Alexander II (pave)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alexander II
Alexander II
Papa Alexandre II.jpg
FødtUkjent dato
Milano
Død21. april 1073
Roma
Gravlagt Peterskirken
Beskjeftigelse Geistelig, katolsk prest
Livssyn Den romersk-katolske kirke
DåpsnavnAnselmo Baggio
Valgt30. september 1061
Innsatt30. september 1061
SaligkåretIkke saligkåret
HelligkåretIkke helligkåret
Festdag-
ForgjengerNikolas II
EtterfølgerGregor VII

Alexander II (født som Anselmo Baggio på ukjent dato i Milano, død 21. april 1073) var den katolske kirkes pave fra 30. september 1061 til sin død.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var biskop av Lucca og arbeidet sammen med Hildebrand mot simoni og for å håndheve regelen om sølibat for kleresiet, som var i ferd med å bli innført som universell praksis i vestkirken.

Pave[rediger | rediger kilde]

Valget av det nokså uvanlige navnet Alexander skyldes at han tidlig i sin tid som biskop i Lucca hadde utviklet en særlig andakt for martyrpaven Alexander I, og sørget for å få dennes benrelikvier overført til kirken Sant' Alessandro Maggiore der i byen. [1]

Alexander II var den første pave som ble valgt etter de nye reglene som Nikolas II hadde innført i 1059. Hovedelementet i dette var at bare kardinalbiskopene hadde stemmerett ved pavevalg. Ved pavevalget 1061 var det antagelig 11 kardinalbiskoper som avla stemme.[trenger referanse] Han var selv ikke kardinal da han ble valgt.

Valget ble ikke akseptert av den tysk-romerske keiseren, fordi det var tradisjon at keiseren presiderte ved pavevalg. En annen kandidat, biskop Cadalus av Parma, ble proklamert som pave i Basel under navnet Honorius. Han reiste til Roma og truet helt frem til 1072 Alexanders posisjon. Han ble til slutt overlatt til seg selv av det tysk-romerske hoffet og ble avsatt av et konsil i Mantova.

I 1065 skrev pave Alexander II til Béranger, vicomte av Narbonne, og til Guifred, biskop i byen, hvor han roste dem for å ha forhindret massakre av jøder i deres distrikt, og minnet dem om at Gud ikke godkjenner blodbad. Det samme året advarte han Landulf VI av Benevento om bedrive tvangskonvertering: «konvertering av jøder skal ikke skje med makt».[2] Det samme året oppfordret ham for et korstog mot maurerne i Spania.[3]

Han ble etterfulgt av Hildebrand, som tok navnet Gregor VII.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hergemöller, Bernd-Ulrich (1980): Die Geschichte der Papstnamen, Münster: Verlag Regensberg, s. 56
  2. ^ Simonsohn, s 35–37.
  3. ^ Phillips, Jonathan P. (2007): The Second Crusade: Extending the Frontiers of Christendom, St. Edmundsbury Press Ltd., s. 246.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cabrol, Fernand (2003): Liturgical Prayer: Its History and Spirit, s. 46.
  • Simonsohn, Shlomo (1988): Apostolic See and the Jews - Documents 492-1404 (Studies and Texts), Pontifical Institute of Mediaeval Studies, ISBN 0888440944


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Nikolas II
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Gregor VII