Alessandro Manzoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alessandro Manzoni

Alessandro Francesco Tommaso Manzoni (født 7. mars 1785 i Milano, død 22. mai 1873 samme sted) var en italiensk forfatter. Hans mest kjente verk er den historiske romanen I promessi sposi fra 1825.[1] Denne boken er også utgitt på norsk (nynorsk), under tittelen Dei trulovade.

Alessandro Manzoni, 1841
Portræt af Francesco Hayez.
Alessandro Manzoni, malet af Giuseppe Molteni i 1835.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Oppvekst, utdannelse og giftermål[rediger | rediger kilde]

Han var av adelig slekt: Gjennom moren nedstammer han fra den høyt ansette Cesare Beccaria. Sin første undervisning fkik han i Lugano, men drev imidlertid særlig sine studier i Milano, hvor han levde nwsten hele sitt liv. Han var en stor beundrer av Giuseppe Parini og Vincenzo Monti[trenger referanse], den siste lærte han personlig å kjenne. Skjønt han senere i sine litterære anskuelser ble hans morstander, forble han å stå i vennskapsforhold til ham.[trenger referanse]

I 1805 foretok han sammen med moren en reise til Paris, der han oppholdt sig i fem år. Han skrev her sit første originale arbeide, diktet In morte di Carlo Imbonati (1806) og gjorde i madame de Condorcets salong i Auteuil bekjentskap med flere av den tids berømte men, blant andre Claude Fauriel, en fransk historiker og filolog. Han trafg også her Jens Baggesen, hvis Parthenais, som Fauriel hadde oversatt, gjorde sterkt inntrykk på ham.

I 1808 giftet han seg i Milano med Enrichetta Blondel, datter av en rik bankier i Genève. Hun var opprinnelig kalvinist, men var gått over til katolisismen, og ved hennes innflytelse ble Manzoni, som hadde vært ivrig voltairianer, en troende katolikk.

Den første poetiske frukt av denne omvendelse[trenger referanse] ble Inni sacri: La Resurrezione, Il norne di Maria, Il Natale, La Passione, utgitte 1815, og La Pentecoste, som utkom syv år etter.

Deltagelse i den nasjonale bevegelse[rediger | rediger kilde]

Manzoni tok ivrig del i den nasjonale beeægelse, som førte til Italias samling, og hilste Joachim Murats dristige forsøk med den ikke fullførte canzone Il proclama di Rimini, hvori han hevder at Italias forening under en konge er det eneste middel til landets frelse.[trenger referanse] Ved budskapet om Napoleons død på Sankt Helena skrev han odeen Il cinque maggio, som vakte begeistring[trenger referanse] i og utenfor Italia. Den ble oversatt til tysk av Goethe og av Paul Heyse.

Skjønt Manzoni ikke direkte tok del i den litterære strid mellom klassisismen og romantikkens forkjempere, står han absolutt på romantikkens standpunkt.[trenger referanse] Men det finnes hos ham ingen tåket, overspent mystikk.[trenger referanse] Hans arbeider preges av nasjonale og historiske synspunkter.[trenger referanse] De to tragediene Il conte di Carmagnola, som foregår i 15. århundre, og L'Adelchi, som skildrer Karl den Stores kamp med longobardene, er basert på grundige studier og forsynt med historiske noter.[trenger referanse] Hans forbilde var Shakespeare, og kravet om de tre enheter er ikke overholdt. Han gjør selv rede for sine grunner til å brtde med de klassiske regler i sitt brev til den franske kritiker Victor Chauvet, Sur l'unité de temps et de lieu dans la tragedie (1823).[2]

Den historiske roman I Promessi Sposi fra 1827[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1821 hafde han begynt sin store historiske roman I Promessi Sposi,[1] som utkom i 1827. Romanen behandler Milanos historie i det 17. århundre. Flere personer og episoder er historiske, således opprøret i Milano 11. oktober 1628 og pestens herjing av byen. Men de to hovedpersoner, Lucia og Lorenzo, og deres fantastiske opplevelser er dikterens egen oppfinnelse. I sine karakterskildringer og sin historiske fremstilling overgår han nesten sitt nærmeste forbilde, Walter Scott.[trenger referanse]

Bogen vakte ved sin fremkomst stor beundring og samtidig sterk kritikk.[trenger referanse] Det var særlig språlformen, de mange lombardiske uttrykk og vendinger, kritikken gjalt. Og Manzoni, som så det berettigede heri, reiste til Firenze, gjennomgikk med stor nøyaktighey sin bok språklig, og etter 13 års arbeid utgav han romanen på ny (1840). I denne skikkelse kom I Promessi Sposi til å stå som norm for det italienske riksspråk.[trenger referanse] Samtidig med annen utgave utkom La storia delta Colonna infame, en historisk, kritisk studie.

Med unntak av korte opphold i Paris og i Firenze levde Manzoni fra 1810 et tilbaketrukket liv i Milano. Han stod i nært vennskapsforhold til flere av tidens store menn, blant andre Giuseppe Giusti (1809-1850) og Massimo d'Azeglio (1798-1866), som ektet en av hans døtre. Det var til minne om Manzoni at Giuseppe Verdi 1874 skrev sitt Messa di requiem.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Den historiske roman I Promessi Sposi: "De trolovede", tysk "Die Brautleute", tidligere "Die Verlobten", engelsk The Betrothed – I Promessi Sposi ble til en opera med samme navn av Amilcare Ponchielli i 1856 og av Errico Petrella i 1869. Der har deasuren vært atskillige filmversjoner: 1909, 1913, 1923, 1941, 1964, etc.
  2. ^ http://www.classicitaliani.it/manzoni/chauvet1.htm/[død lenke]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]