Grimoald den eldre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Grimoald den eldre
Født 616
ukjent verdi
Død 657
Paris
Henrettet
Far Pipin av Landen
Mor Itta av Metz
Søster Gertrude av Nivelles, Begga
Barn Kildebert
Vulfetrude
Yrke major domus
Karolingerdynastiet
Pipinidene
Arnulfingerne
Karolingerne
Etter traktaten i Verdun (843)

Grimoald den eldre (fransk: Grimaud l'Ainé; 616657) var rikshovmester i det frankiske riket Austrasia fra 643 til 656. Han var sønn av Pipin av Landen og Itta av Metz.[1][2] Grimoald tjenestegjorde under merovingerkongene Klodvig II og Klotar III. Han hadde to søstre, Gertrude av Nivelles og Begga, som begge ble erklært som helgener. Det ble også hans mor.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Da Pipin av Landen døde i 640, ble Grimoald overhode for sin husholdning, den mektigste i Austrasia. På dette tidspunktet gjorde Radulf, hertugen av Thüringen, opprør mot Sigibert III, konge av Austrasia. Grimoald deltok i den påfølgende militære ekspedisjonen mot opprørerne, men den mislyktes. Grimoald lyktes likevel i å redde livet til kongen og ble hans nære venn. Ved å fjerne rikshovmesteren Otto, tok han over posisjonen som hans far en gang hadde.

Grimoald overbeviste deretter den barnløse kongen i å adoptere sin sønn, Kildebert.[3][4] Sigibert fikk til slutt en arving, Dagobert II, men Grimoald fryktet skjebnen til sitt eget dynasti og sendte den unge Dagobert i eksil, enten til et irsk kloster eller katedralskolen i Poitiers.[5] Da Sigibert døde, innsatte Grimoald sin egen sønn på tronen i Austrasia.[6]

Der er to forskjellige beretninger om hans død. Den første versjonen forteller at Grimoald ble avsatt og henrettet av kongen av Neustria, som således gjenforente frankernes kongerike. Den andre, Liber historiae Francorum, forteller at Klodvig II av Neustria tok ham til fange og henrettet ham i 657. Denne kilden behandlet derpå Klodvigs styre med fiendskap og hans sønn Klotar III med forakt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thurston, Herbert; Attwater, Donald, red. (1956): Butler's Lives of the Saints, London: Burns & Oates
  2. ^ Settipani, Christian (1993 ): La Préhistoire des Capétiens, Nouvelle histoire généalogique de l'auguste maison de France, bind 1, ISBN 2-9501509-3-4
  3. ^ Gerberding, Richard A. (1987): The Rise of the Carolingians and the Liber Historiae Francorum, Oxford University Press
  4. ^ Liber Historiæ Francorum 43, MGH SS rer Merov II, s. 316.
  5. ^ Vincent, R. P. (1702): Histoire fidelle de st Sigisbert: XII roy d'Austrasie et III du nom; avec un abrégé de la vie du roy Dagobert, son fils: le tout tiré des antiquités austrasiennes, Nancy : R. Charlot et P. Deschamps
  6. ^ Jussen, Bernhard (2000): Spiritual Kinship As Social Practice: Godparenthood and Adoption in the Early Middle Ages, University of Delaware Press

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Riché, Pierre (1983 ): Les Carolingiens, une famille qui fit l'Europe, Paris: Hachette, coll. «Pluriel»,‎ (ny utg.. 1997), ISBN 2-01-278851-3, s. 29-34
  • Settipani, Christian (1993): La Préhistoire des Capétiens (Nouvelle histoire généalogique de l'auguste maison de France, bind. 1), Villeneuve d'Ascq, réd. Patrick van Kerrebrouck,‎ ISBN 978-2-95015-093-6


Forgjenger:
 Otto 
Austrasias rikshovmester
(643656)
Etterfølger:
 Wulfoald