Stefan II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Stefan II
Stephanus Secundus
La donacion de Pipino el Breve al Papa Esteban II.jpg
Født ukjent
Død 26. april 757
Roma
Søsken Papa Paolo I
Yrke Katolsk prest
Religion Den romersk-katolske kirke
Dåpsnavn ukjent
Innsatt 752
Saligkåret -
Forgjenger Zacharias
Etterfølger Paul I

Stefan II (død 26. april 757 i Roma) var pave i årene 752-757. Han er for ettertiden mest kjent for kampen mot langobardene og at han la et viktig grunnlag for etablering av Kirkestaten.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Stefan kom fra den adelige romerske Orsinislekten, og hans etterfølger i pavestolen, Paul I var hans yngre bror.

Pavevalget av forgjengeren[rediger | rediger kilde]

Da pave Zacharias døde 15. mars 752, ble det valgt en annen pave som tok navnet Stefan II, men denne døde allerede 10 dager senere, slik at også den paven som deretter ble valgt tok det samme navnet og ordenstall.

Pave[rediger | rediger kilde]

Stefan II (III) ble så enstemmig valgt til pave i Santa Maria Maggiore og ble konsekrert den 26. mars (eller den 3. april) 752. Han måtte da umiddelbart ta for seg utfordringen fra langobarderne som hadde bestemt seg for å legge hele Italia under seg. Da de hadde inntatt Ravenna år 751 var det bysantinske rikets makt slått ned, ettersom rikets eksark hadde sitt virke der, og langobardene gjorde sine forberedelser for å inna hertugdømmet Roma.

Stefan bad forgjeves Konstantinopel om hjelp. Han spanderte frivillig sine penger på å bevege dem til å beholde de hadde avtalt med ham, og til å motvirke angrep. På denne tiden var forholdet mellom pavene og den bysantiske keiserne anstrengte; keiseren unndro seg fra å støtte paven.

Likeså vendte pave Stefan seg bedende til vest for å overtale Pipin den lille til å bistå ham. Som en siste utvei begav han seg personlig til Paris i Gallia for å fremfør sin bønn for denne frankernes leder. Der fikk han en storslagen mottagelse, kronet Pippin til frankernes konge, og ved Kiersey fikk han et høytydelig løfte av Pippin at han skulle forsvare ham og tilbakeføre eksarkatet til Peterskirken.

Etter at Pippin mislyktes med å påvirke Aistulf, langobardernes konge, med gjentatte sendeferder, krysset Pippin Alpene med sin armé i år 754 og tvang frem løftet om tilbakeføring av Ravenna og de andre byene som langobarderne hadde tatt. Men Pippin hadde bare rukket å trekke seg tilbake fra Lombardia da Aistulf rustet hele det langobardiske folk med våpen, og disse stod utenfor Romas bymurer i januar 756, jevnet omgivelsene ned med jorden og gjorde et desperat forsøk på å innta byen. Paven sendte den ene bønn etter den andre til Pippin om bistand, hvorved Pippin nok en gang krysset Alpene (756) og atter en gang tvang Aistulf til å underkaste seg.

Denne gang kom Stefan i besittelse av eksarkatets byer og Pentapolis, og han ble således den første pavekongen, og Kirkestaten kan sies å ha blitt til ved dette.

Mot slutten samme år døde Aistulf, mens han nok en gang smidde planer om å bryte overenskommelsen. Ved hans død fantes det to pretendenter til langobardernes trone, Desiderius oh Ratchis. Desiderius var hertug av Istria, og Ratchis var Aistulfs bror men hadde avstått kronen og i stedet gått i kloster ved Monte Cassino. Desiderius søkte seg derfor til paven for støtte for sitt krav, og i motytelse mot dette løfte lovet han å gi tilbake visse byer i eksarkatet og Pentapolis som fortsatt ble regjert av langobarderna, samt å gi paven en stor sum penger.

Stefan sendte bud til de begge rivalene og klarte å opprette freden og forhindre borgerkrig ved å minne Ratchis om hans klosterløfter. Ratchis vendte tilbake til sitt kloster, og Desiderius ble anderkjent som konge, omkring mars 757. Den senere oppfylte til å begynne med ikke sine lødter til paven. Han gav fra seg Faenza, Ferrara, og to småsteder, men beholdt Bologna, Imola og andre byer i Pentapolis helt til han ble overmannet av Karl den store.

Akkurat da pave Stefan hadde klart å skape en organisasjon i sin regjering, gjorde erkebiskop Sergius av Ravenna opprør; Stefan hadde utnevnt ham til guvernør over byen. Stefan lot hentr opprørsmannen til Roma og beholdt ham der så lenge han levde.

Pave Stefan korresponderte med keiser Konstantin V om spørsmålet å atter tillate ikoner etter billedstriden, og han restaurerte selv flere kirker i byen Roma. Han ble omtalt for sin omtanke for de fattige, og lot oppføra et sykehus for dem nær Peterskirken, den kirke som han ble begravet i.

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Zacharias
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Paul I