Insulær skrift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Folio 309r fra Kellsboken, et eksempel på insulær majuskelskrift med forstørrede initialer og diminuendoeffekt

Insulær skrift er en form for håndskreven skrifttype fra middelalderen som utviklet seg på Irland og senere Storbritannia. Den spredte seg siden til kontinentet gjennom innflytelse fra keltisk kristendom, hvor irske, skotske og angelsaksiske misjonærer opprettet klostere kjent som Schottenklöster.

Skrifttypen er assosiert med insulær kunst og først og fremst bevart gjennom illuminerte insulære manuskript. Den er nært beslektet med uncial-skrift, og den mest kjente formen for insulær skrift er en majuskelskrift (skrift med «store bokstaver») kjent som insulær majuskel.

Manuskripter skrevet i insulær skrift har forstørrede initialer, ofte vakkert dekorerte. Dette er et fellestrekk for mange skrifttyper fra middelalderen, men et særtrekk ved insulær stil var at også de første bokstavene etter initialene var forstørret, men gradvis ble mindre inntil de nådde vanlig teksstørrelse. Dette fenomenet er kjent som diminuendo. Høye bokstaver som b, d og h er skrevet med trekant- eller kileformet topp. Buene på bokstaver som b, d, p og q er svært vide.

Skrifttypen bruker mange ligaturer (sammenvokste bokstavpar), og låner også stenografiske tegn fra notae Tironianae, mest utbredt et tegn for ampersand som minner om et senket sjutall, 7. Boktavene kunne formet for å tegnes med et enkelt pennestrøk, noe som var mulig fordi manuskripter på de britiske øyer ble skrevet på glatt vellum og ikke papyrus som hadde er mer ujevn overflate. Det ble vanligvis skrevet uten mellomrom mellom ordene.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Uncial-skrift, rund skrifttype for gresk, latin og gotisk i bruk fra 300- til 700-tallet
  • Karolingisk minuskel, «standardisert» skriveskrift med små og store bokstaver for middelalderlatin i bruk fra 800- til 1200-tallet