Konstantin VI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Irene og Konstantin VI på en solidus.
Keiser Konstantin VI (sittende til høyre for korset) presederer over Annet konsil i Nikea. Miniatyr fra begynnelsen av den 11. århundre.

Konstantin VI (gresk: Κωνσταντῖνος Ϛ΄, Kōnstantinos VI; født 14. januar 771, død sannsynligvis i 797 i Bysants) var bysantinsk keiser fra 780 til 797. Han var det eneste barnet til Leo IV og Irene. Han ble den siste mannlige keiser av det syriske dynasti.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Medkeiser og mindreårig keiser[rediger | rediger kilde]

Konstantin ble kronet til medkeiser av faren i 776. Han arvet keisertittelen som enekeiser i 780 i den unge alder av ni år. Konstantin var fortsatt umyndig, og hans mor Irene stod under hans umyndighet i spissen for styret.

I 787 undertegnet Konstantin gekretende fra det annet konsil i Nicaea, men det synes som om han egentlig hadde sine sympatier på den ikonoklasriske side.

Enekeiser[rediger | rediger kilde]

Konstantin var ved dette tidspunkt fylt 16 år, men hans mor hadde ikke overdratt den utøvende myndighet til ham. Dette var en kilde til misnøye i deler av hæren. Etter at Irene og hennes hofforstander Stauriakos ved et opprør av armenske soldater i arméen ble styrtet i 790, viste Konstantin gode anlegg til lederskap. Irene beholdt tittel som en keiserinne, og Konstantin måtte først nedkjempe de opprørske soldater til de ville akseptere denne ordningen.

Også et opprør anført av onkelen Nikeforos måtte Konstantin slå ned. Onkelen hadde satt ham i et kloster for slik å hindre ham i å lære seg regjereriets håndverk.

Konstantin kalte så tilbake, karaktersvak og vankelmodig, sin mor til andel i regjeringen. Ulykkelig i sitt ekteskap inngikk han forbindelse med en hoffdame, Teodata.

Irene var samvittighetsløs nok til å støtte opp under hans foretrakk å sette sin rette hustru i kloster og ekte Teodata. Prestenes og munkenes forbitring over tvegiftet var grenseløs. I tillegg til at handlingen var upopulær, var den sannsynligvis også ulovlig, skjønt dette ble ignorert av patriarken av Konstantinopel.

I 797 utbrøt det et nytt opprør; denne gangen ansporet av Irenes forbundsfeller og med hennes samtykke. Folket og soldatene overgav den nå sterkt upopulære Konstantin den 19. april 797, som Irene lot fengsle og blinde. Når Konstantin så døde, er usikkert - men det var sikkert før 805. Det desidert mest sannsynlige var at han døde nokså raskt etter at han ble blindet.

Hen ble begravet i Den hellige Euphrosynas kloster, som Irene hadde grunnlagt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leslie Brubaker, John F. Haldon: Byzantium in the Iconoclast era. c. 680–850. A History. Cambridge University Press, Cambridge u. a. 2011, ISBN 978-0-521-43093-7.
  • Ralph-Johannes Lilie, Claudia Ludwig, Thomas Pratsch, Ilse Rochow, Beate Zielke: Prosopographie der mittelbyzantinischen Zeit. 1. Abteilung: (641−867). Band 2: Georgios (#2183) – Leon (#4270). Nach Vorarbeiten F. Winkelmanns erstellt. Herausgegeben von der Berlin-Brandenburgischen Akademie der Wissenschaften. De Gruyter, Berlin 2000, ISBN 3-11-016672-0, S. 497−500 Nr. 3704.
  • Alexios G. Savvides, Benjamin Hendrickx (utg.): Encyclopaedic Prosopographical Lexicon of Byzantine History and Civilization. Vol. 2: Baanes–Eznik of Kolb. Brepols Publishers, Turnhout 2008, ISBN 978-2-503-52377-4, S. 246–249.