Karloman, sønn av Pipin den yngre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Karloman, sønn av Pipin den yngre
Statue de Carloman - 1835.jpg
Karloman, statue fra 1835
Født751 (juliansk)
Soissons
Død8. desember 771
Samoussy
Gravlagt Klosterkirken Saint-Denis
Ektefelle Gerberga, Queen of the Franks
Far Pipin den yngre
Mor Bertrada av Laon
Søsken Gisèle, Chrothais, Adelais, Karl den store, Pepin
Barn Pepin
Beskjeftigelse Overhode, monark
Nasjonalitet Frankrike

Karloman (28. juli 7514. desember 771) var frankernes konge, samkonge med sin eldre bror Karl den store, fra 768 til sin død i 771. Han var den andre overlevende sønnen til Pipin den yngre og Bertrada av Laon. Karloman er hovedsakelig forstått av historikerne som Karl den stores første skritt mot et keiserrike da Karlomans plutselige død gjorde det mulig for den eldre broren å overta hele Frankerriket og begynte sin ekspansjon med å erobre naborikene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Deling av Frankerriket[rediger | rediger kilde]

Da Karloman var 3 år gammel ble han, sammen med sin far Pipin og sin eldre bror Karl, salvet av pave Stefan II som konge av frankerne og også gitt tittelen «romernes patrisier». Paven hadde forlatt Roma for å trygle den frankiske kongen om støtte mot langobarderne,[1] som hadde etablert et kongerike i nordlige Italia, hovedsakelig Lombardia (som har navn etter dem).[2]

Karloman og Karl arvet hver sin halvpart av Frankerriket da Pipin døde den 24. september 768, slik skikken var hos frankerne og som var nedfelt i deres lovverk, Salisk lov (Pactus Legis Salicae) hvor riket ble delt likt mellom brødre.[3] Karlomans andel var basert i midten av Frankerriket med sin hovedstad i Soissons, sletteområdet rundt Paris, Sentralmassivet, Provence, Burgund, sørlige Austrasia, Alsace og Alemannia. Disse regionene var dårlig integrert og omgitt av de områdene som Karl den store hadde arvet, men selv om Karlomans områder var lettere å forsvare, ga de mindre inntekter.[4]

Det er generell enighet blant historikerne at Karloman og hans bror Karl ikke var venner, og faktisk mislikte hverandre, skjønt årsaken for dette uvennskapet er uklart: en del historikere har antydet at hver bror betraktet seg som den rettmessige arving som enehersker etter deres far Pipin: Karl som den eldste sønnen, og Karloman som den legitime sønnen.[5] Det har tidvis blitt hevdet at Karl den store ble født utenfor ekteskap, men denne påstanden er ikke alment akseptert.[4] Uansett hva tilfellet var, Pipins deling av riket mellom brødrene synes å ha forverret forholdet mellom brødrene da det innebar at de måtte samarbeide, noe som plagde dem begge.[5]

Brødrestrid[rediger | rediger kilde]

Karlomans tid som samkonge var kort og besværlig. Brødrene delte besittelsen av Aquitaine, som straks brøt ut i opprør ved Pipins død, ledet av Hunald II, sønn av hertug Waiofar. Da Karl den store ledet sin hær nedover i 769 for å slå ned opprøret, ledet Karloman sin egen hær med samme formål. Brødrene møttes ved Moncontour, i nærheten av Poitiers, men de havnet i konfrontasjon med hverandre og klarte ikke å komme til enighet, og Karloman valgte trekke seg tilbake fra Aquitaine.[6]

Dette, har det blitt antydet, var et forsøk på underminere Karls makt og autoritet ettersom opprøret var trussel mot Karl den store, men da broren knuste opprøret og hadde Karlomans oppførsel gjort skade på hans omdømme blant frankerne.[7] Forholdet mellom brødrene ble ytterligere dårlig, og det krevde megling og mellomkomst av deres mor Bertrada, skjønt det synes som om hun foretrakk Karl framfor Karloman og kom til bo sammen med Karl i sin enkestand..[8][9]

Denier preget av Karloman.

I 770 forsøkte moren Bertrada en rekke diplomatiske tiltak for å omringe Karloman. Karl den store hadde giftet seg med Desiderata, datter av langobardiske kong Desiderius i nordlige Italia, noe som opprettet en allianse mellom Karl og Desiderius. Bertrada sikret også for Karl vennskapet med Tassilo, hertug av Bayern, nevø av Pipin. Hun forsøkte også å sikre pavens støtte for ekteskapet med Desiderata ved å få Desiderius til avsi italienske områder til Roma og som paven gjorde krav på. Selv om pave Stefan III forble fiendtlig innstilt til en allianse mellom frankerne og langobardene i teorien, men i virkeligheten var han dypt motstridende mellom trusselen som langobardene var for ham og sjansen til å få fjernet den anti-langobardiske Christophorus, primicerius, leder av administrasjonen og en dominerende maktfigur ved pavens hoff. Hans sønn Sergius hadde konroll over pavens finansier.[10][11]

Disse politiske manøvreringene var svært gunstige for frankerne generelt, men skapte alvorlige trusler mot Karlomans posisjon. Han hadde blitt etterlatt uten allierte: han forsøkte å benytte seg av sin brors allianse med langobardene for fremme sin egen agenda i Roma, tilbød sin støtte mot langobardene pave Stefan III og gikk inn i hemmelige forhandlinger med Christophorus, som hadde blitt etterlatt isolert etter den frankisk-langobardiske allianse. Primicerius Christophorus, kanskje den mest hensynsløse politiske aktør i perioden, hadde først støttet seg på langobardenes støtte, men hadde deretter snudd og fikk Desiderius' fremste representant i Roma, presten Waldipert, blindet. Da Karl den store i 770 inngikk ekteskap med Desiderius' datter hadde Christophorus grunn til å frykte langobardenes hevn. Desiderius sørget å få Christophorus ryddet av veien ved å få stukket øynene ut på ham, til tross for støtte fra Karlomans sendebud Dodo.[12] Det endret den politiske situasjonen og Stefan III ga sin støtte til Karl den store og langobardene. Karlomans posisjon likevel ble reddet ved at Karl brått og uventet sa fra seg sin langobardiske hustru etter kun et år og sendte henne fra seg. Desiderius, som fikk sin avviste datter tilbake, ble rasende og ydmyket, og det synes som om han da forsøkte å inngå en ny allianse med Karloman i opposisjon til Karl og pavedømmet, som grep muligheten til å erklære sin opposisjon mot langobardene.[13]

Død og arv[rediger | rediger kilde]

Karolingerdynastiet
Pipinidene
Arnulfingerne
Karolingerne
Etter traktaten i Verdun (843)

I 771 var det mye som tydet på at Karloman og Karl ville havne i krig med hverandre. Uvennskapet hadde utviklet seg over tid og det var lite som tydet på at det ville bedre seg. Karls biografer, Einhard, tilskrev uvennskapet på Karlomans rådgivere, således minske skylden til Karloman.[14] Krigen kom aldri da Karloman døde brått den 4. desember 771 i sin villa i Samoussy (nord i dagens Frankrike). Dødsfallet, som kom da han var kun tjue år gammel, brått og svært beleilig for den eldre broren, har likevel blitt forstått som av naturlige årsaker. En alvorlig neseblødning har tidvis blitt fremmet som årsaken.[14][15] Karloman ble gravlagt i Reims, men ble senere begravd på nytt på 1200-tallet i klosterkirken Saint-Denis i Paris, som var det tradisjonelle gravstedet for franske konger.

Karloman hadde en frankisk hustru, Gerberga, som i henhold til pave Stefan III var valgt til ham, sammen med Karl den stores elskerinne Himiltrude (men som han hadde sendt fra seg da han giftet seg med Desiderius’ datter), av deres far Pipin.[16] Med Gerberga hadde Karloman fått to sønner, den eldste av dem hadde fått navnet Pipin etter sin bestefar, noe som gjorde ham i frankisk tradisjon til Karlomans arving, og av Pipin.[17] Et år eller så tidligere hadde Stefan III velsignet Karloman, hans hustru og deres to barn i Roma, og i denne konteksten hadde Stefan lovt fungere som med-far til Karlomans unge sønn Pipin.[18] Etter Karlomans død forventet Gerberga at hennes eldste sønn Pipin ble konge over hennes avdøde manns besittelser, og at hun skulle styre i hans sted som regent. Imidlertid hadde Karlomans tidligere tilhengere, hans fetter Adalard av Corbie, abbed Fulrad av Saint Denis og grev Warin, vendt seg mot henne, uvillig til å bli styrt av en kvinne, og invitert Karl den store til å annektere Karlomans rike, noe han gjorde.[19] Sammen med grev Autchar, en av Karlomans mest lojale og med høy status i Bayern, flyktet Gerberga med sine to små sønner og, til Italia og kanskje først til Desiderius’ hoff for å unngå å bli fengslet av Karl den store.[20]

Beklagelig for de desperate flyktningene døde Stefan III den 22. januar 772, antagelig kort tid før Gerberga og hennes selskap hadde nådd fram til Roma. En ny pave, Hadrian I, ble valgt den 9. februar det samme året.[18] Desiderius, som hadde sin egen agenda, krevde at den nye paven salvet Karlomans unge sønn Pipin som ny frankisk konge.[21] Gerbergas flukt framskyndet Karl den stores invasjon av det langobardiske kongeriket. Desiderius’ støtte til Karlomans barn var en åpenbar trussel mot Karls posisjon på kort og lang sikt. Med sin hær marsjerte han inn i nordlige Italia og underla seg landet. Desiderius ble tatt til fange og sammen med hans familie ble de sendt til et frankisk kloster. Skjebnen til Gerberga og hennes to sønner er ukjent. Muligens ble de fysisk ryddet av veien, skjønt det er også mulig at de ble skilt lag og sent til et nonnekloster og munkekloster.[22] Med hele Frankerrikets ressurser tilgjengelig under en monark kunne Karl den store påbegynne sin ferd med erobre naborikene.

Til tross for deres vanskelige forhold, og de hendelser som fulgte Karlomans død, kom Karl senere til å navngi sin andre legitime sønn for Karloman etter sin avdøde bror. Det var kanskje en offentlig gest for å ære minnet om sin bror, og for å kvele rykter om hva som hadde skjedd med sine nevøer. Det endret seg uansett i 781 da han forviste sin eldste sønn Pipin, og omdøpte Karloman til Pipin.[13]

Barn[rediger | rediger kilde]

Karloman hadde minst to sønner med Gerberga. Den eldste het Pipin, men navnet på den andre er ikke kjent. Det har også vært spekulert om han hadde to døtre, men ved at Karloman var tjue år da han døde er det grenser hvor mange barn han klarte avle. Historikeren Eduard Hlawitschka har spekulert på om Ida av Herzfeld, den senere helgen og som hadde et slektskap med karolingerne, faktisk var en datter av Karloman.[23] I tillegg er det også nevnt to sønner utenfor ekteskap.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Chamberlin, Russell (2004): The Emperor Charlemagne, The History Press, s. 44
  2. ^ «Lombard (n.)», Online Etymology Dictionary; se også Partridge, Eric (2009): Origins: an etymological dictionary of modern English, London: Routledge. ISBN 0415474337.
  3. ^ «The Salic Law», Thought.Co
  4. ^ a b Riché, Pierre (1993): The Carolingians : A Family Who Forged Europe, University of Pennsylvania Press, opptrykk, s. 85
  5. ^ a b Chamberlin, Russell (2004): The Emperor Charlemagne, s. 62
  6. ^ Collins, Roger (2010): Early Medieval Europe, 300-1000, Palgrave, 3. utg., s. 280
  7. ^ McKitterick, Rosamond (1983): The Frankish Kingdoms under the Carolingians, Longman, s. 64
  8. ^ Chamberlin, Russell (2004): The Emperor Charlemagne
  9. ^ Lewis, David Levering (2008): God's Crucible: Islam and the Making of Europe, 570 to 1215. New York: W.W. Norton. ISBN 9780393064728. OCLC 172521784
  10. ^ Mann, Horace K. (1903): The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol. I: The Popes Under the Lombard Rule, Part 2, s. 362-367
  11. ^ Davis, Raymond, red. (1992): The Lives of the Eighth-century Popes: Liber Pontificalis, 715-817 AD, Liverpool University Press, s. 102–103, n.76; Chamberlin, Russell (2004): The Emperor Charlemagne, s. 64–65;Rosamond (1983): The Frankish Kingdoms under the Carolingians, s. 64–65; Collins, Roger (2010): Early Medieval Europe, 300-1000, s. 279
  12. ^ Garver, Valerie L.; Phelan, Owen M.; Phelan, Owen Michael (2016): Rome and Religion in the Medieval World: Studies in Honor of Thomas F.X. Noble, Routledge, s. 51
  13. ^ a b McKitterick, Rosamond (1983): The Frankish Kingdoms under the Carolingians, s. 65
  14. ^ a b Chamberlin, Russell (2004): The Emperor Charlemagne, s. 70
  15. ^ Story, Joanna (Januar 1999): «Cathwulf, Kingship, and the Royal Abbey of Saint-Denis», i: Speculum 74 (1), s. 1–21
  16. ^ Dutton, Paul Edward (2004): Carolingian Civilisation: A Reader, University of Toronto Press, 2. utg., s. 25
  17. ^ Davis, Raymond, red. (1992): The Lives of the Eighth-century Popes: Liber Pontificalis, 715-817 AD, s. 102, n.76
  18. ^ a b Bachrach, Bernard (2013): Charlemagne's Early Campaigns (768-777): A Diplomatic and Military Analysis, BRILL, s. 187
  19. ^ Riché, Pierre (1993): The Carolingians : A Family Who Forged Europe, s. 86
  20. ^ Bachrach, Bernard (2013): Charlemagne's Early Campaigns (768-777), s. 191
  21. ^ Riché, Pierre (1993): The Carolingians : A Family Who Forged Europe, s. 97
  22. ^ Chamberlin, Russell (2004): The Emperor Charlemagne, s. 75
  23. ^ Hlawitschka, Eduard (2006): Die Ahnen der hochmittelalterlichen deutschen Könige, Kaiser und ihrer Gemahlinnen, Hannover, s. 49f. og 64.


Forgjenger:
 Pipin den yngre 
Frankernes konge
(768771)
Etterfølger:
 Karl I