Henri Pirenne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Henri Pirenne
Henry.Pirenne.Portrait.gif
Født 23. desember 1862
Verviers
Død 24. oktober 1935
Uccle
Bror Maurice Pirenne
Barn Jacques Pirenne
Utdannelse Université de Liège, Universitetet i Gent
Nasjonalitet Belgia
Medlem av Bayerische Akademie der Wissenschaften, Sovjetunionens Vitenskapsakademi, Kungliga Vetenskapsakademien
Utmerkelser Francqui-prisen

Henri Pirenne (født 23. desember 1862 i Verviers i provinsen Liège i Belgia, død 25. oktober 1935 i Uccle) var en førende belgisk historiker. Han er også kjent for sin deltagelse i den ikke-voldelige motstanden mot tyskerne som besatte Belgia under første verdenskrig.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pirenne studerte historie og rettsvitenskap ved universietete i Liège, og fortsatte studiene i Paris, Leipzig og Berlin. Blant hans lærere var Wilhelm Arndt, Harry Breßlau og Gabriel Monod.[1]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Allerede i en alder av 24 år ble han professor for middelalderhistorie ved universitetet i Gent. Dette ordinariat bekledte han, med avbrudd av krigsårenet,frem til 1930. Da ble universitetet nederlandsspråklig, noe som stred mot Pirennes ønske om et tospråklig universiet[trenger referanse] (slik som universitetet i Leuven var blitt).

Han bodde så i Uccle ved Brussel. Han var gift med Jenny-Laure Vanderhaegen, og de fikk fire sønner.

Forskergjerning[rediger | rediger kilde]

Pirenne var spesialist på Belgias middelalderhistorie og har bl.a. utgitt Bibliographie de l'histoire de Belgique (1893), Histoire de Belgique (6 bd, 1900-26), Les villes du moyen âge (1928), «La fin du moyen âge» (i Peuples et civilisations, 7, 1931) samt verdifulle edisjoner av middelalderkrøniker.

Henri Pirennes vedvarende bidrag innen historieforskningen hviler på tre bidrag til forståelsen av europeisk historie.[trenger referanse] For det første med det som er blitt kjent som Pirenne-tesen, vedrørende middelalderens tilblivelse ut fra statsdannelser og nye handelsmønster; for det annet for sin presentasjon av belgisk middelalderhistorie, og for det tredje for hans analyse og modell vedrørende utviklingen av middelalderbyene.

Pirenne-tesen: De germanske folkevandringene brøt ifølge Pirenne ikke utviklingen i Europa. I stedet hevder han en annen katastrofeteori:[trenger referanse] Islams erobringer på 600- og 700-tallene brøt i stykker middelhavsverdenen og blokkerte den øst-vestlige fjernhandelen som hadde gitt liv til antikkens økonomi. Det var under det tidevervet som begynner med Muhammed og slutter med Karl den store som det agrare, selvhusholdende middelalderske Europa kom til og antikken som livsform forsvant.

Denne tesen anfektes av en rekke andre historikere. Den bygger på at man kan påvise at orientalske varer nådde merovingerriket gjennom syriske kjøpmenn, at fjernhandelen altså fungerte omkring år 600. Men ingenting er ifølge kritikerne av Pirenne kjent om den handelens omfang - den kan ha vært helt marginal.[trenger referanse]

Videre ville Pirenne vise at 700-tallets karolingiske Frankrike var avskåret fra den internasjonale handel.[trenger referanse] Men kildematerialet anser kritikerne å være for skjørt for slike konklusjoner: Hanfelen kan ha blitt gjennomført uten å sette spor som er blitt bevart til moderne tid.[trenger referanse]

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Histoire de Belgique
  • Les villes du Moyen-Age, essai d’histoire économique et sociale, Bruxelles, Lamertin, 1927. (Norsk: Byene i middelalderen, 1968)
  • Mahomet et Charlemagne (1937)
  • Tidlige demokratier i Benelux-landene; Urbane samfunn og politisk konflikt i Middelalderen og Renessansen (Nisus Forlag, 2014) ISBN 97882-91612-164

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Geleitwort zu: Europa im Mittelalter - Von der Völkerwanderung bis zur Reformation / Henri Pirenne. Aus dem Franz. von Wolfgang Hirsch ISBN 978-3-86647-402-4

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erna Patzelt: Die fränkische Kultur und der Islam. Aalen 1978 (Kritisk til Pirenne-tesen.)
  • Peter Schöttler: «Henri Pirennes Kritik an der deutschen Geschichtswissenschaft und seine Neubegründung des Komparatismus im Ersten Weltkrieg», in: Sozial.Geschichte. Zeitschrift für historische Analyse des 20. und 21. Jahrhunderts, 19 (2004), H. 2, s. 53–81.