Nikolas Arnesson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nikolas Arnesson
Død 7. november 1225
Oslo
Mor Ingerid Ragnvaldsdatter
Nasjonalitet Norge

Nikolas Arnesson (også skrevet Nikolaus Arnesson, gammelnorsk: Nikolás Árnason; født ca. 1150, død 7. november 1225 i Oslo) var en norsk biskop under borgerkrigene i Norge. Han var lendmannspartiets og senere baglernes betydeligste personlighet og den største kraft i striden mot Sverre og hans birkebeinere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av lendmannen Arne på Stårheim i Nordfjord og kong Harald Gilles enke, den svenske prinsessen Ingrid Ragnvaldsdatter.

Nikolas førte en avdeling av kong Magnus Erlingssons hær i slaget på Ilevollene (1180). Da kongen hadde falt i sjøslaget ved Fimreite (1184) trakk han seg imidlertid tilbake fra krigervirksomheten for å vie seg til kirken.

Biskop[rediger | rediger kilde]

Nikolas ble biskop i Stavanger 1189, og i Oslo 1190. I 1194 måtte han medvirke til Sverres kroning.

Han flyktet deretter til Danmark, der han i 1196 stiftet baglernes parti, og stilte opp Inge, en virkelig eller angivelig sønn til Magnus Erlingsson, som kongsemne mot Sverre. Under ledelse av Nikolas skapte baglerne store vanskeligheter for Sverre og holdt en stund til og med på å gjenerobre landet; men etter nederlaget i slaget på Strindfjorden ved Amborneset 8. juni 1198, måtte Nikolas igjen gå i landflyktighet.

Biskop Nikolas engasjerte seg også for den kirkelige organisasjon og inndelte sitt bispedømme i prostier. Tidlig på 1200-tallet fikk Nikolas bygget den befestede Oslo Bispeborg.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Nikolas Arnesson var blant kong Sverres sterkeste politiske motstandere. Selv om han virket som biskop, var han fortsatt engasjert i politikken. Sammen med erkebiskopen Eirik Ivarsson forente han kirkelig og politisk motstand mot Sverre. Biskopene ønsket å styre kirken selv, og bare være underordnet Paven, mens kong Sverre ville selv være kirkens overhode. I kongens saga, Sverres saga, får Nikolas rollen som skurken i historien. Han blir beskrevet på en svært lite flatterende måte idet sagaforfatteren skriver at Nikolas hadde «hjerte som en hare og forstand som en ræv».[1] Nikolas kan være beskrevet negativt fordi han ikke levde opp til krigeridealet, men det kan også tenkes at han forsøkes latterliggjort fordi han var en mektig og farlig fiende.[2]

Etter Sverres død (1202) forsonte Nikolas og resten av de norske geistlige seg med dennes sønn Håkon. Men da denne døde alt 1204, reiste baglerpartiet seg igjen, og støttet av danske kong Valdemar Seier lyktes biskop Nikolas i 1207 å skaffe sin søstersønn Filippus Simonsson herredømmet som konge over Viken og Opplandene, om enn med Sverres søstersønn, Inge Bårdsson, som overkonge. Ved dette arrangementet fikk fredspartiet gjennomslag, og det kom til forlik mellom partene. Dette forliket kalles Kvitsøyforliket etter øya Kvitsøy i Rogaland, der fredsavtalen ble inngått.[3]

Biskop Nikolas Arnesson var fra 1207 til 1217 en av de ledende personligheter i det østnorske baglerriket i egenskap av rådgiver til kong Filippus. Etter Filippus' død i 1217 underkastet Nikolas og baglerne seg Håkon Sverressons uekte sønn Håkon Håkonsson, og baglerflokken ble lagt ned.

Nikolas ble likevel aldri helt trofast mot Håkon Håkonsson og birkebeinerne, og han ble mistenkt for å støtte den nye østlandske opprørsgruppen Ribbungene fremfor kong Håkon.[4] Da Nikolas døde i 1225 stod kong Håkon for biskopens gravferd. Forfatteren av Håkon Håkonssons saga, Sturla Tordsson, gir Nikolas et godt ettermæle idet han skriver at biskopen var en klok og navngjeten mann av god ætt, men han understreker også at Nikolas «hadde vært lite venn med birkebeinerne».[5]

Annet[rediger | rediger kilde]

Nikolas Arnesson er fremstilt i Henrik Ibsens skuespill Kongsemnerne. Han er hovedpersonen i Ragnhild Magerøys historiske romaner Nikolas og Baglerbispen. I 2006 gav Selja forlag ut den populærhistoriske boken Dronning Ingerid og bisp Nikolas, av Frode Hervik, Yngve Nedrebø og Berit Gjerland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sverres saga, kap. 133
  2. ^ Bagge (1993): 8-9
  3. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga: kap. 35
  4. ^ Håkon Håkonssons saga, kap. 133, 138
  5. ^ Håkon Håkonssons saga, kap 138

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Helge 
Biskop i Oslo bispedømme
Etterfølger:
 Orm