Vilhelm av Gellone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vilhelm av Gellone
Antonio de Pereda - San Guillermo de Aquitania - Google Art Project.jpg
San Guillermo de Aquitania, framstilling av Vilhelm av Gellone, maleri av Antonio de Pereda, 1671
Født750
ukjent verdi
Død28. mai 812 (juliansk)
Saint-Guilhem-le-Désert
Ektefelle Cunegunda d'Austràsia, Guitburga
Far Thierry IV
Mor Auda of France
Søsken Adalhelm of Autun, Teuduí d'Autun, woman Wilhelmide
Barn
6 oppføringer
Bernard of Septimania, Gaucelm, Teodoric III d'Autun, Gerberga, Héribert, Bera
Beskjeftigelse Militær leder

Vilhelm av Gellone (fransk: Guillaume; født ca. 755, død 28. mai 812 eller 814), tidvis omtalt som Vilhelm av Orange[1] var en yrkesoldat og en trofast hærfører for Karl den store, og var den andre greve eller hertug av Toulouse fra 790 og fram til 811. Han grunnla klosteret i Gellone (i dagens departement Hérault) i sørlige Frankrike.[2] Han ble helgenerklært av pave Alexander II i 1066.[3]

På 900- eller 1000-tallet[4] ble en latinsk hagiografi, Vita sancti Willelmi, skrevet basert på muntlige tradisjoner. Ved 1100-tallet hadde Vilhelms legende vokst. Han er helten i en hele syklus av chansons de geste, «diktning om heltedåder», det eldste av dem er Chanson de Guillaume fra rundt 1140. I denne diktningen har han fått tilnavnet Fièrebrace, «Villarm» eller «mektig arm», grunnet hans styrke, og marquis au court nez, «marki med den korte nese», grunnet en skade han hadde fått i kamp, etter sigende med en kjempe.[5]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vilhelm ble født i Burgund i dagens Frankrike på midten av 700-tallet, omtrentlig i 755, da Pipin den yngre var frankernes konge fra 751 til 768. Vilhelm var sønn av Theoderik IV (ca 720-ca 782), greve av Autun i Burgund mellom 742 og 750. Han kom fra en gammel merovingisk familie og var kanskje en etterkommer av Bertrada av Prüm. Vilhelms mor var Theoderiks hustru Aldana (Alda, Auda, Audana), som på en eller måte skal ha vært i slekt med det karolingiske kongehuset, tradisjonelt hevdes det at hun var datter av Karl Martell,[6] hvilket gjør henne til søster av Pipin den yngre, og da var Vilhelm fetter av Karl den store. Denne slektsforbindelse er imidlertid omstridt.

Mens den eldre broren Theudonius etterfulgte sin far i Autun, tilbrakte Vilhelm sin ungdom ved kongens hoff i Aachen, hvor han fikk sin utdannelse i henhold til sin rang. Han ble her kjent med Witiza, som også tilbrakte ungdommen ved det frankiske hoff og som andre unge adelige tjenestegjorde han i kongens hær. I midten av tjueårene ble han religiøs og ble kjent som Benedikt av Aniane. Han grunnla det benediktinske klosteret i Aniane i 780 og ble siden en åndelig rådgiver av Vilhelm.[6] Karl den store ble frankernes konge i 768 og Vilhelm ble en lojale soldat av sin kongelige fetter.

Kongens soldat[rediger | rediger kilde]

La vestizione, Vilhelm av Gellone som helgen, maleri av Guercino, 1620.

I 781 fikk Karl den store kronet sin tredje sønn, den treårige Ludvig, til konge av Aquitania, det vil si landet mellom elvene Loire og Garonne og til foten av fjellkjeden Pyreneene. Den viktigste byen var Toulouse. Som rådgiver for den mindreårige kongen var Vilhelm. I 788 ble grev Chorson av Toulouse tatt til fange Adalrik, den baskiske hertug av Gascogne, som lå på motsatt side av Garonne. Adalrik tvang Chorson sverge en lojalitetsed før han ble løslatt. Karl den store fortsatte krigen sør for Pyreneene hvor deler av Catalonia ble erobret for en tid. Han ble ledsaget av Vilhelm. I 790 avsatte Karl den store Chorson fra embetet og erstattet ham med sin fetter Vilhelm som hertug av Aquitania (790-806) og som den andre greve av Toulouse (790-806).[6] Adalrik ble jaget til Spania hvor han antagelig døde.[7]

Han fikk dermed det primære ansvaret for forsvaret av kongeriket Aquitania. Han innehadde flere stillinger ved hoffet, og han ble i 790 og 794 sendt av Karl den store for å kjempe mot maurerne (sarasenerne) i Sør-Frankrike. Det var i denne perioden av hans glitrende militære og diplomatiske karriere at han underla seg Gascogne og snudde frammarsjen til maurerne.

I 793 erklærte den muslimske herskeren av Córdoba-kalifatet, Hisham I av Córdoba, etterfølger av sin far Abd al-Rahman I, en hellig krig mot de kristne i nord. Han samlet en veldig maurisk hær som skal ha talt 100 000 soldater. Den ene halvparten angrep det kristne kongedømmet Asturias mens den andre halvparten invaderte Languedoc i sørlige Frankerriket og angrep så langt som til Narbonne. Vilhelm møtte den muslimske hæren og beseiret den. Han møtte den på nytt i nærheten av elven Orbieu ved Villedaigne, men klarte ikke denne gangen å vinne slaget. Frankernes motstand utmattet derimot så mye at den trakk seg tilbake til Spania. Etter dette det krysset maurerne aldri Pyreneene igjen med en ny invasjonshær.

På ordre av Karl den store kommanderte Vilhelm, sammen med Ludvig av Aquitaine, i 801 en stor hær som erobret Barcelona fra maurerne. Hensikten var å opprette en kristen buffersone mot muslimske angrep nord for Pyreneene. Grevskapet Barcelona ble etablert, underlagt Frankerriket. Den første greven av Barcelona var Berà (801–820).[8][9] Det er uklart hvem Berà var, kanskje en vestgoter, eller en sønn av Vilhelm, men det er ikke støttet av Vilhelms detaljerte testamente fra 804, men nevnes i Vita Hludovici Imperatoris (biografien om keiser Ludvig den fromme).[6] At Berà ble gjort til grev er uten tvil grunnet hans nære forbindelse til Vilhelm. De var antagelig i slekt, kanskje fettere.[10] Gaucelm (død 834), som beviselig var sønn av Vilhelm, ble gitt grevskapene Empúries og Roussillon i samme region.

Med sin posisjon som hertug av Aquitania hadde Vilhelm en maktbase som beskyttet Frankerriket fra angrep sørfra. Han erobret også Orange i Provence, vest for elven Rhône, hvor han bygde sin residens. Dette stedet ble siden fyrstedømmet Orange (1163-1713). Vilhelm er således stamfar for fyrstene av Oranien.[6]

Kloster og død[rediger | rediger kilde]

Klosteranleggene i Gellone
Den romanske apside i Saint-Guilhem-le-Désert, opprinnelig Gellone, klosteret Vilhelm grunnla i 804.

I 804, rundt 50 år gammel og nærmet seg slutten av livet, grunnla det benediktinske klosteret i Gellone (nå oppkalt etter ham, Saint-Guilhem-le-Désert, «Sankt Vilhelm i ødemarken») i nærheten av Lodève i dagens departement Hérault. Han bevilget eiendom til Gellone og plasserte klosteret under kontrollen av Benedikt av Aniane, som selv hadde sitt eget kloster i nærheten.[11] Klosteret var i realiteten to adskilte klostre, et for munker og et for nonner. Vilhelms søstre trådte inn i nonneklosteret. Munkeklosteret ble fylt med munker fra Aniane.[6] Blant de gaver han ga til klosteret var et stykke fra det sanne kors, en gave han selv hadde mottatt fra Karl den store. Kongen hadde selv mottatt det fra patriarken i Jerusalem, i henhold til hans helgenbiografi, Vita sancti Willelmi. Klosteret ble opprinnelig kalt for St. Crucis.

I 806 trakk Vilhelm seg tilbake til Gellone som en munk og døde eventuelt der[11] den 28. mai 812 (eller 814), rundt seksti år gammel. Som symbol på sin beslutning å trekke seg tilbake fra den verdslige verden hengte han opp sine våpen i kirken Saint-Julien i Brioude i Haute-Loire på sin vei til Gellone fra Karl den stores hoff.[6]

Etter hvert som Vilhelms ry vokste strømmet flere pilegrimer til Gellone for å besøke hans grav. Grunnet tilstrømningen ble hans legeme ble flyttet fra den beskjedne plasseringen i forhallen og gitt en mer prominent plass under koret. Gellones berømmelse før til misnøye i klosteret Aniane, og det oppsto strid om Gellone var uavhengig eller underlagt Aniane. En rekke forfalskede dokumenter og påstander ble produsert på begge sider, noe som gjør detaljene i den egentlige historien tvilsomme. Striden ble løst av Roma rundt 1092 til Gellones fordel.[6] Klosteret ble et betydelig stoppested for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela. Klosterbygningen, bygget i romansk arkitektur på 1000-tallet, ble revet under den franske revolusjon, og havnet senere i det amerikanske museet The Cloisters i øvre Manhattan i New York City

Testamente[rediger | rediger kilde]

Vilhelm opprettet sitt testamente den 28. januar 804, og nevner både sin familie og sitt kloster. Vilhelms foreldre er kjent fra flere kilder. Informasjonen om hans søsken og barn er avhengig av påliteligheten av troverdigheten til hans testamente, som finnes i to versjoner. Til tross for at det er datert 804 er det egentlig fra 1000-tallet, som igjen går tilbake til et tapt originaldokument. Forfalskningene av kildene grunnet striden mellom Gellone og Aniane er det vanskelig gi fulltroverdighet til de gjenværende dokumentene.

I henhold til disse dokumentene hadde han to (fortsatt levende?) hustruer, Kunigunde og Guitberga[12], hans avdøde foreldre, Theoderik og Aldana, to brødre, Theudoinus (Theodoen, Teudoin, Thiouin, Theoderik) og Adalhelm, to søstre, Albana og Bertana, fire sønner, Bernhard, Witcher, Gaucelm og Helinbruch, men ikke noen døtre, og en nevø, Bertrand.

Forskningen forsøkt å identifisere Vilhelms og kommet fram til rundt sju sønner og tre døtre. Berà av Barcelona ikke medregnet. Med Kunigunde fikk han muligens seks barn, og med Guitberga kanskje fire.[13] Hans andre hustru, Guitberga, var muslimsk maurer ved navn Orable, men fikk nytt navn ved sin konvertering. Det er ikke klart om de var formelt gift eller om hun var hans elskerinne, men han kaller henne sin hustru i sitt testamente.[6] Fortellinger om en kristen ridder som blir gift en muslimsk prinsesse er hyppig benyttet som litterært grep at det på engelsk kalles for «The Enamoured Muslim Princess». Ettersom det er en litterære klisje i middelalderen kan det være grunn til å utvise en viss skepsis til historien om Guitberga/Orable.[14][15]

Helt i romansene[rediger | rediger kilde]

Vilhelms trofast tjeneste til Karl den store er framstilt som et eksempel på føydal lojalitet. Vilhelms militære karriere i kamp mot maurerne er sunget i episk diktning på 1100- og 1200-tallet i en hele syklus av chansons de geste, «diktning om heltedåder», som kalles for La Geste de Garin de Monglane. Rundt to dusin av disse sentrerer rundt Vilhelm, framstilt som oldebarn av den legendariske Garin. Inspirasjonen til syklusen er mangfoldig, og minst et titalls historiske figurer ved navn Vilhelm (Guillaume) har blitt antatt å bidratt til framstillingen av legenden.[16]

En seksjon av syklusen er imidlertid viet til heltedådene til hans legendariske far, her navngitt som Aymeri de Narbonne. Han hadde mottatt Narbonne som sitt len etter å ha kommet tilbake fra Spania hvor han tjenestegjort under Karl den store. Detaljer om «Aymeri» i diktet er kombinert med en senere historisk figur som var den virkelige vicomte av Narbonne fra 1108 til 1134. I diktningen er han belønnet med Ermengart, datter av Didier og søster av Boniface, konge av langobardene. Blant hans sju sønner og fem døtre, hvorav en blir gift med kong Ludvig den fromme, er Vilhelm.[17]

Maurernes nederlag ved Orange ble gitt legendarisk behandling eposet La Prise d'Orange fra 1100-tallet. Her er Vilhelm gjort til greve av Toulouse framfor den vanæret Chorson, deretter av konge av Aquitaine. Det er vanskelig å skille ut den historiske figuren fra legendene og diktningen som har utstyrt ham med våpen, slekt og titler og omtales som blant annet Guillaume Fièrebras («mektig arm»), Guillaum au Court-Nez («den korte nese»), Guillaum de Narbonne, og Guillaume d'Orange.

Under navnet «Guillem de Gellone» ble Vilhelm også en framtredende figur i pseudohistoriske boken The Holy Blood and the Holy Grail, utgitt på norsk som Hellig blod, hellig gral i 1982, av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln. Boken hevder at Vilhelm gjennom sin far Theoderik var av merovingisk avstamming og også en «jøde av kongelig blod». Disse teoriene bygget på forfalskede dokumenter som svindlere hadde plantet i Bibliothèque nationale de France i Paris og som i 1968 ble utgitt i den franske boken Le Tresor Maudit de Rennes-le-Château av Gérard de Sède. Senere ble disse påstandene innlemmet i handlingen i Dan Browns roman Da Vinci-koden.[6]

Helgen[rediger | rediger kilde]

Vilhelm ble erklært som helgen av pave Alexander II i 1066, det samme året da en annen hærfører med samme navn, Vilhelm av Normandie, med pavens velsignelse invaderte og erobret England. Vilhelm av Gellone er æret av den katolske kirke og den østlige ortodokse kirke. Hans helligdom er det kloster han grunnla og som bærer hans navn, klosteret Saint-Guilhem-le-Désert i Gellone. Hans festdag er den 28. mai.[3]

I kunsten har Vilhelm ofte helt fra 1200-tallet blitt blandet sammen med den hellige Vilhelm av Maleval. Han fremstilles som eneboer, hertug, ridder eller i ordensdrakt med hjelm. Han omtales som Vilhelm av Gellone, Vilhelm I av Toulouse og Vilhelm av Aquitania. Han har også tilnavnet «den store».[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ oksitansk: Guilhem d'Aurenga, fransk: Guillaume d'Orange
  2. ^ Saint-Guilhem-le-Désert
  3. ^ a b «Saint William of Gellone», CatholicSaints.Info
  4. ^ Skrevet før 1000-tallet i henhold til Jean Mabillon, eller i løpet av 1000-tallet i henhold til Godfrey Henschen
  5. ^ «Guillaume d’Orange, le marquis au court nez», WikiSource
  6. ^ a b c d e f g h i j k «Den hellige Vilhelm av Gellone (~755-812)», Katolsk.no
  7. ^ Monlezun, Jean Justin (1864): Histoire de la Gascogne (PDF).
  8. ^ Enciclopedia de Historia de España, 4, s. 123.
  9. ^ «History» Arkivert 1. mars 2013 hos Wayback Machine., Barcelona On-line
  10. ^ Jackman, Donald C. (2015): Three Bernards Sent South to Govern, Editions Enlaplage, s. 54. I fotnote 166 på samme side slår forfatteren uttrykkelig fast at «Det er imidlertid ingen grunn til å tro at far til Berà var Vilhelm av Gellone.»
  11. ^ a b «St. William of Gellone», Catholic Encyclopedia
  12. ^ Transkripsjonen av navnene er ofte vesentlig forskjellig i de mange sekundærkildene; denne artikkelen velger hovedsakelig å følge artikkelen til Katolsk.no
  13. ^ Carolingian Nobility
  14. ^ Ramey, Lynn Tarte (vinter 2001): «Role models? Saracen women in medieval french epic» i: Romance Notes 41 (2), s. 131-141
  15. ^ Friedman, John Block; Figg, Kristen Mossler (2013): Trade, Travel, and Exploration in the Middle Ages: An Encyclopedia, Routledge, s. 377
  16. ^ Chisholm, Hugh, red. (1911): «Guillaume d'Orange», Encyclopædia Britannica. 12 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 692.
  17. ^ Aymeri of Narbonne. A French Epic Romance, engelsk utgave ved Michael A.H. Newth

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:William of Gellone – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons