Kroning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kroning er en seremoni hvor noen får en krone satt på hodet, vanligvis som et tegn på politisk makt. Den har noen ganger vært tegnet på at en monark blir innsatt eller anerkjent, mens den i andre tilfelle blir gjennomført som en innvielsesseremoni etter at monarken allerede er i sin stilling. En form for kroningsseremonier er kjent siden oldtiden. Kroning har vært særlig vanlig siden middelalderen, og var ofte et tegn på at de kongelige viste sin troskap til kirken. Siden har seremonien vært en del av flere lands grunnlover.

Kroningsseremonien[rediger | rediger kilde]

Kroningsseremoniene er ofte bygd over eldgamle tradisjoner i de land hvor de holdes. Ritualene rundt det at monarken får kronen satt på hodet har variert. Det er vanlig at andre i kongefamilien også deltar i seremonien og får kroner satt på hodet. De kongelige mottar vanligvis også andre kronregalier, som scepter og rikseple under kroningen. Kongen har også ofte avlagt en ed i forbindelse med seremonien. Seremonien har ofte hatt et tydelig religiøst tilsnitt og den som setter kronen på monarkens hode har gjerne vært en fremtredende religiøs myndighetsperson, for eksempel en pave eller en biskop. Ofte har salving inngått i ritualet. Noen ganger har den som blir kronet satt kronen på seg selv, slik tilfellet var i Russland og Iran.

De fleste steder har allikevel ikke kroning blitt sett på som noe nødvendig. En monark overtar som oftest makten like etter at forgjengeren dør og trenger ikke ha gjennomgått kroningsseremonien for å kalle seg monark eller utføre sine plikter. Kroningsseremonien finner gjerne sted flere måneder senere.

Kongekroninger i Norge[rediger | rediger kilde]

Kroningen av Karl III Johan i Nidarosdomen i 1818. Unionskongen lot seg først krone i Sverige og deretter i Norge. Også kronprinsen, seinere kong Oscar I, fikk på seg kappe og krone fra Sverige.

Norges første kongekroning fant sted i 1163. Da ble Magnus Erlingsson kronet i Bergen av erkebiskop Eystein, etter lange stridigheter om tronen. Magnus var bare 5 år gammel, og det var gjennom sin mor, Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare, Magnus fikk arverett til tronen. Kongemakten ble sikret med kirkens støtte. Samtidig fikk kirken styrket sin posisjon ved å fremstå som premissleverandør for kongedømmet. Den sikret seg viktige garantier gjennom kroningseden, der kong Magnus sverget troskap til paven. Også de fire neste kongekroningene foregikk i Bergen.

Håkon Magnusson ble kronet i Oslo i 1299. Da han døde uten mannlig arving i 1319, gled Norge gjennom giftemål inn i union med Sverige og Danmark. Fra 1397 var Norge, Sverige og Danmark i union under felles konge, Kalmarunionen. Kongene ble stort sett kronet etter tur i de tre landene fram til trippelunionen ble oppløst i 1523. Tre kroninger i middelalderen fant sted i Nidarosdomen: 1449 Karl Knutsson Bonde, 1450 Christian I, 1484 Hans.

Etter innføringen av eneveldet i 1660 ble det ingen flere kroninger i Norge så lenge unionen med Danmark bestod. Da ble en fellesseremoni utført i København. Eneveldet ga kongen absolutt all makt som «det ypperste og højeste hovede her på jorden». Derfor ble seremonien nå endret til et rent salvingsrituale der kongen satte kronen på sitt eget hode.

I grunnloven av 1814 ble kroning i Nidarosdomen innført ved lov. Etter at Norge gikk i union med Sverige samme år, var skikken slik at kongen først lot seg krone i Sverige og deretter i Norge. I 1818 fant den første kroningen i henhold til grunnloven sted, da Karl XIV Johan ble kronet i Nidarosdomen med regaliene som han selv hadde fått laget. Kronprins Oscar fikk også på seg en kappe og fikk satt på seg en krone som var utlånt fra Sverige. Carl Johans kone Desideria var i Frankrike på det tidspunktet. Senere ble hun kronet i Sverige i en egen seremoni, og det ble gjort forberedelser til at hun skulle krones i Norge, men det ble aldri gjennomført. Oscar I og Josefine av Leuchtenberg ble ikke kronet som konge og dronning i Norge. I 1860 ble Karl XV og Louise av Nederland kronet, hvilket altså var den første kroningen av en dronning i Norge på flere hundre år. I 1873 ble Oscar II og Sofie kronet.

Den første og siste kroningen av en norsk konge etter unionstiden, og den siste kroningen i Norden, fant sted i 1906 da Haakon VII og dronning Maud av Norge ble kronet. I denne seremonien var det statsminister Christian Michelsen som løftet kronen opp fra der den stod og som sammen med biskop Vilhelm Andreas Wexelsen satte den på kongens hode.

Kroninger stort sett avviklet[rediger | rediger kilde]

Se også Kroning av den britiske monarken

I dag er seremonien med kroning avviklet i mange monarkier. Kongefamilien i Storbritannia er den eneste i Europa som har beholdt skikken. Ved innsettelse av paver har det også vært en slags kroningsseremoni, men de siste pavene har ikke fulgt den i sin helhet. Flere monarkier utenfor Europa praktiserer fortsatt en form for kroning.

I Sverige fant den siste kroning sted da kong Oscar II ble kronet i 1873. Kong Haakon VII og dronning Maud var de siste i Norge som ble kronet. Seremonien var grunnlovsfestet, men paragrafen ble avskaffet i 1908. I steden gjennomgikk kong Olav V og senere kong Harald V og dronning Sonja en signing i Nidarosdomen. Denne seremonien er imidlertid ikke lovfestet.