Notre-Dame

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 48°51′10″N 2°21′0″Ø

Cathédrale Notre-Dame de Paris
Notre Dame de Paris DSC 0846w.jpg
BispedømmeParis erkebispedømme
Byggeår1163–1345
Viet tilJomfru Maria
Arkitektur
PeriodeFransk gotisk
Tårn2
Beliggenhet

Notre-Dame de Paris
48°51′11″N 2°20′59″E

Notre-Dame de Paris, eller bare Notre-Dame, er en gotisk katedral på øya Île de la Cité i Seinen, midt i Paris, i byens 4. arrondissement. Den er hovedsetet for det romersk-katolske Paris erkebispedømme og også blant Europas mest kjente turistattraksjoner. Navnedelen Notre-Dame betyr «Vår Frue», det vil si at den er dedisert til jomfru Maria. Mange andre kirker har samme navn. Kirken ble besluttet bygd i 1159–60 av biskop de Sully av Paris, og grunnsteinen ble nedlagt i 1163. Kirken er bygd som en basilika med fem skip, tverrskip og kor med utvendige kapeller og gravmæler. I vest er det to 69 meter høye tårn og en fasade rikt dekorert med skulpturer og relieffer. Over Dommedagsportalen er et av kirkens rosevinduer med glassmalerier fra 1200-tallet. Kirken ble restaurert 1845–1864, med oppfølgende arbeider i flere perioder. Under nye restaureringsarbeider ble kirken 15. april 2019 rammet av en brann som oppstod i taket, og selv om mye av kirken ble berget fra flammenes rov er den nå sterkt brannskadet.

Tverrskipet

Historie[rediger | rediger kilde]

Forgjengerbyggverk[rediger | rediger kilde]

Den gotiske middelalderkatedralen erstattet et forgjengerbyggverk som oppstod under den frankiske kong Childebert I (konge fra 511 til 558) rundt 540/550, en kirke som så ble katedral, kjent som Cathédrale St. Etienne (Stefansdomen). Den katedralen lå 40 meter vest for dagens Notre-Dame, var bredere og lavere og omtrent halvparten så stor. For sin tid var den svært stor, bestod av skip og fire sideskip separert av marmorsøyler, og dekorert med mosaikker.[1][2]

Stedet er, etter Panthéon og et begravelseskapell omtalt av Gregor av Tours i den daværende nekropol Saint-Marcel, ett av de eldste av de kjente kristelige bønne- og kultsteder innenfor det som i dag er Paris' bygrenser.

Det antas at Cathedrale St.-Etienne ble oppført et sted der det i førkristen tid kan ha vært et gallo-romersk tempel dedisert til den romerske guddom Jupiter - en indikasjon et funn i 1710 av den såkalte pilier des nautes - en stele som knytter an til Jupiter.

Den gotiske kirken: Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Notre-Dame var en av de første gotiske katedralene. Skulpturene og glassmaleriene viser naturalismens innflytelse, noe som gir dem et annet preg enn den tidligere romanske arkitekturen. Notre-Dame var en av de første bygninger i verden som fikk strebebuer.

Fra først av var det ikke tanken at bygningen skulle ha strebebuer rundt koret og skipet, men etter man var kommet i gang med byggingen og de tynne veggene (en gotisk innovasjon) vokste seg høyere, begynte det å oppstå belastningssprekker når veggene buktet utover. Strebebuene ble lagt til for å forhindre ytterligere skader. I mange år så man ned på strebebuene, ettersom det etter sigende så ut som stillasene var blitt gjenglemt slik at katedralen fikk et ufullbyrdet utseende.

Den gotiske kirken: Bygging[rediger | rediger kilde]

Relikviebeholder (relikvarium) med Kristi tornekrone.

I 1160 lot biskop Maurice de Sully den daværende Pariskatedralen rive. Den var etter hans skjønn uverdig sitt oppdrag. Ifølge en legende fikk de Sully en visjon av en herlig ny katedral og skisserte den i jorden foran den gamle katedralen. For å kunne oppføre den nye katedralen måtte også mange hus rives og en ny vei bygges for å kunne føre frem byggematerialet.

I 1163, i Ludvig VIIs regjeringstid, ble byggearbeidet påbegynt. Det råder forskjellige meninger om hvem som la ned grunnsteinen, biskop de Sully eller pave Alexander III.[3][4] Under oppføringen arbeidet flere arkitekter med byggingen, noe de forskjellige stilene og høydene på tårnene vitner om. Disse ble ferdige i 1245, og katedralen var ferdig omkring 1345.

Detaljer fra kirkens og landets historie[rediger | rediger kilde]

Heraclius av Jerusalem oppfordret til et nytt korstog i 1185 fra de fremdeles uferdige katedral.

I 1239 ble i en kortere tid Kristi tornekrone, anskaffet av kong Ludvig IX av Frankrike fra Konstantinopel, oppbevart i kirken, men da Sainte-Chapelle stod ferdig, ble den flyttet dit. I moderne tid ble den ført tilbake til Notre-Dame.

I 1302 var det hit at det for første gang ble innkalt til stenderforsamlingen, av kong Filip IV av Frankrike.

Skjønt de franske konger tradisjonelt ble kronet i katedralen Notre-Dame de Reims, lot den ti år gamle engelske kongen Henrik VI seg krone til konge av Frankrike i Notre-Dame de Paris under hundreårskrigen i 1431.

I 1455 åpnet revisjonsprosessen om Jean d'Arcs sak her, drøyt 20 år etter at hun var blitt henrettet etter en rettsprosess manipulert av engelske interesser. Er teologpanel analyserte vitnemål fra 115 vitner, kjennelsen var at Jean d'Arc heller var en martyr, og at den avdøde hovedaktør i den tidligere prosessen, biskop Pierre Cauchon, hadde forbrutt seg[5] ved å ha domfelt en uskyldig kvinne.

I 1548 skadet hugenotter noen av Notre-Dames statuer, idet de betraktet dem som avguderi.[6]

I 1558 ble den senere kong Frans II viet i kirken til den unge Maria Stuart. I 1572 giftet den blivende konge Henrik IV og Margarete av Valois seg her. Utvekslingen av det ekteskapelige samtykke med vielse og velsignelse fant sted under portalen, siden den protestantiske brudgommen ikke ville sette sine ben i den katolske katedralen. Han var således ikke til stede ved brudemessen som så fant sted inne i kirken. Ingen magistrater fra det parisiske parlément ville være med, idet de kategorisk avviste et slikt blandingsekteskap, som forøvrig ble inngått uten dispens.[7]

Den 20. oktober 1622 ble Paris opphøyet fra bispedømme til metropolitanerkebispedømme. Den første erkebiskopen var Jean-François de Gondi (1622–1654).

Fête de la Raison («Fest for fornuften»), feiret med et tablå i den sekulariserte katedralen i 1793

I opplysningstidens tidsalder ble i 1728 de fargerike glassmaleriene erstattet med gjennomsiktige hvite glassvinduer, og veggene ble overmalt med hvitt. I de følgende årtier ble flesteparten av figurene på tårnene fjernet. En kolossal statue av den hellige Kristoffer, som stod inntil en søyle nær ved kirkens vestre inngang og som stammet fra 1413, ble ødelagt i 1786. Spiret, som var blitt skadet under en kraftig storm, ble fjernet i annen del av 1700-tallet.

I 1793 stormet forkjempere for den franske revolusjon det katolske gudshuset. De ødela interiøret, og metallgjenstandene ble nedsmeltet i Hôtel des Monnaies. I motsetning til mange franske klostre ble ikke kirken revet ned som det symbol på kristen tro den var. Den ble imidlertid omgjort til tempel for kulten til «det høyeste vesen» (culte de l’Être suprême), det vil si «fornuften». I hele landet ble den gamle religionen forsøkt erstattet med hyllesten til en allegorisk «Fornuftens gudinne». Ved de første høytidelighetene for denne statskulten fremstilte en provokativt kledd Sophie Momoro[8], hustru til en av kultens utviklere, hébertisten Antoine-François Momoro, gudinnen i Notre-Dame.

Under revolusjonen ble hodene hogd av de 28 statuene av bibelske konger. Hærverket fant sted fordi de revolusjonære trodde det dreide seg om statuer av franske konger.[9] Mange av hodene ble funnet under en utgravning i nærheten i 1977 og er nå utstilte på Musée de Cluny. Frihetsgudinnen erstattet Jomfru Maria på flere altere.[10] Katedralens største klokker ble spart for å bli nedsmeltet. Alle de andre større statuene på fasaden, med unntak av statuen av Jomfru Maria ved klausurportalen, ble ødelagt.[1] Senere ble kirken lager for mat og vin og til diverse andre ikke-religiøse formål.[6]

Ved undertegnelsen av 1801-konkordatet tillot Napoléon Bonaparte liturgisk katolsk bruk av katedralen; den ble så igjen katolsk gudstjenestested i 1802. Napoleon og hans hustru Joséphine, med pave Pius VII som offisierende, ble kronet til keier og keiserinne av Frankrike ger den 2. desember 1804. Katedralen var også stedet for Napoleons ekteskap med Marie-Louise av Østerrike i 1810. Her ble senere Henri, greven av Chambord, døpt i 1821, og senere er en rekke franske presidenter av den tredje franske republikk blitt begravet herfra.

Notre-Dame i 1860-årene.

Tidlig på 1800-tallet hadde katedralen vesentlige oppussings- og restaureringsbehov. Victor Hugos bok Ringeren i Notre-Dame (1831), med katedralen som sin handlingsarena (på fransk heter boken Notre-Dame de Paris), bidro til at restaureringskampanjen som endte med en beslutning (1844) om å sett i gang, fikk stor folkelig oppslutning. Kirken ble restaurert i 1845–1864 under ledelse av Eugène Viollet-le-Duc. Blant annet fikk kirken et nytt sakristi,[1] det spiret som var blitt nedmontert ble erstattet med det nytt som raget opp til 93 meters høyde, og flere av de religiøse kunstverk som var blitt ødelagt under den franske revolusjonen ble gjenskapt.[11]

I 1853 ble Napoleon III og Eugénie de Montijo ekteviet i kirken.

I 1931 skjøt Antonieta Rivas Mercado seg ved alteret med en pistol som tilhørte elskeren Jose Vasconcelos. Hun døde på stedet.

Den 26. august 1944, enheter fra den franske 2. armerte divisjon foran kirken.

I 1944 forhindret general Dietrich von Choltitz at Adolf Hitlers ordre om å sprenge katedralen og mange andre fremstående bygninger i Paris, ble utført forut for den tyske retrett fra byen.

Den 26. august 1944 ble det høytydelig sunget et Magnificat for frigjøringen av Paris, i nærvær av general de Gaulle og general Leclerc. Den 9. mai ble det feiret med Te Deum her i anledning av annen verdenskrigs slutt i Europa; liturgien ble feiret av kardinal Suhard, og til stede var blant annnet regjeringsmedemmler og ambassadørene fra USA, Sovjetunionen og Storbritannia; fra det store orgelet tonet så melodien til la Marseillaise[12]. I 1963 ble det på initiativ av kulturminister André Malraux og for å markere kirkens 800-års-jubileum, foretatt en rensing av kirkens fasader med fjerning av århundres lag av sot og skitt, slik at den kunne fremstå i sine opprinnelige lyse farger.[13]

Svært omfattende restaurerings- og vedlikeholdsarbeider - særlig med ytterligere rensing og rengjøring - tok til i 1991, og pågikk til 2000.[1]

I 2013 begikk den franske forfatteren Dominique Venner offentlig selvmord med pistol i kirken, mens 1 500 kirkebesøkende var til stede, som en protest mot innføringen av likekjønnet ekteskap.

I 2015 ble den store messen for ofrene for terrorangrepene i byen den 13. november feiret her.

I september 2016 ble en terrorbombing av katedralen forhindret: En bil full av eksplosiver ble funnet plassert rett ved siden av katedralen. I februar 2017 arresterte politiet fire personer i Montpellier, blant dem en 16-årig jente og en 20-årig mann som fra før var i søkelyset for bånd til ekstremistiske islamske grupper, og anklaget dem for å planlegge en reise til Paris for å angripe katedralen.[14] I juni 2017 ble besøkende holdt midlertidig innesperret i kirken for sin egen sikkerhets skyld, idet en mann med hammer hadde angrepet politi utenfor.[15][16]

Blant klenodiene i kirken er relikvariet med Kristi tornekrone, bragt dit fra kirken Saint-Chapelle.

Hovedportalen

Beskrivelse av kirkebygningen[rediger | rediger kilde]

Fasaden og tårnene[rediger | rediger kilde]

Den vestre fasaden ble bågeynt på 1200-tallet. Nordtårnet ble ferdig i 1240 og det sørlige i 1250. Fasaden er 43 meter bred og med tårnene 63 meter høy. Tårnene var de høyeste strukturer i Paris inntil Eiffeltårnet stod ferdig i 1889. Sentralt plassert er et av katedralens rosevinduer. Under den er hovedportalen med to noe mindre portaler på hver side som alle er ornamenterte.

På fasaden er det flere statuer. På en balustrade står tjueåtte statuer som representerer 28 generasjoner av konger i Juda. Ved rosevinduet er det en statue av Jomfru Maria og Jesusbarnet.[17]

Spiret[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige kirkespiret ble bygd omkring år 1250 og var da et klokktårn med fem klokker. Det ble nedmontert i perioden 1786 til 1792. Et nytt spir ble oppført under restaureringen på 1800-tallet. Ved spiret ble det plassert statuer av de tolv apostler og de fire evangelister.[18]

Værhanen på toppen inneholdt tre relikvier: Et luite fragment av tornekronen i kirkns skattkammer, og relikvier av de parisiske vernehelgener Saint-Denis og Saint-Genevieve. De ble anbragt der i 1935 av erkebiskop Jean Verdier.

Rosevinduer[rediger | rediger kilde]

Det nordlige rosevinduet.

I katedralen er det tre store rosevinduer med avbildninger fra Det nye testamente. De sørlige og nordlige måler 12,90 meter i diameter. De bløe opprinnelig skapt på midten av 1200-tallet og har senere gjennomgått flere restaureringer.[19] Rosevinduet på fasaden i vest er det eldste. Det ble til i 1225 og er 9,60 meter i diameter.[20]

Kirkeklokken[rediger | rediger kilde]

Kirkeklokken Emmanuel med oppheng i sørtårnet veier 13 tonn. Bare klokken veier 500 kilo. Det sies at da Emmanuel ble støpt omkring 1631 kastete kvinner gull og andre smykker i smeltemassen, noe som - sies det - har gitt klokken dens unike fiss-klang.

Katedralen i tall[rediger | rediger kilde]

  • Hovedhvelvet i katedralen er 34 meter høyt.
  • Tårnene i vestfasaden er 69 meter høye.
  • 422 trappetrinn (som blir smalere mot toppen) leder til klokketårnets høyeste punkt. 386 av trinnene lar seg betrede.

Brann i 2019[rediger | rediger kilde]

Brannen i april 2019

I 2019 fikk Notre-Dame omfattende skader etter en større brann. Notre-Dames spir tok først fyr. Det kollapset sammen med større deler av taket. Brannen spredte seg også til ett av de to tårnene.[21] Brannen brøt ut 15. april 2019. Katedralen var på tidspunktet for brannen under restaurering. 500 brannfolk jobbet hele natten med å slukke brannen, og om formiddagen 16. april ble brannen erklært for slukket. Frankrikes president, Emmanuel Macron, har erklært at Notre-Dame skal gjenoppbygges.[22][23] For å dekke utgiftene ved rekognoseringsturen ble det etablert et fond som iløpet av to dager hadde fått donasjoner passerer en milliard euro (9,6 milliarder norske kroner ved valutakurs per 18.04.2019 10:20).[24] Donasjoner til fondet har kommet fra en rekke forskjellige selskaper, organisasjoner og personer.

Ingen omkom på grunn av brannen, som brøt ut mens det fant sted en messe nede i kirkrommet, men en brannkonstabel og to politifolk ble lettere skadet i slukningsarbeidet. [25][26]

Mange artefakter ble reddet, heriblant Jesu tornekrone, før ilden spredte seg til andre deler av katedralen. Det var en kapellan for brannfolkene, fader Jean-Marc Fournier, som skyndte seg inn i kirken mens taket brant og fikk den ut i sikkerhet.[27] [28] Skjønt selve tornekronen ble reddet, var et lite fragment av den blitt anbragt i kirkespiret, og antas å ha brent opp. Presten organiserte også en menneskekjede som transporterte ut andre kostbarheter. Grunnet renoveringen var kobberstatuene (gargouillene) og rosevinduene fjernet fra bygningen bare en uke innen brannen.[29] Hvelvingene som utgjør katedralloftet er stort sett intakte og hindret det brennende taktømmer i å falle ned i bygningens indre.[30] Kirkens to tårn overlevde brannen.

Vatikanet tilbød faglig ekspertise fra Vatikanmuseet som har stor erfaring med rekonstrusjoner.[31]

De messer som det vanligvis skal feires i et bispedømmes katedral må selvfølgelig legges til andre steder; oljevigselsmessen den 17. april var den første: Den ble feiret i kirken Saint-Sulpice, som bare noen uker også var blitt beskadiget av en brann (påsatt),[32][33][34] men som atter var i en slik stand at gudstjenester feires som vanlig.

Organister[rediger | rediger kilde]

Notre-Dame hadde i 2019 tre titularorganister: Vincent Dubois, Olivier Latry og Philippe Lefebvre. Katedralens organister frem til 1990 var:[35]

Navn I embedet
Jean de Bruges 1334
Renaud de Reims 1392–1415
Henri de Saxe 1415–1436
Jacques Le Mol 1436–1440
Arnoul Gréban 1440–1453
Jehan Campana 1458–1459
Jehan Perrenet 1463–1475
Jehan Hannyn 1475–1504
Jehan Peu 1504–1515
Jehan Regnault 1515–1527
Pierre Mouton 1527–1529
Jehan Regnault 1529–1537
Loys Regnault 1537–1568
Henry Berenger 1568–1570
Jean D’Oisy 1570–1579
Navn I embedet
Jean Sogard 1579–1580
Pierre Chabanceau de La Barre 1580–1600
Claude Chabanceau de La Barre 1598–1600
Guillaume Maingot 1600–1610
Charles Thibault 1610–1616
Jacques Petitjean 1616–1618
Charles Raquet 1618–1659
Jean Racquet 1659–1689
Médéric Corneille 1689–1730
Guillaume-Antoine Calvière 1730–1755
Armand-Louis Couperin 1755–1789
René Drouard du Bousset 1755–1760
Louis-Claude Daquin 1755–1772
Charles-Alexandre Jollage 1755–1761
Claude Balbastre 1760–1793
Navn I embedet
Pierre-Claude Foucquet 1761–1772
Nicolas Séjan 1772–1793
Claude-Étienne Luce 1772–1783
Jean-Jacques Beauvarlet Charpentier 1783–1793
Pierre-Louis Couperin 1789
Gervais-François Couperin 1789–1793
Antoine Desprez 1802–1806
François Lacodre dit Blin 1806–1834
Joseph Pollet 1834–1840
Félix Danjou 1840–1847
Eugène Sergent 1847–1900
Louis Vierne 1900–1937
Léonce de Saint-Martin 1937–1954
Pierre Cochereau 1954–1984
Yves Devernay 1985–1990

Populærkultur[rediger | rediger kilde]

Notre-Dame danner bakteppe for Victor Hugos roman (og senere Disney-filmen) Ringeren i Notre Dame som handler om den pukkelryggede og vanskapte ringeren Quasimodo.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Historique de la construction» (fransk). Cathédrale Notre-Dame de Paris. Besøkt 16. april 2019. 
  2. ^ Andurand, Olivier. «Notre-Dame de Paris. Une des premières cathédrales gothiques de France» (PDF) (fransk). 
  3. ^ de Villefosse 1980, s. 25
  4. ^ Henriet 2005, s. 294
  5. ^ Williamson, Allen. «Joan of Arc, Declaration of Innocence : July 7th, 1456». 
  6. ^ a b Chavis, Jason. «Facts on the Notre Dame Cathedral in France». USA Today. Besøkt 3. august 2013. 
  7. ^ herodote.net: Renaissance et Réforme: 24 août 1572: Massacre de la Saint-Barthélemy à Paris
  8. ^ Scurr 1989, s. 267
  9. ^ «Visiting the Cathédrale Notre-Dame de Paris: Attractions, Tips & Tours». planetware. Besøkt 21. april 2017. 
  10. ^ James A. Herrick, The Making of the New Spirituality, InterVarsity Press, 2004 ISBN 0-8308-3279-3, s. 75-76
  11. ^ «Historique de la construction» (franska). Notre Dame de Paris. 
  12. ^ Le Figaro, n° 228, 10. mai 1945.
  13. ^ Laurent, Xavier (2003). Grandeur et misère du patrimoine, d'André Malraux à Jacques Duhamel (1959–1973) (fransk). ISBN 9782900791608. OCLC 53974742. 
  14. ^ McAuley, James (10. februar 2016). «After Louvre attack, France foils another terrorist plot». The Washington Post. Besøkt 14. februar 2017. 
  15. ^ «Paris: Inside Notre-Dame during lockdown». Besøkt 15. april 2019. 
  16. ^ «Notre Dame, Paris: Hundreds put in terror lockdown». Besøkt 15. april 2019. 
  17. ^ «La facade occidental» (fransk). Notre Dame de Paris. 
  18. ^ «La fleche» (fransa). Notre Dame de Paris. 
  19. ^ «Rose Sud» (fransk). Notre Dame de Paris. 
  20. ^ «La facade occidental» (fransk). Notre Dame de Paris. 
  21. ^ Elster, Kristian (15. april 2019). «Notre-Dame i Paris står i brann». NRK. Besøkt 15. april 2019. 
  22. ^ NTB. «Macron lover å gjenoppbygge Notre-Dame etter brannen». Nettavisen (norsk). Besøkt 16. april 2019. 
  23. ^ Times, The New York (15. april 2019). «What We Know and Don’t Know About the Notre-Dame Fire». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 18. april 2019. 
  24. ^ «Notre Dame fund reaches €1,000,000,000 in two days». Metro (engelsk). 17. april 2019. Besøkt 18. april 2019. 
  25. ^ NTB. «- Kan aldri gjenskapes». Nettavisen (norsk). Besøkt 16. april 2019. 
  26. ^ Mogen, Trym (16. april 2019). «Fryktet kollaps: - Strukturen er reddet». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 18. april 2019. 
  27. ^ Incendie à Notre-Dame : témoignage de l´aumônier des pompiers de Paris Video der presten beskriver redningen av tornekronen. Engelsk oversettelse:
    I am father Fournier, chaplain-major at the Paris Fire Brigade and I was the chaplain on duty this 15th of April when an extraordinary fire occurred in the Notre-Dame cathedral.
    As I was on duty, I was called on the scene, and right away two things must absolutely be done: save this unfathomable treasure that is the crown of thorns, and of course our Lord present in the Blessed Sacrament.
    As I entered the cathedral, there was little smoke and almost no heat, but we had a vision of what hell may be: like waterfalls of fire pouring down from the openings in the roof, due to the downfall not only of the spire but also of other smaller debris in the choir.
    I was escorted by a senior officer; the difficulty was in finding the holder of the code to the safe that sheltered the Crown of Thorns. This took us much time, and during this quest for the code a team of firefighters was trying to break open the safe, and they did just as I got a hold of the keys.
    The relic was then extracted [from the building] and guarded by police officers.
    Everybody understands that the Crown of Thorns is an absolutely unique and extraordinary relic, but the Blessed Sacrament is our Lord, really present in his body, soul, divinity and humanity and you understand that it is hard to see someone you love perish in the blaze. As firefighters we often see casualties from fire and we know its effects, this is why I sought to preserve above all the real presence of our Lord Jesus Christ.
    [Something about Macron and the fact that there were 400 up to 600 firefighters on scene…]
    [Compliments to the general officer commanding the Paris fire brigade who showed exceptional leadership…]
    The time when the fire attacked the northern bell tower and we started to fear losing it, was exactly the time when I rescued the Blessed Sacrament. And I did not want to simply leave with Jesus: I took the opportunity to perform a Benediction with the Blessed Sacrament.
    Here I am completely alone in the cathedral, in the middle of burning debris falling down from the ceiling, I call upon Jesus to help us save His home.
    It was probably both this and the excellent general maneuver of the firefighters that led to the stopping of the fire, the ultimate rescuing of the northern tower and subsequently of the other one.
    We started Lent by imposing ashes and saying “remember you are dust,” and truly this was a miniature Lent: the Cathedral went to ashes, not to disappear, but to emerge stronger, as we Christians are, after the Resurrection of our Lord Jesus Christ.
  28. ^ https://www.dailymail.co.uk/news/article-6927345/Fire-chaplain-helped-Bataclan-victims-entered-burning-Notre-Dame-save-Crown-Thorns-relic.html
  29. ^ «Notre-Dame cathedral engulfed by fire». 
  30. ^ «Notre Dame Cathedral Fire, Paris, France Landmark, Live News» (engelsk). 
  31. ^ «Notre Dame fire: Pope joins Paris in sorrow, Vatican offers technical expertise». 16. april 2019. Arkivert fra originalen . «...The President of the Pontifical Council for Culture told reporters that the Holy See could take part in some specific area of the reconstruction, making reference to the technical expertise of the Vatican Museums. 'We have the type of know-how that the whole world recognizes as being of a high quality,' said Cardinal Ravasi. 'So I think an eventual future offer by the Holy See will be significant'...» 
  32. ^ http://www.lefigaro.fr/flash-actu/a-paris-l-eglise-saint-sulpice-touchee-par-un-incendie-20190317 La Croix: A Paris l'Église Saint-Sulpice touchée par un incendie, 20190317
  33. ^ «Paris' historic Saint-Sulpice church briefly catches fire, nobody hurt». Reuters. 17. mars 2019. Besøkt 19. mars 2019. 
  34. ^ Gairaud, Marie-Anne (18. mars 2019). «Paris: l’incendie à l’église Saint-Sulpice n’était pas accidentel». Le Parisien (fransk). «The origin of the incident is, according to the first conclusions of the central laboratory of the police headquarters, ‘human’ and ‘deliberate’.» 
  35. ^ Jfr.Historisk liste på katedralens hjemmeside

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Flavio Conti (utg.): Monumente der Menschheit. Band 2: Wahrzeichen des Glaubens und der Kultur. Bertelsmann-Lexikon-Verlag, Gütersloh 1978, ISBN 3-570-02676-0, s. 41–56.
  • Alain Erlande-Brandenburg: Notre-Dame de Paris. Les Editions Nathan, Paris 1991.
  • Dieter Kimpel, Robert Suckale: Die gotische Architektur in Frankreich 1130–1270. Hirmer Verlag, München 1985, ISBN 3-7774-4040-X, s. 148–162, 410–421, 527–528.
  • Pascal Tonazzi: Florilège de Notre-Dame de Paris (anthologie). Editions Arléa, Paris 2007, ISBN 2-86959-795-9.
  • André Trintignac, Marie-Jeanne Coloni: Découvrir Notre-Dame de Paris. Editions du Cerf, Paris 1984, ISBN 2-204-02087-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]