Ludvig den fromme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Ludvig den fromme
Ludwik I Pobożny.jpg
Født16. april 778 (juliansk)
Chasseneuil-du-Poitou
Død20. juni 840 (juliansk) (62 år)
Ingelheim am Rhein
Gravlagt Abbey of Saint-Arnould
Ektefelle Ermengarde of Hesbaye, Judith
Far Karl den store
Mor Hildegard
Søsken
18 oppføringer
Charles den yngre, Pipin av Italia, Pepin the Hunchback, Drogon de Metz, Hugo, Lothair, Theodoric, Rotrude, Theodrada, Bertha, daughter of Charlemagne, Gisela, Alpais, Adelaide, Hildegard, Chrotais, Hiltrude, Ruodhaid, Adaltrude
Barn
9 oppføringer
Lothar I av Det tysk-romerske rike (795–), Pepin I of Aquitaine (797–), Ludvig den tyske (806–), Gisela (820–), Karl den skallede (823–), Arnulf of Sens (794–), Rotrude (800–), Bertha (801–), Hildegard (803–)
Beskjeftigelse Monark
Livssyn Kristendom

Karolingerdynastiet
Pipinidene
Arnulfingerne
Karolingerne
Etter traktaten i Verdun (843)

Ludvig den fromme (fransk: Louis le Débonnaire[1] (77820. juni 840) var konge av frankerne og samkeiser med sin far Karl den store fra 813. Han var også konge av Aquitaine fra 781. Som den tredje sønnen og den eneste gjenværende til Karl den store og og hans tredje gemalinne Hildegard ble han enehersker av frankerne etter sin fars død i 814, en posisjon han holdt til han døde, med unntak av perioden 833–834 da han var avsatt.

Som hersker av Aquitaine hadde Ludvig ansvaret for forsvaret av rikets sørvestlige grense. Han frigjorde Barcelona fra muslimene i 801 og sikret frankisk autoritet over Pamplona og over baskerne sør for Pyreneene i 812. Som keiser inkluderte han sine voksne sønner, Lothar, Pipin, og Ludvig, i styringen og søkte å etablere en egnet fordeling av riket mellom dem. Det første tiåret av hans styre var preget av flere tragedier og pinligheter, særlig den brutale behandlingen av hans nevø Bernhard av Italia, som Ludvig sonte i en offentlig handling av selvfornedrelse.

På 830-tallet ble hans rike revet opp av innbyrdeskrig mellom hans sønner, kun forverret av Ludvigs forsøk på å inkludere sin fjerde sønn Ludvig, som hadde hadde fått med sin andre hustru Judith av Bayern, i sine planer om etterfølgelse. Avslutningen av hans styre endte med tre år med innbyrdeskrig, og sammenlignet med sin berømte far, ble Ludvig bedømt lite fordelaktig, men de problemer som Ludvig sto overfor var av en helt annen art. Likevel, det store rike han hadde arvet og tildels utvidet, ble splittet opp i ulike deler mellom hans sønner ved hans død og la grunnlaget for de moderne statene Tyskland og Frankrike.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Arving[rediger | rediger kilde]

Ludvig ble født mens hans far Karl den store drev krig i Spania i den karolinske villa Cassinogilum, 7 km fra sentrum av dagens by Poitiers, i henhold til kronikøren Einhard og en anonym biografi Vita Hludovici.[3] Ludvig var den tredje sønnen til Karl den store med hans hustru Hildegard. Hans bestefar var kong Pipin den yngre.

Ludvig ble kronet som konge av Aquitaine som barn i 781[4] og sendt dit med regenter og et hoff. Karl den store opprettet en underkongedømme for å sikre grensene av sitt rike etter en destruktiv krig mot aquitaniere og baskere.

Ludvig var en av Karl den stores tre legitime sønner som overlevde barndommen. Han hadde en tvillingbror, Lothar, som døde som spedbarn. I henhold til frankisk skikk kunne Ludvig forvente å arve sin del av arven sammen med sine brødre, Karl den yngre, konge av Neustria, og Pipin, konge av Italia. I delingen av riket, Divisio Regnorum, i 806, hadde Karl den store utpekt Karl den yngre som sin etterfølger som keiser og hovedkonge med styre over hele det frankiske riket med Neustria og Austrasia, mens han ga Pippin jernkronen til Lombardia, som var en besittelse som Karl den store hadde ved erobring. Til Ludvigs kongedømme Aquitaine la han til Septimania, Provence, og deler av Burgund (grovt sett de sørøstlige delene av dagens Frankrike). Imidlertid døde Ludvigs brødre før ham; Pippin i 810 og Karl den yngre i 811, og Ludvig var den eneste gjenværende som ble kronet som samkeiser med Karl den store i 813. Ved sin fars død i 814 arvet han hele det frankiske riket og alle dets besittelser, med unntak av Italia, som forble under det frankiske rike, men under direkte styre av av Ludvigs nevø Bernard, sønn av Pippin.[5]

Keiser[rediger | rediger kilde]

Karl den store kroner sønnen Ludvig.

Mens han var i sin villa Doué-la-Fontaine i Anjou, mottok Ludvig nyheten om sin fars død.[6] Han hastet til Aachen og fikk kronet seg selv som keiser til rop fra adelen: «Vivat Imperator Ludovicus!» Latin for «Leve keiser Ludvig!»[6]

Ved ankomsten av keiserhoffet i Aachen var en av hans første handlinger å rense palasset for dets «møkk». Han fikk ødelagt gammelgermanske symboler og tekster som Karl den store hadde samlet under begrunnelsen av at det «hedenske». Han forviste medlemmer av hoffet som han bedømte som moralsk «lastefulle», blant en del av sine egne slektninger.[7]

Fra begynnelsen av hans styre etterlignet hans mynter portrettet til hans far Karl den store, noe som ga dem et preg av keiserlig autoritet og prestisje.[6] Ganske raskt fikk han sendt alle sine ugifte søstre til nonneklostre for å unngå brudepris og ambisiøse og brysomme svogere.[6] For å kvitte seg med mulige rivaler tvang han sin fars søskenbarn og rådgivere, Adalard og Wala, til la seg kronrake som munker, og tvangsplasserte dem i klostrene Noirmoutier og Corbie.[8]

På skjærtorsdag den 9. april 817 krysset Ludvig og hans hoff et tømmergalleri fra katedralen og til palasset i Aachen da galleriet raste sammen. Mange ble drept, og Ludvig overlevde såvidt. Han følte umiddelbar dødsangst og begynte å planlegge sin arverekkefølge. Tre måneder senere utstedte han et Ordinatio Imperii, en keiserlig bestemmelse som la fram planene for en velordnet etterfølgelse.[9] I 815 hadde han allerede gitt sine to eldste sønner en andel av styringen da han sendte sine eldre sønner Lothar og Pipin til å styre henholdsvis Bayern og Aquitaine, men uten kongelige titler. Med den keiserlige bestemmelsen gikk han videre med å dele riket blant sine tre sønner:

  • Lothar ble utropt til og kronet som samkeiser i Aachen. Han ble gitt løfter om arve det meste av de frankiske besittelsene (med unntak av det som nevnes under), og ville bli overherre av sine brødre og søskenbarn.
  • Pipin ble utropt som konge av Aquitaine, hans besittelser omfattet Gascogne, grenseormådene rundt Toulouse, og områdene/fylkene Carcassonne, Autun, Avallon og Nevers.
  • Ludvig, den yngste sønnen, ble utropt som konge av Bayern og de omliggende grenseområdene.

I denne planen ble det fastslått at om en av de underordnet kongene døde ville han bli etterfulgt av sine sønner. Om han døde barnløs ville Lothar arve hans kongerike. Om Lothar døde uten sønner ville en av hans brødre bli valgt av «folket» til erstatte ham. Framfor alt ville riket ikke bli delt: keiseren ville herske enerådende over de underordnet kongene.

Den ro og orden som Ordinatio Imperii var ment å gi skjedde ikke. Det brøt ut opprør da Ludvigs nevø, Bernard av Italia, ikke var nevnt i dokumentet og mente seg forbigått. Bernard konspirerte i å erklære uavhengighet. Ludvig ledet umiddelbart sin hær mot Italia. Bernard ble invitert av sin onkel til et møte i Chalon. Han overga seg og ble fraktet til Aachen hvor han ble stilt for en domstol og dømt til døden for forræderi. Ludvig endret dommen til blinding, som pliktskyld utført. Bernard fikk stukket øynene ut, men overlevde ikke. Han døde etter to dager i smerter. Skjebnen til nevøen kom til å plage Ludvigs samvittighet senere, ble det sagt. Theodulf av Orléans, en av de fremste bak Den karolingiske renessanse, ble anklaget for å ha støttet Bernard og ble kastet i et klosterfengsel hvor han døde kort tid etter. Ryktene hevdet at han ble forgiftet.[10]

Annen misnøye som oppsto sentrerte rundt Lothar, som allerede var utnevnt til keiser. Det kom til overflaten i 822 da Ludvig ble tvunget til å sone for behandlingen av Bernard og tilkalle sin søskenbarn til hoffet. Den avgjørende hendelsen var fødselen av enda en sønn i 823 , Karl, som Ludvig fikk med sin andre hustru, Judith av Bayern. Ludvig var bestemt at hans fjerde sønn skulle dele hans arv med sine eldre halvbrødre. De tre eldre brødrene betraktet enhver endring i avtalen fra 817 som et angrep på deres egen posisjon. Fra slutten av 820-tallet og fram til slutten av Ludvigs liv i 840 var han i jevnlig strid med en eller flere av sine sønner, og ved et tidspunkt ble han avsatt av et bisperåd.[5]

Lojalitetskonfliktene svekket mon arkiet, og oppmuntret aristokratiet til å fremme sin egen overlevelse og framgang framfor kongeriket. Bitter borgerkrig fulgte også etter Ludvigs død fram til traktaten i Verdun i 843 hvor Karl den stores veldige rike ble delt mellom Ludvigs gjenværende sønner: Vestfranken ble regjert av Karl den skallede (som hans yngste sønn ble kalt); Østfranken ble regjert av Ludvig den tyske; Midtriket ble regjert av Lothar I. Sistnevnte, den eldste, beholdt tittelen som keiser og fikk et kongerike som omfattet de to keiserlige byene Roma og Aachen, men hadde ingen autoritet over Ludvigs rike i Tyskland eller Karls rike i Vestfranken. Ved Lothars død i 855 ble hans Midtrike selv delt og Ludvig og Karl gikk i krig over denne besittelsen.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Latin: Ludovicus eller Hludowicus Pius, tysk: Ludwig der Fromme, fransk: Louis le Pieux eller Louis le Débonnaire
  2. ^ Hellfeld, Matthias von : «Die Geburt zweier Staaten – Die Straßburger Eide vom 14. Februar 842», Deutsche Welle
  3. ^ Einhard oppgir navnet på hans fødested sommeren Cassanoilum. I tillegg til Chasseneuil-du-Poitou i nærheten av Poitiers, har forskerne ikke utelukket at Ludvig kan ha blitt født ved Casseneuil (Lot et Garonne) eller ved Casseuil ved elven Garonne i nærheten av La Réole, hvor Dropt flyter ut i Garonne.
  4. ^ Riche, Pierre (1993): The Carolingians: The Family who Forged Europe, overs. Michael Idomir Allen, University of Pennsylvania Press, s. 116.
  5. ^ a b Holmes, George (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London: Guild Publishing, s. 104
  6. ^ a b c d Driscoll, Michael S. (2012): «Church Architecture and Liturgy in the Carolingian Era», i: Levy, Ian; Macy, Gary; Ausdall, Kristen Van, red.: A Companion to the Eucharist in the Middle Ages, Brill, s. 194.
  7. ^ Booker, Courtney M. (2012): Past Convictions: The Penance of Louis the Pious and the Decline of the Carolingians. ISBN 978-0-8122-0138-3. betalingsmur
  8. ^ Driscoll, Michael S. (2012): «Church Architecture and Liturgy in the Carolingian Era», s. 195
  9. ^ Goldberg, Eric Joseph (2006): Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817-876, Cornell University Press, s. 31
  10. ^ Nelson, Janet L. (1995): The Frankish Kingdoms, 814-898:the West, i: McKitterick, Rosamond, red.: The New Cambridge Medieval History, 700–900, II, Cambridge University Press, s. 114.
  11. ^ Holmes, George (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London: Guild Publishing, s. 105

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Louis the Pious – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata