Irene (bysantinsk keiserinne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Irene
Solidus-Irene-sb1599.jpg
Født 752
Athen
Død 9. august 803
Lesbos
Ektefelle Leo IV
Barn Konstantin VI
Nasjonalitet Østromerriket


Irene av Athen (gresk: Εἰρήνη ἡ Ἀθηναία, født 752 i Athen, død 9. august 803 på Lesbos) var den bysantinske keiser Leo IVs gemalinne fra 775 til 780, regent fra 780 til 797 og regjerende keiserinne fra 797 til 802[1].

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Irene ble født i Athen; der var hun beslektet med den greske adelsslekten Sarantapechos. Hun ble tidlig foreldreløs. Hennes onkel, eller kanskje hennes nevø, Konstantin Sarantapechos, var patrisier og muligens strategos i themet Hellas mot slutten av 700-tallet. Hun ble gift med tronarvingen Leo IV 3. november 769[2].

Hun ble i 770 utvalgt til tronfølgerens gemalinne under et brudeskue, som var den gjengse metode for slike utvelgelser frem til 900-tallet.

Regent, medkeiserinne[rediger | rediger kilde]

Etter sin manns død regjerte hun mens hennes sønn, Konstantin VI, var umyndig.

I 787 inngikk Irene et forbund med Karl den store; det ble smidd planer om å få spleiset sammen hans datter Rotrud med Konstantin, men dette ble ikke fulgt opp ettersom Irene ikke fikk innbudt noen frankisk delegasjon til Nikea.

Da Irene i 790 ble aleneherskerinne, gjorde armenske soldater i den bysantinske hær opprør under ledelse av strategos Alexios Musele. Irene ble da avsatt som regent, men i 792 ble hun reetablert som medkeiserinne av sin sønn. Da han ble myndig i 790 var det egentlig Konstantins plan å ta over makten, men hun klarte å avsette ham i 797 og fikk ham blindet og fengslet; han døde to år senere.

Keiserinne[rediger | rediger kilde]

Slik besteg hun selv tronen som basileus (keiser).

I 800 utropte paven Karl den store til romersk keiser, ettersom han betraktet keisertronen i Konstantinopel som ubesatt, da keiseren ikke var en mann.

Irene huskes særlig for sin motstand mot ikonoklastene, og for å ha innkalt til det andre konsil i Nikea i 787, hvor bruken av hellige bilder ble gjeninnført. Av denne grunn regnes hun som en helgen i den gresk-ortodokse kirke.

Hun skal visstnok ha tilbudt Karl den store ekteskap, uten at dette ble noe av. I 802 ble hun styrtet til fordel for Nikeforos, finansministeren, og forvist til Lésvos, hvor hun døde året etter. Med henne kom det isauriske dynasti til sin ende.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopedia of Roman Emperors, Constantine IV and Irene
  2. ^ The Chronicle of Theophanes, University of Pennsylvania Press (1982), s 132

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leslie Brubaker, John F. Haldon: Byzantium in the Iconoclast era. c. 680–850. A History. Cambridge University Press, Cambridge u. a. 2011, ISBN 978-0-521-43093-7.
  • Ralph-Johannes Lilie, Claudia Ludwig, Thomas Pratsch, Ilse Rochow, Beate Zielke: Prosopographie der mittelbyzantinischen Zeit. 1. Abteilung: (641−867). Band 1: Aaron (#1) – Georgios (#2182). Nach Vorarbeiten F. Winkelmanns erstellt. Herausgegeben von der Berlin-Brandenburgischen Akademie der Wissenschaften. De Gruyter, Berlin 1999, ISBN 3-11-015179-0, s. 454–459 Nr. 1439.
  • Alexios G. Savvides, Benjamin Hendrickx (Hrsg.): Encyclopaedic Prosopographical Lexicon of Byzantine History and Civilization. Bd. 3: Faber Felix – Juwayni, Al-. Brepols Publishers, Turnhout 2012, ISBN 978-2-503-53243-1, s. 322–325.


Østromersk keiser
Isauriske dynasti
Forgjenger:
Konstantin VI
797802 Etterfølger:
Nikeforos I
Østromerriket