar fisk til et vann på Hardangervidda og gjorde dette kjent for ettertiden. Mange steiner var obelisklignende, og krevde stor mannemakt for å reises. Tidvis inneholder innskriftene også figurer. Teksten kan også være kunstnerisk utformet, for eksempel kan linjene med bokstaver være formet som bånd med løkker.

Kopier og senere tiders forsøk på svindel er kjent. Den såkalte Kensingtonsteinen fra USA er høyst sannsynlig et forsøk på historieforfalskning ved å flytte vikinghistorien fra «Vinland» til den amerikanske Midtvesten. Helge Ingstads utgravinger ved L'Anse aux Meadows avdekket ingen runer, men viste trolig yttergrensen for hvor langt Leiv Eirikssons etterfølgere kom.

Historie[rediger | rediger kilde]

Lingsbergsteinen i Sverige, katalogisert som «U 240»
En tidlig runestein, the Möjbrosteinen fra Hagby (først plassert i nærheten av Möjebro), Uppland, Sverige. Som med andre tidlige runeinskripsjoner, er denne skrevet fra høyre og mot venstre, senere runesteiner ble skrevet fra venstre og mot høyre. Teksten er «Frawaradar anahaha is laginar»[1]

Tradisjonen med å reise steiner som hadde runeinskripsjoner synes først å skjedd på 300- og 400-tallet i Norge og Sverige, og disse tidlige runesteinene var vanligvis plassert ved siden av graver.[2] De tidligste danske runesteinene dukket opp på 500- og 600-tallet.[2] Alt i alt finnes det rundt 50 runesteiner fra folkevandringstiden i Norden.[3] De aller fleste runesteiner ble reist i perioden mellom 950-1100 e.Kr. og de fleste ble reist i Sverige og Danmark, og i en mindre grad i Norge.[4]

Tradisjonen er nevnt i både i innledningen av Snorre Sturlasons Ynglingesagaen i Heimskringla og i visdomsdiktet Håvamål:

«Den første alderen ble kalt brennalderen, da var det skikk å brenne alle døde og reise bautasteiner etter dem...» (...) «Til minne om stormenn skulle folk gjøre en haug, og etter alle slike menn som det hadde vært manns mot i, skulle de reise bautasteiner; denne skikke holdt seg i lange tider.»[5]
Son er kjærfengd,
om seint komen,
etter faren fór,
sjeldan bautasteinar
nær brauti stend,
utan frendar fekk dei reist.
-Håvamål (72)[6]

Hva som resulterte i produksjonen av de fleste runesteiner var en utvikling som synes å ha begynt i Danmark på 960-tallet. Kong Harald Blåtann hadde akkurat blitt døpt som kristen og for å markere en ny tid og orden beordret han reisningen av en rekke runesteiner.[7] Harald Blåtanns biografi blir oppsummert på en runeinskripsjon på Jellingsteinene som han lot reise for å ære sine foreldre. På norrønt står det:

Haraltr kunukr bath kaurua kubl thausi aft kurm fathur sin auk aft thaurui muthur sina. sa haraltr ias sar uan tanmaurk ala auk nuruiak auk tani karthi kristna.
Harald, konge, ba gjøre disse kumbler [minner] etter Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Runesteinen har tre sider hvor to av dem også er dekorert med bilder. På den ene siden er det et dyr som er prototypen på et mytologisk fabeldyr og som ble vanlig å risse inn på runesteiner. På den andre siden er det hva som enten er Danmarks eldste avbildning av Jesus, eller muligens kanskje en figur med dobbel betydning. Det viser en mann med begge armene strukket ut, innviklet i greiner. Det er mulig at det viser Jesus, men for samtidens nordboere kan den også tolkes som Odin som henger seg selv i et tre, Yggdrasil, «ofret seg selv til seg selv». Det er beskrivelsen av en ekstatisk opplevelse av ritual art.[8]

Kort tid etter at den danske steinen ble reist synes det å ha skjedd noen med runesteintradisjonen i Norden. En rekke høvdinger og mektige småkonger forsøkte bevisst å etterligne kong Harald Blåtann, og fra Danmark har en bølge med runesteiner spredt seg nordover gjennom Sverige og Norge. I de fleste distrikter synes det som om det også døde ut i løpet av en generasjon, skjønt det ble også reist kristne steiner, først med runer, siden formet som et kors uten runer. I de sentrale svenske områdene i Uppland og Södermanland holdt tradisjonen seg til ut på 1100-tallet.[7]

Kjente runesteiner[rediger | rediger kilde]

-Kensingtonsteinen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Om lifvet i Sverige under hednatiden» av Oscar Montelius, side 81 – 82, 1905).
  2. ^ a b Zilmer 2005:38
  3. ^ Olstad, Lisa (2002): «Ein minnestein for å hedre seg sjølv». Forskning.no.
  4. ^ Artikkelen «Runsten» i svenske Nationalencyklopedin (1995), tome 16, s. 91-92.
  5. ^ Snorre Sturlason: Heimskringla (Sagaer om de norske kongene), side 3, 9
  6. ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), side 38
  7. ^ a b Harrison & Svensson 2007:192
  8. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 425

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002 i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse
  • Harrison, D. & Svensson, K. (2007): Vikingaliv. Fälth & Hässler, Värnamo. ISBN 91-27-35725-2
  • Nationalencyklopedin (1995), tome 16, s. 91-92.
  • Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion : myter, riter, samfunn, Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
  • Snorre Sturlason: Heimskringla (Snorres kongesagaer), Oslo 6. utg. 2003. ISBN 82-05-31464-0