Stefan II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stefan II
Stephanus Secundus
La donacion de Pipino el Breve al Papa Esteban II.jpg
Pipins donasjon overleveres pave Stefan II
Fødtukjent
Død26. april 757
Roma
Gravlagt Peterskirken
Søsken Papa Paolo I
Beskjeftigelse Presbyter
Livssyn Den romersk-katolske kirke
Dåpsnavnukjent
Innsatt752
Saligkåret-
ForgjengerZacharias
EtterfølgerPaul I

Stefan II (latin: Stephanus II (eller III); født 714, død 26. april 757)[1] var en romersk aristokrat[2] som ble pave fra 26. mars 752 og til sin død i 757. Han etterfulgte pave Sakarias som følge av at den pavevalgte Stefan (tidvis kalt for Stefan II) døde. Stefan ble valgt den 23. mars og døde tre dager senere, og ettersom han døde så raskt telles han vanligvis ikke med i den offisielle paverekken, og er ikke listet i Liber Pontificalis.[3] Stefan II markerer den historiske avgrensingen mellom det bysantinske pavedømmet og det frankiske pavedømmet.

Den politiske situasjonen var at Roma var truet av invasjon av det langobardiske kongerike som hadde etablert seg i nordlige Italia. Pave Stefan II reiste helt til Paris for å søke hjelp og trygghet mot trusselen fra langobardene fra Pipin den yngre, frankernes konge. Pipin hadde blitt salvet første gang i 761 i Soissons av Bonifatius, erkebiskop av Mainz, men krevde nå en gjenytelse fra paven. Etter at adelen i Frankerriket hadde gått med på å drive krig i Lombardia, ble Pipin salvet for andre gang i en overdådig seremoni i klosterkirken Saint-Denis i Paris i 754. Paven skjenket Pipin ytterligere en tittel, Patricius Romanorum, latin for «romernes patrisier», i den første dokumenterte kroningen av en verdslig hersker av en pave. Pipin beseiret langobardene, tok kontroll over nordlige Italia, og skjenket eiendommer til paven som tidligere hadde tilhørt eksarkatet Ravenna (den østromerske keiserens representasjon i Italia). Denne gaven, kalt for «Pipins donasjon», i 756 ga det lovmessige grunnlaget for opprettelsen av Kirkestaten, som utvidet pavedømmets styre utover Romas grenser.[4][5]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Troskap til Konstantinopel[rediger | rediger kilde]

Stefan tilhørte en aristokratisk familie i Roma[2] og hans etterfølger i pavestolen, Paul I, var hans yngre bror. Stefan ble enstemmig valgt til pave i 752 og måtte øyeblikkelig håndtere trusselen fra langobardene som hadde til hensikt å underlegge seg hele Italia.[6] I 751 hadde langobardenes konge Aistulf vendt oppmerksomheten om hertugdømmet Roma, Ducatus Romanus, som var en stat innenfor det bysantinske eksarkatet Ravenna og som ofte hadde vært i konflikt paven i Roma etter at hertugdømmet ble opprettet av den østromerske keiseren Justinian I den store i 533.[6]

Forholdene mellom de østromerske keiserne og pavedømmet i Roma var meget anstrengte på midten av 700-tallet grunnet det isauriske dynastis støtte til ikonoklasme (forbud mot religiøse bilder/avbildninger av guddommen). Likeledes ble den politiske kontrollen over Roma uholdbar da Østromerriket selv var under angrep fra det muslimske abbasidekalifatet i sør og bulgarere i nord. Østromerne var ikke i stand til å sende tropper vestover for å beskytte Roma, og som svar på gjentatt anmodninger fra det nye pave Stefan II om hjelp, kunne keiser Konstantin V «Kopronymos» kun gi rådet om handle i henhold til den gamle bysantinske politikken, å sette en annen germansk stamme opp mot langbardene.[7]

Allianse med frankerne[rediger | rediger kilde]

Stefan vendte seg vestover mot Frankerriket, og landets hersker Pipin den yngre, som nylig var blitt kronet til konge, og hadde nylig beseiret en muslimsk invasjon av sørlige Gallia.[8] Stefan påtok seg oppgaven å forlate Roma og ta den lange reisen over Alpene til Frankerriket for å møte kong Pipin i Paris. Han trengte en alliert i kampen mot truslene fra langobardene og muslimene.[9] Pipin hadde i utgangspunktet vært en rikshovmester og dux et princeps Francorum, mens den formelle konge hadde vært Childerik III. Med støtte hos pave Sakarias hadde Pipin avsatt Childerik III og i mars 751 gjort seg selv til konge. Pipin var villig til å hjelpe Stefan. Motytelsen var at paven bidro aktivt til å styrke hans maktgrunnlag. Stefan salvet Pipin på nytt i en prangende seremoni i klosterkirken Saint-Denis i Paris og gav ham tilleggstittelen patricius Romanorum (romernes patrisier). Ettersom forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet i familien, velsignet paven også Pipins sønner, Karl og Karloman. I overensstemmelse med avtalen påtok Pipin seg rollen som den ordinerte beskytter av kirken. Selve kroningsseremonien skapte de ritualer for franske konger som varte fram til slutten på Ancien Régime i 1789.

Som beskytter av den katolske kirke og den katolske tro sendte også alliansen mellom frankerkongen og paven et klart signal til keiseren i Konstantinopel (som allerede holdt tittelen som patricius Romanorum) om at forbindelsen mellom den østromerske keiseren og den katolske paven var blitt skåret over. På det politiske nivå var forbindelsen mellom Roma og Paris blitt en realitet, og som kulminerte et halvt århundre senere da pave Leo III kronet Karl den store til keiser i Roma juledagen 800.[10]

Kirkestaten[rediger | rediger kilde]

Pipin krysset deretter Alpene i 754, invaderte nordlige Italia og gikk i krig mot langbardenes konge Aistulf som ble beseiret. Han tvang Aistulf til å overlevere de områder og eiendommer som han hadde erobret fra kirken.[11] Før pave Stefans allianse med Pipin hadde Roma utgjort den sentrale byen i hertugdømmet Roma som var det ene av to distriktet innenfor eksarkatet Ravenna, sammen med byen Ravenna. Pipin bekreftet pavedømmet besittelsen av Ravenna og Pentapolis («de fem byer»: Rimini, Pesaro, Fano, Senigallia og Ancona) i den såkalte «Pipins donasjon», hvor Kirkestaten i praksis ble etablert og paven som verdslig hersker offisielt begynte. [11] Selv byer som Forlì med dets innland ble en del av denne avtalen.

Avtalen gjorde paven til hersker av et territorium som strakte seg i en stripe med land som strakte seg diagonalt fra Tyrrenhavet i vest til Adriaterhavet i øst. I praksis fikk pavene det vanskelig å utøve verdslig kontroll over disse fjellrike områdene i løpet av middelalderen. Den nye Kirkestaten bevarte den gamle langobardiske kulturarven i mange av de små fylkene og fyrsteområdene, hver av dem sentrert rundt en befestet rocca (befestet høyde).

Pipin hadde knapt kommet helt tilbake til paris før Aistulf marsjerte sørover og beleiret Roma. Pave Stefan II sendte bud til Pipin for å minne ham om hans løfte, og i 756 marsjerte Pipin på igjen ut med hæren og fanget ham inne i Pavia. Igjen ble Aistulf tvunget til gi paven de områder han hadde lovt første gang, og i tillegg også byen Commachio ved munningen av elven Po. Pipins budbringere besøkte flere av byene, krevde nøklene til dem og førte de høyeste embetsmennene med seg til Roma. Han lå symbolsk nøklene til byene på sankt Peters grav.

Pipin avsatte derimot ikke Aistulf som langobardenes konge, men lot fortsatt beholde sitt kongerike, om enn begrenset. Aistulf døde samme år i 756 i en jaktulykke, mens Pipin døde langt senere mens han drev krig i 768.

Pipins donasjon[rediger | rediger kilde]

Den katolske tradisjonen har forsikret at Pipin ga et skriftlig løfte om å gi den katolske kirke bestemte territorier som ble erobret fra langobardene, og som senere kom til å bli referert til pavestaten eller kirkestaten. Denne avtalen, kjent som «Pipins donasjon», har ikke etterlatt seg noe faktisk dokument, men senere kilder på 700-tallet har sitert fra den og Fragmentum Fantuzzianum (antagelig datert til 778-780) var antagelig basert på den.

Konstantinopel godtok ikke resultatet fra den frankiske intervensjonen. Den østromerske regjeringen hadde håpet å håpet få tilbake kontrollen over de områdene som langobardene hadde erobret. Da bysantinske sendebud kom til Pipin med krav om å tilbakelevere de områdene som var blitt erobret, svarte Pipin at områdene var gitt til Roma alene. Pipin bekreftet sin donasjon i 756, og i 774 bekreftet hans sønn Karl den store også donasjonen.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Ved Aistulfs død var det to som kunne kreve tronen i det langobardiske kongerike; Desiderius, hertug av Istria og Ratchis, bror av Aistulf, men sistnevnte hadde sagt fra seg tronen allerede i 749 for å bli munk i Monte Cassino. Desiderius krevde straks støtte fra paven og på betingelsen om hans hjelp lovte han å tilbakelevere de byer som langobardene fortsatt hadde kontroll over på tross av avtalen med Pipin. Han lovte også en større sum penger, og Stefan sendte straks sine folk til begge rivaler, Desiderius og Ratchis. For sistnevnte minnet han om hans munkeløfte, og sikret således fred og hindret innbyrdeskrig blant langobardene. Ratchis vendte tilbake til sitt kloster og Desiderius ble anerkjent som konge i 757.[6]

Desiderius oppfylte ikke helt sitt løfte til Stefan. Han ga opp Faenza, Ferrara, og to mindre byer, men beholdt Bologna, Imola og andre byer i Pentapolis fram til Karl den store tvang ham til å etterleve avtalen.[6] Stefan hadde knapt etablert et regjeringssystem før han måtte slå ned et opprør fra Sergius, erkebiskop av Ravenna, som han hadde utnevnt til guvernør. Sergius hadde forventet at Ravenna skulle forbli uavhengig, noe som ikke var Stefans hensikt. [12] Stefan klarte å få Sergius og andre opprørere til Roma, hvor han beholdt dem i forvaring i to-tre år, og folket i Ravenna måtte bøye seg for pavens vilje.[12]

Stefan brevvekslet med keiser Konstantin V «Kopronymos» om spørsmålet ikonoklasme for å få hellige bilder restaurert. Stefan sikret også mange av de gamle kirkene i Roma ble utbedret. Han viste også omsorg for de fattige og fikk bygget hospital i nærheten av Peterskirken hvor han selv ble begravet.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Catanzaro, Biagia; Gligora, Francesco (1975): Breve Storia dei papi, da San Pietro a Paolo VI, Padova, s. 84
  2. ^ a b Norwich, J.J. (2012): The Popes: A History, Vintage, s. 756.
  3. ^ Annuario Pontificio 2012, Libreria Editrice Vaticana 2012, ISBN 978-88-209-8722-0, s. 11
  4. ^ Noble, Thomas F.X. (1984): The Republic of St. Peter: The Birth of the Papal State, 680-825, University of Pennsylvania Press
  5. ^ Oncken, William (2008): The Carolingian Donations to the Papal States, Tradition in Action
  6. ^ a b c d e Mann, Horace (1912): «Pope Stephen (II) III», The Catholic Encyclopedia 14. New York: Robert Appleton Company
  7. ^ Schnürer, Gustav (1912): «States of the Church», The Catholic Encyclopedia 14. New York: Robert Appleton Company
  8. ^ Gress, David (1998): From Plato to NATO: The Idea of the West and Its Opponents, Simon and Schuster, ISBN 9781439119013. Sitat: «He transferred his political allegiance from the empire to the king of the Franks, who lived north of the Alps, who had recently defeated the Muslims who were invading from Spain...»
  9. ^ O'Brien, Peter (2008): European Perceptions of Islam and America from Saladin to George W. Bush. Palgrave Macmillan, ISBN 9780230617803, s. 24.
  10. ^ Bernier, Paul (2014): Ministry in the Church: A Historical and Pastoral Approach, Wipf and Stock Publishers, s. 105
  11. ^ a b Brown, T.S. (1995): «Byzantine Italy» i: McKitterick, Rosamond: The New Cambridge Medieval History, c.700-c.900. Vol. II. Cambridge University Press, s. 328.
  12. ^ a b Noble, Thomas F.X. (1984): The Republic of St. Peter: The Birth of the Papal State, 680-825, University of Pennsylvania Press, s. 105

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sauser, Ekkart (1995): «Stephan II. (III.)» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 10, Herzberg, ISBN 3-88309-062-X, spalte 1351–1354.
  • Schieffer, Rudolf (1997): «Stephan II» i: Lexikon des Mittelalters, LexMA. Bind 8, LexMA-Verlag, München, ISBN 3-89659-908-9, spalte 116–117.


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Zacharias
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Paul I