Ligatur (typografi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
I typografi er ligatur to eller flere bokstaver som er koplet sammen til et sammenhengende skriftbilde. Bildet viser en ligatur dannet av «lang s» og «i» trykt fra én, sammenstøpt blytype (av skrifttypen Garamond i punktstørrelse 12).

Ligatur (av latin ligatura, «binding», dannet av ligare, «binde, forene») er et skrifttegn (glyf) som er dannet ved at to eller flere tegn er koplet sammen (skrevet eller støpt sammen). For eksempel er bokstaven æ en ligatur som er satt sammen til ett skriftbilde av bokstavene a og e.[1]

Eksempler og bruk[rediger | rediger kilde]

Ligaturer ble hyppig brukt i romerske innskrifter og i manuskripter, først og fremst av estetiske grunner, men også for at kopiering av manuskripter skulle gå fortere og for å spare dyrt pergament.

I det latinske alfabetet[rediger | rediger kilde]

Vanlige ligaturer i det latinske alfabetet

To ligaturer i det latinske alfabetet brukes fremdeles hyppig idag, men disse er så innarbeidet i skriftspråket at de oppfattes som egne tegn og ikke som en sammenskriving av to bokstaver. Disse er «&» (en sammenskriving av «et» latin for «og», som er betydningen dette tegnet har på alle språk, uavhengig av uttale) og «@» (en sammenskriving av «ad» som på latin betyr «til»). Det er forøvrig en annen variant av «@» som sirkulerer, nemlig à, som i «epler à 5 kr.» som viser at hvert enkelt eple koster 5 kr.

Ligaturer har forekommet i typografi siden de første bøkene ble trykt på 1400-tallet. I boktrykk er i utgangspunktet hver bokstav på toppen av hver sin lille blykloss – en type. For å unngå at avstanden mellom bokstavene i enkelte bokstavkombinasjoner ble unaturlig stor, ble disse bokstavparene støpt på én type – en ligatur. Mange ligaturer hadde f eller ſ som første bokstav.

I elektronisk typografi er det mulig å plassere tegnene så nær hverandre som vi ønsker – de kan til og med plasseres slik at de delvis dekker hverandre. Likevel er det fortsatt vanlig å bruke enkelte ligaturer hvor formen på bokstavene er endret for å tilpasse dem – som i fi og fl.


Ikke-ligatur Ligatur Unicode
et & U+0026
ss / sz ß U+00DF
AE, ae Æ, æ U+00E6, U+00C6
OE, oe Œ, œ U+0152, U+0153
Aa, aa Å, å U+00C5, U+00E5
Ng, ng Ŋ, ŋ U+014A, U+014B
fŋ ʩ U+02A9
ue U+1D6B
ff U+FB00
fi U+FB01
fl U+FB02
ffi U+FB03
ffl U+FB04
ſt U+FB05
st U+FB06
IJ, ij IJ, ij U+0132, U+0133

I arabisk skrift[rediger | rediger kilde]

Navnet Mohammad skrevet med arabiske skrifttegn med bruk av ligatur (øverst) og uten (nederst)
Ligatur for de arabiske bokstavene for «Allah»

Arabisk skrift benytter seg hyppig av ligaturer, den vanligste er kanskje «لا» (la - som forøvrig betyr «nei», men som brukes hver gang denne bokstavkombinasjonen opptrer i et ord). Det er også vanlig å skrive profeten Muhammeds navn med en ligatur: vanligvis ville navnet hans skrives som محمّد, men skrives istedenfor som på bildet. Hyppig bruk av ligaturer gjør at arabisk kan være vanskelig å lære seg å lese, siden bokstavene ikke skrives på en rett linje som går fra høyre til venstre, men også at noen skrives over og under hverandre.

I laotisk skrift[rediger | rediger kilde]

Laotisk skrift bruker tre ligaturer. Laotisk er et tone-språk, og hver bokstav tilhører en serie som bestemmer hvilken tone en stavelse skal ha. De fem bokstavene ງ, ນ, ມ, ລ, og ວ er alle «lav-klasse»-konsonanter, og har ikke noen motsvarende «høy-klasse»-konsonant. Der man trenger en høyklasse-konsonant, settes en stum ຫ foran dem. ຫ-en danner ligaturer med tre av disse bokstavene: ຫ+ນ=ໜ, ຫ+ມ=ໝ og ຫ+ລ=ຫຼ.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Glyf (glyff), bildetegn
  • Monogram, en dekorativ sammenstilling av bokstavene, vanligvis forbokstavene, i et personnavn

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) category:Ligatures – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons