Alexander II (pave)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alexander II
Alexander II
Papa Alexandre II.jpg
Født Ukjent dato
Milano
Død 21. april 1073
Roma
Begravet Peterskirken
Nasjonalitet Italia
Religion Den romersk-katolske kirke
Dåpsnavn Anselmo Baggio
Valgt 30. september 1061
Innsatt 30. september 1061
Saligkåret Ikke saligkåret
Helligkåret Ikke helligkåret
Festdag -
Forgjenger Nikolas II
Etterfølger Gregor VII

Alexander II (født som Anselmo Baggio på ukjent dato i Milano, død 21. april 1073) var den katolske kirkes pave fra 30. september 1061 til sin død.

Han var biskop av Lucca og arbeidet sammen med Hildebrand mot simoni og for å håndheve regelen om sølibat for kleresiet, som var i ferd med å bli innført som universell praksis i vestkirken.

Valget av det nokså uvanlige navnet Alexander skyldes at han tidlig i sin tid som biskop i Lucca hadde utviklet en særlig andakt for martyrpaven Alexander I, og sørget for å få dennes benrelikvier overført til kirken Sant' Alessandro Maggiore der i byen. [1]

Alexander II var den første pave som ble valgt etter de nye reglene som Nikolas II hadde innført i 1059. Hovedelementet i dette var at bare kardinalbiskopene hadde stemmerett ved pavevalg. Ved pavevalget 1061 var det antagelig 11 kardinalbiskoper som avla stemme. Han var selv ikke kardinal da han ble valgt.

Valget ble ikke akseptert av den tysk-romerske keiseren, fordi det var tradisjon at keiseren presederte ved pavevalg. En annen kandidat, biskop Cadalus av Parma, ble proklamert som pave i Basel under navnet Honorius. Han reiste til Roma og truet helt frem til 1072 Alexanders posisjon. Han ble til slutt overlatt til seg selv av det tysk-romerske hoffet og ble avsatt av et konsil i Mantova.

I 1065 skrev pave Alexander II til Béranger, vicomte av Narbonne, og til Guifred, biskop i byen, hvor han roste dem for å ha forhindret massakre av jøder i deres distrikt, og minnet dem om at Gud ikke godkjenner blodbad. Det samme året advarte han Landulf VI av Benevento om bedrive tvangskonvertering: «konvertering av jøder skal ikke skje med makt».[2] Det samme året oppfordret ham for et korstog mot maurerne i Spania.[3]

Han ble etterfulgt av Hildebrand, som tok navnet Gregor VII.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hergemöller, Bernd-Ulrich (1980): Die Geschichte der Papstnamen, Münster: Verlag Regensberg, s. 56
  2. ^ Simonsohn, s 35–37.
  3. ^ Phillips, Jonathan P. (2007): The Second Crusade: Extending the Frontiers of Christendom, St. Edmundsbury Press Ltd., s. 246.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cabrol, Fernand (2003): Liturgical Prayer: Its History and Spirit, s. 46.
  • Simonsohn, Shlomo (1988): Apostolic See and the Jews - Documents 492-1404 (Studies and Texts), Pontifical Institute of Mediaeval Studies, ISBN 0888440944


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Nikolas II
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Gregor VII