Olav Håkonsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Olav IV Håkonsson»)
Olav IV
Konge av Danmark og Norge
Født1370
Oslo
Død3. august 1387 (16 år)
Falsterbohus, Skåne
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleIngen
FarHåkon VI Magnusson
MorMargrete I
BarnIngen
NasjonalitetNorge
Danmark
GravlagtSorø Kloster
RegjeringstidDanmark: 1376–1387
Norge: 1380–1387
Våpenskjold
Olav Håkonssons våpenskjold
Olav Håkonsson på Commons
Olav slik han fremstilles på Kronborgtapetene på Kronborg slott fra slutten av 1500-tallet.

Olav IV Håkonsson (norrønt: Ólafr Hákonarsun) (født i julen 1370 i Oslo, død 3. august 1387 på Falsterbohus) var konge av Norge 1380-87 og konge av Danmark fra 1376-87 som Oluf 2.

Olav var sønn av dronning Margrethe 1. og kong Håkon 6. Da Margrethes far Valdemar Atterdag døde, var bare hans yngste datter Margrethe i live av de seks barna hans. Valget falt da på Olav, Margrethes sønn.

Dansk og norsk konge[rediger | rediger kilde]

Den nyfødte kongesønnen ble oppkalt etter helgenkongen Olav Haraldsson. Da morfaren hans, Valdemar Atterdag, døde høsten 1375 uten mannlig arving, ble det naturlig å velge en sønn av hans eldste datter Ingeborg Valdemarsdatter, som var gift med hertug Henrik 3. av Mecklenburg, bror til svenskekongen Albrekt. Men Margrethe klarte å vinne det danske riksrådet - særlig drosten Henning Podebusk - for sin sønns arverett i stedet, ved å tilby dem innbringende forleninger og avtaler. Hun klarte også å vinne Hansaforbundets sympati, da de ikke ønsket at fyrstehuset Mecklenburg fikk makten i Danmark. I februar 1376 sendte hun Podebusk og Anders Jepsen Lunge til Hansaen med et tilbud om en fredsavtale med mannen hennes, kong Håkon, vedlagt et løfte om stadfestelse av Hansaens privilegier i Danmark. Forslaget ble diskutert skriftlig, der en kommentar var at «det forekom dem å være store saker å overlate fruen».[1]

3. mai 1376 ble fem år gamle Olav utropt til Danmarks konge på danehoffet i Slagelse, med sine foreldre som formyndere,[2] den yngste danske kongen noen gang.[3]

I 1380 døde kong Håkon, og Olav overtok da også den norske tronen, der Norge i praksis ble styrt av et drottsete og en kansler innsatt av Margrethe.[4] Hennes neste mål var å få Skåne tilbake til Danmark. Da hanseatene ville ha stadfestet sine handelsretter i Norge av enkedronning Margrethe, svarte hun at med kongens død var også privilegiene døde, og forlangte først tilbake de skånske slottene - fire år før tidspunktet som var avtalt i Stralsundfreden. 11. mai 1385 samlet hun, sønnen Olav og Henning Podebusk det danske og norske riksrådet i Helsingborg, hvor de krevde Skåne tilbake. Etter ti dagers forgjeves venting på de hanseatiske forhandlingspartnerne, truet trioen med å føre saken for pave, keiser, konger, fyrster og «alle gode folk». I Lund domkirke ble Olav hyllet av skåningene. Hanseatene oppga deretter Skåne og fikk ikke engang noen skadeserstatning for traktatbruddet. Margrethe kalte seg «dronning av Norge og Sverige», enda Sveriges lovlige dronning var Richardis, mens Olav tok tittelen «sann arving til Sveriges rike»,[5] noe han til en viss grad kunne hevde, ettersom han tilhørte Folkungeætten, mecklenburgernes rivaler til Sveriges trone.[6]

Blant svenske stormenn angret mange å ha skilt lag med Norge, for grenseområdet mellom Danmark (Skåne) og Sverige var alltid urolig. Misnøyen med mecklenburgerne var frontet av rikets drost, Bo Jonsson Grip som satt med makten over nesten halve Sverige. Ved sin død i august 1386 etterlot han disse områdene til en krets av svenske stormenn som fant tiden inne for et opprør mot kong Albrekt. Margrethe så for seg en allianse med disse, om hun skulle få sin 17 år gamle sønn på den svenske tronen. Men under en rundreise i Skåne ble Olav ramt av alvorlig sykdom.[7]

Død på Falsterbohus[rediger | rediger kilde]

Etter få dagers sykdom - trolig 3. august 1387 - utåndet Olav i armene på sin kammermester Folmer Jacobsen Lunge, bare seksten år gammel, på Falsterbohus. Margrethe, som befant seg i det nærliggende Ystad, arvet tronen, men den dynastiske personalunionen mellom de tre nordiske landene døde egentlig ut med Olav. Den døde ble balsamert og utstilt i Falsterbo kirke med utildekket ansikt.

Olavs død uten noen tronarving var en av historiens verste dynastiske katastrofer. Med ham døde mannslinjen i alle de tre gamle skandinaviske kongeslektene ut.[8] Siden ble han gravlagt i Sorø klosterkirke på Sjælland, hvor også hans morfar lå. Innvollene gikk til Lund domkirke. På en senmiddelalderlig gravsten av gotlandsk sandstein montert i korets østvegg i klosterkirken, ses den norske løve hengende fra et bånd med gotiske minuskler. Her leses: Hic iacet olavs filivs Margarete regine qve ex hacqvinno rege norvegie genvit («Her hviler Olav, dronning Margrethes sønn, som hun avlet med kong Håkon av Norge»). Steinen ble etter 1857 tatt opp fra gulvet i koret og plassert her. Over graven ble det plassert en ny, moderne stein, også denne med en lignende inskripsjon på latin og det norske kongevåpen.[9]

I 1402 dukket det opp en mann i Preussen som utgav seg for å være Olav. Folmer Jacobsen Lunge fikk svindleren utlevert[10] slik dronning Margrethe hadde forlangt. Mannen tilstod bedrageriet og ble brent på Skånemarkedet.[11]

Olav er en av de mer ukjente kongene i nordisk historie, enda han spilte en stor rolle som arving til samtlige tre nordiske kongedømmer som dermed passivt var grunnlaget for den nordiske unionen. Som person er det lite som er kjent om ham, men han ble heller ikke gammel, og det har blitt spekulert i om det lå politiske motiver bak hans plutselige død.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vivian Etting: «Margrete - Nordens frue og husbond», Margrete I: Kalmarunionen 600 år (s. 19-20), Nordisk ministerråd, ISBN 87-89384-51-2]
  2. ^ Vivian Etting: «Margrete - Nordens frue og husbond», Margrete I: Kalmarunionen 600 år (s. 20)
  3. ^ «Olaf», findagrave
  4. ^ Nils Petter Thuesen: Norske dronninger gjennom tusen år (s. 59)
  5. ^ Vivian Etting: «Margrete - Nordens frue og husbond», Margrete I: Kalmarunionen 600 år (s. 20)
  6. ^ Michael Linton: «Sverige i unionen», Margrete I: Kalmarunionen 600 år (s. 43)
  7. ^ Vivian Etting: «Margrete - Nordens frue og husbond», Margrete I: Kalmarunionen 600 år (s. 21)
  8. ^ «Olaf», findagrave
  9. ^ Kryger, Karin: Danske kongegrave II, Museum Tusculanums Forlag, 2014
  10. ^ Bruun, Henry: «Folmer Jakobsen Lunge» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 1. november 2023 fra [1]
  11. ^ Siv Randi Palm: Norske prinsesser (s. 62), forlaget Pantagruel, Oslo 2008, ISBN 978-82-7900-322-9
Forgjenger:
 Valdemar IV  		Konge av Danmark
 Etterfølger:
 Margrete 
Forgjenger:
 Håkon VI Magnusson  		Konge av Norge

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Olav Håkonsson – stamtavle i tre generasjoner
Olav Håkonsson Far:
Håkon VI Magnusson 		Farfar:
Magnus VII 		Farfars far:
Erik Magnusson, hertug
Farfars mor:
Ingebjørg Håkonsdatter
Farmor:
Blanka av Namur 		Farmors far:
Jean av Namur
Farmors mor:
Marie av Artois
Mor:
Margrete I 		Morfar:
Valdemar IV Atterdag av Danmark 		Morfars far:
Kristoffer II av Danmark
Morfars mor:
Eufemia av Pommern-Wolgast
Mormor:
Helvig av Slesvig 		Mormors far:
Erik II av Slesvig
Mormors mor:
Adelheid av Holstein
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Olav_Håkonsson&oldid=23931966»