Filippus Simonsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Filippus Simonsson eller Filip Simonssøn (født ca. 1185, død 1217) var baglerkonge fra 1207 til 1217. Han var sønn av Simon Kåresson og Margret Arnesdatter. Moren Margret var datter av dronning Ingerid Ragnvaldsdatter, som tidligere hadde vært gift med kong Harald Gille. Med Harald fikk Ingerid sønnen Inge, senere kong Inge Krokrygg. Filippus var altså nevø av en tidligere norsk konge. Han var også søstersønn av baglerhøvdingen biskop Nikolas Arnesson. Hovedkilden til hans liv er Baglersagaene.

Filippus blir jarl[rediger | rediger kilde]

Filippus' onkel Nikolas Arnesson var en av dem som var med å stifte baglerpartiet i 1196.[1] Etter den første baglerkongen Inge Magnussons død i 1204, ville Nikolas at nevøen skulle bli konge, og han fikk danekongen Valdemar II til å støtte ham. Baglerhæren ville imidlertid ha Erling Steinvegg, en påstått sønn av kong Magnus Erlingsson, til konge, og Nikolas måtte gi seg. Filippus ble i stedet jarl.[2]

Filippus blir konge[rediger | rediger kilde]

Etter at Erling Magnusson Steinvegg døde i mars 1207 ble Filippus baglernes konge, til tross for at Erling etterlot seg to sønner. Høvdingene ville helst ha en av de to mindreårige guttene som gallionsfigurer, men bøndene var klare på at de ville ha Filippus til konge, fordi han var en erfaren hærfører.[3] Mens Filippus var konge over baglerne, var Inge Bårdsson konge over birkebeinerne. Baglernes hovedområde var Viken (Oslofjordområdet) og Opplandene (det indre Østlandet), mens birkebeinerne hadde mest støtte i Trøndelag, skjønt de hersket stort sett over hele Norge bortsett fra Østlandet.

Brev fra baglerkongen Filippus, det eldste bevarte kongebrevet i Norge

Det eldste bevarte norskspråklige brevet vi kjenner til, ble skrevet at Filippus, se Brev fra kong Filippus Simonsson ca. 1207–1217. Det er skrevet på pergament, og er ikke datert. Brevet er et vernebrev som handler om at kong Inge (enten Inge Magnusson eller Inge Haraldsson) hadde gitt munkeneHovedøya kloster en del av gården Asper i Follo. I brevet advarer Filippus folket i Mossedal i Østfold mot frata munkene gården, og truer med strenge straffer til dem som skader munkene.[4]

Et forlik mellom Filippus og birkebeinernes konge, Inge II Bårdsson ble oppnådd i 1208: Riket ble delt i to. Filippus skulle få råde over Opplandene og Viken, men han fikk ikke bære kongsnavn. Filip skulle gifte seg med kong Sverre Sigurdssons datter Kristin. Forliket ble inngått på Kvitsøy i Rogaland høsten 1208, noe som ga navnet Kvitsøyforliket.[5] Striden mellom baglerne og birkebeinerne i borgerkrigstida var med dette over, selv om det endelige forliket først kom da Filippus døde i 1217. Etter hans død ble etterfølgeren Håkon IV Håkonsson hyllet som konge av både baglerne og birkebeinerne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sverres saga, kap. 129
  2. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 9
  3. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 26
  4. ^ https://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Riksarkivet/Norges-dokumentarv-Riksarkivet/Kong-Filippus-Simonssons-vernebrev-for-Hovedoeya-kloster-1207-1217
  5. ^ Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Håkons, Guttorms og Inges saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
  • Karl Jonsson, Sverres saga. I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]