Irene (bysantinsk keiserinne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Keiserinne Irene

Irene av Athen (gresk: Εἰρήνη ἡ Ἀθηναία, født 752 i Athen, død 9. august 803 på Lesbos) var den bysantinske keiser Leo IVs gemalinne fra 775 til 780, regent fra 780 til 797 og regjerende keiserinne fra 797 til 802.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Irene ble født i Athen; der var hun beslektet med den greske adelsslekten Sarantapechos. Hun ble tidlig foreldreløs. Hennes onkel, eller kanskje hennes nevø, Konstantin Sarantapechos, var patrisier og muligens strategos i themet Hellas mot slutten av 700-tallet.

Hun ble i 770 utvalgt til tronfølgerens gemalinne under et brudeskue, som var den gjengse metode for slike utvelgelser frem til 900-tallet.

Regent, medkeiserinne[rediger | rediger kilde]

Etter sin manns død regjerte hun mens hennes sønn, Konstantin VI, var umyndig.

I 787 inngikk Irene et forbund med Karl den store; det ble smidd planer om å få spleiset sammen hans datter Rotrud med Konstantin, men dette ble ikke fulggt opp ettersom Irene ikke fikk innbudt noen frankisk delegasjon til Nicaea.

Da Irene i 790 ble aleneherskerinne, gjorde armenske soldater i den bysantinske hær opprør under ledelse av strategen Alexios Musele. Irene ble fa avsatt som regent, men i 792 ble hun reetablert som medkeiserinne av sin sønn. Da han ble myndig i 790 var det egentlig Konstantins plan å ta over makten, men hun klarte å avsette ham i 797 og fikk ham blindet og fengslet; han døde to år senere.

Keiserinne[rediger | rediger kilde]

Slik besteg hun selv tronen som basileus (keiser).

I 800 utropte paven Karl den store til romersk keiser, ettersom han betraktet keisertronen i Konstantinopel som ubesatt, da keiseren ikke var en mann.

Irene huskes særlig for sin motstand mot ikonoklastene, og for å ha innkalt til det annet konsil i Nikæa i 787, hvor bruken av hellige bilder ble gjeninnført. Av denne grunn regnes hun som en helgen i den gresk-ortodokse kirke.

Hun skal visstnok ha tilbudt Karl den store ekteskap, uten at dette ble noe av. I 802 ble hun styrtet til fordel for Nikeforos, finansministeren, og forvist til Lésvos, hvor hun døde året etter. Med henne kom det syriske dynasti til sin ende.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leslie Brubaker, John F. Haldon: Byzantium in the Iconoclast era. c. 680–850. A History. Cambridge University Press, Cambridge u. a. 2011, ISBN 978-0-521-43093-7.
  • Ralph-Johannes Lilie, Claudia Ludwig, Thomas Pratsch, Ilse Rochow, Beate Zielke: Prosopographie der mittelbyzantinischen Zeit. 1. Abteilung: (641−867). Band 1: Aaron (#1) – Georgios (#2182). Nach Vorarbeiten F. Winkelmanns erstellt. Herausgegeben von der Berlin-Brandenburgischen Akademie der Wissenschaften. De Gruyter, Berlin 1999, ISBN 3-11-015179-0, s. 454–459 Nr. 1439.
  • Alexios G. Savvides, Benjamin Hendrickx (Hrsg.): Encyclopaedic Prosopographical Lexicon of Byzantine History and Civilization. Bd. 3: Faber Felix – Juwayni, Al-. Brepols Publishers, Turnhout 2012, ISBN 978-2-503-53243-1, s. 322–325.


Østromersk keiser
Isauriske dynasti
Forgjenger:
Konstantin VI
797802 Etterfølger:
Nikeforos I
Østromerriket