Hadrian I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pave Hadrian I

Hadrianus I (født i Roma, død 25. desember 795) var pave fra den 1. februar 772 til sin død. Frem til Pius VI (1775-1799) hadde han det lengste pontifikatet i historien.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hadrian tilhørte den romerske adel, og slekten var grever av Tusculum. Han var sønn av Teodato consul, dux et primicerius Sanctae Romanae Ecclesiae, og bror til Alberiko, marchio et consul tusculanus princeps potentissimus, som i sin tur var farfar til Hadrian III. Innen han ble pave levde han et så fromt liv at det ble ansett å savne motstkcke under tidens harde vilkår, og han hadde tjent paven Paul I og Stefan IV så fortjenstfullt at han hadde skaffet seg et så sterkt støtte hos sine landsmenn at den mwktige kanslern Paulus Afiarta, som representerre langobardenes kong Desiderius i Roma, stod maktesløs stilt orenfor presteskapets og folkets samstemmioge stemmer at Hadrian skulle oppstige på pavestolen.

Pave[rediger | rediger kilde]

Han tiltrådte som pave omkring den 1. februar 772.

Den nye pavens verldslige politikk var begynnelsen av tydelig definert og fra den avvek han ikke. Hovedspørsmålet var at han skulle holde stadig motstand mot langobardenes aggresjonshandlinger. Han slapp fanger fri og hjemkalt landflyktige, som alle hadde lidd under kansleren. Da han fikk vite at Afiarta hadde llatt henrette en høy tjenestemann ved det pavelige hoff mens han satt fengslet, beordret han at han skulle arresteres, noe som skjedde samtidig som Afiarta kom tilbake fra Desiderius' ambassade og der avlagt ed på at han skulle føre Hadrian for langobardisk domstol, om han så skulle ta dit ham i lenker.

Tiden syntes moden for å legge hele Italia under langobardisk overhøyhet, og Desiderius' ambisjoner hadde trolig blitt oppfylt om det ikke hadde vært for Hadrians og Karl den store. Utsiktene til frankisk innlandning syntes små. Langobardene holdt passene i Alpene, og Karl stod i store vanskeligheter fra krigen mot sakserne] At Karloman Is enke Gerberga befant seg i Pavia med deres to sønner, hvis arv Karl hadde annektert ved Karlomans død, borget ytterligere for at anledningen var utmerket for å skape misnøye hos frankerne, om bare paven kunne bribges til offentlig å anerkjenne barnas rett som arvinger til farens trone.

I stedet for lydighet hadde Hadrian bestemt seg for motstand. Han styrket Romas befestninger, kalte innbyggerne til å bistå derrs miliys i omgivelsene, og, mens langobardene nærmet seg, kalte til sig Karl for å skynde seg å forsvare deres felles intresser. Krigen med sachserne lå for tiden nede, hvormed Karl var fri til å handle. Han krysset Alpene høsten 773, inntok Verona, der Gerberga og hennes sønner hadde søkt tilflukt, og stormet Desiderius i hans hovedstad. Våren etter fortsatte han til Roma med en sterk avdeling, mene arméen forble i Pavia for å utføre beleiringen. I Roma skulle han feire påske ved apostlenes graver.

Han ankom på lørdagen og ble høytidelig tatt imot av Hadrian og romerne. De neste tre dagene viet de til religiøse riter, onsdagen til statsanliggender. Det varige resultat av dette historiske møte var den berømte Karl den stores donasjon, som i elleve århundrer skulle være pavenes statsforfatning for Kirkestaten. Nominelt var Hadrian dermed monark over to tredeler av Den italienske halvøy, men hans reelle innflytelse var ytterst liten. De pavelige krav fra donasjonen kunne ikke hevdes over en stor del av det utlovde territoriet. Karl var tvunget til flere felttog over Alpene.

Man kan spørre hvorfor frankernes konge utsatte seg for dette i pavens sak. Det kan ikke forklares på annet vis enn at det var Hadrians personlige innflytelse; Karl hadde dyp beundring for paven, og resten av livet skulle han kalle ham sin far og beste venn.

Til Hadrians meritter hører også mer åndelige spørsmål. Han samarbeidet med den ortodokse keiserinne Irene for å reparere skadene etter billedstriden. År 787 overså han ved sine legater det syvende økumeniske konsil i Nicaea, der den katolske lære om bruk av og andakt for bilder definitivt slo gjennom. Han motvirket kraftfullt adoptianismen. Liber Pontificalis forteller at han spanderte enorme summer penger på å forskjønne Roma.

Da Hadrian døde ble det sørget over hele den kjente verden, og han ble begravet i Peterskirken. Det sies at Karl den store lot skrive hans epitaf, og den finnes fortsatt.

Hovedkildene til hans biografi er Liber Pontificalis, og hans brev til Karl, som ble samlet av mottakeren i Codex Carolinus.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen bygger delvis på Catholic Encyclopedia (1913)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Category:Hadrianus I – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons