Eirik Ivarsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Eirik Ivarsson (født ca. 1130, død 1213) var biskop i Stavanger fra år 1171 og erkebiskop av Nidaros fra 1188 til 1205.

Eirik ble valgt til erkebiskop etter Øystein Erlendssons død på tross av kong Sverres motstand. Eirik er også kjent som personen som fikk kong Sverre bannlyst i 1198, samt en av hovedpersonene bak det Sverre-fiendtlige partiet baglerne, som han var med på å starte i 1196. Konflikten mellom Eirik og Sverre varte helt til kongens død i 1202.

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Eirik ble født rundt 1130, fødested er ukjent. Hans far Ivar Skrauthanske, hadde vært biskop i Nidaros i 1140-årene, før erkebispedømmet ble grunnlagt i 1152/53. Ivar var opprinnelig islending og tjente kong Magnus Blinde som ung. Han deltok i slaget ved Holmengrå i 1139, der kong Magnus ble drept. Hvem som var Eiriks mor er derimot ukjent.[1]

Eirik hadde studert ved St. Victor-klosteret i Paris, bare få år etter at klosterets grunnlegger døde. Klosteret hadde stått midt oppe i den opprivende investiturstriden mellom Pave og Keiser, og Eiriks teologiske forbilde Sankt Victor formulerte maktgrunnlaget mellom Kirke og Konge slik:

«Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.»[2]

Biskop av Stavanger[rediger | rediger kilde]

St. Svithun i Stavanger domkirke. Byen Stavanger ble sjenket til denne helgenen og Stavanger bispedømme, der Eirik var biskop, som takk for Eiriks støtte til kong Magnus Erlingsson.

Utstyrt med sin tids høyeste dannelse og med personlige egenskaper innenfor eliten av datidens europeiske reformistbevegelse, kom han tilbake til Norge der erkebiskop Øystein, sannsynligvis i 1171, vigslet ham til biskop i Stavanger. Dette var under borgerkrigstiden i Norge, og Eirik støttet kong Magnus Erlingsson, som var kong Sverres fremste motstander. Både Eirik og erkebiskop Øystein deltok trolig i flere slag mot Sverre og birkebeinerne. Trolig som gjengjeld for Eiriks støtte skjenket Magnus “selve byen Stavanger” til St. Svithun og bispestolen. Det gav bispestolen, altså Eirik, den offentlige myndighet over byen og inntektene fra den, i første rekke leidangsskatt og inntekter av rettshåndhevingen.[3]

Erkebiskop av Nidaros[rediger | rediger kilde]

Valget av Eirik til erkebiskop sommeren 1188 vek på flere punkter av fra de forskriftene som var gitt for valg i 1153. Valget fant ikke sted ved metropolitansetet og hans forgjenger hadde før sin død nærmest utpekt Eirik som sin etterfølger. I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på birkebeinerne, og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap. Erkebiskop Eirik gikk straks i gang med å gjennomføre det etterhvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: Økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Til grunn for konflikten lå altså spørsmålet om Kirkens domsmakt i egne indre anliggender. Som makt bak kravet nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge i 1188.[4]

Erkebiskop Eirik forble en ivrig gregorianer, det vil si tilhenger av læren til pave Gregor VII. Gregorianismens program var libertas ecclesiae, kirkens maksimale uavhengighet av alle verdslige instanser, og pavelig supremati, pavens uomstridte overhøyhet over den universelle kirke. Dette kirkepolitiske programmet var Eiriks rettesnor i hans gjerning som biskop og erkebiskop.[5] Det var derfor naturlig at kong Sverre, som var tilhenger av en nasjonal kirke der kongen var overhode, talte imot at han ble valgt.[6] Snart kom han opp i heftig strid med kongen som hevdet sin rett til å øve innflytelse på de geistlige valg, søkte å innskrenke erkestolens inntekter og han ville forby erkebispen å holde væpnet følge. Eirik kom ofte seirende ut av de første stridene på 1190-tallet, både om utnevnelsen av etterfølger i Stavanger og om retten til å ha bispehird på 90 mann, mot det lovfestede 30.

Bannlysning av kong Sverre[rediger | rediger kilde]

Bispestav fra midt på 1200-tallet i tidstypisk dragehodeutforming. Eiriks parti baglerne, stiftet 1196, fikk navn etter bagall, det norrøne ordet for bispestav.

Sverre ønsket at kirken skulle stå delt under biskopenes og kongens ledelse, mens biskopene forfektet Kirkens selvstendighet og overhøyhet over bispevalg, indre domssaker, kirkeskatt, og myndighet over gårds- og slottskirker.[7] Konflikten førte til at de norske biskopene ble tvunget til å forlate Norge. Eirik flyktet til Danmark, hvor han fant støtte hos erkebiskop Absalon. Pave Innocens lyste Sverre i bann i 1198 etter et klagebrev fra erkebiskop Eirik. Kong Sverres kjente propagandaskrift, En tale mot biskopene, er først og fremst rettet mot Eirik. Eirik var blitt blind, og Sverre antyder i talen at dette var Guds straff fordi Eirik fikk Sverre bannlyst.[8]

Bagler[rediger | rediger kilde]

Sent på 1100-tallet begynte flere norske stormenn å samle seg mot kong Sverre og birkebeinerne. Dette var både vikværinger (folk fra Viken), tidligere tilhengere av Sverres motstander Magnus Erlingsson, og kirkens menn. Flere av disse var i landflyktighet på grunn av konflikter med kong Sverre, og i 1196 startet de flokken baglerne, som de neste 20 årene skulle være sentrale i norsk og nordisk politikk. I denne gruppen var Eirik en av hovedpersonene, sammen med biskopen av Oslo, Nikolas Arnesson. Gruppens navn, baglerne, kom av ordet bagall, bispestav, en tydelig henvisning til de to biskopene Eirik og Nikolas.[9]

Etter Sverres død forlikte Eirik seg med hans sønn Håkon og vendte tilbake til Norge i 1202. Han var da blind, men ble stående som erkebiskop inntil 1205, da han nedla sin verdighet. Det siste han gjorde som erkebiskop var å vigsle Gudmund Arasson til biskop på HólarIsland.[10]

Etter Eiriks avgang ble den nye erkebiskopen Tore Gudmundsson den vikværske, som Eirik selv pekte ut som sin etterfølger.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.
  2. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 285.
  3. ^ Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.
  4. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 285-286.
  5. ^ Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.
  6. ^ Sverres saga, kap. 108
  7. ^ Claus Krag, Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, Oslo 2000, s. 124-125
  8. ^ Holtsmark: forord til Sverres saga og En tale mot biskopene (1961), s. 7-8
  9. ^ Sverres saga, kap. 128-129
  10. ^ Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.
  11. ^ Dybdahl, Audun. (2009, 13. februar). Tore Gudmundsson Den Vikværske. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 26. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Tore_Gudmundsson_Den_Vikv%C3%A6rske.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Øystein Erlendsson 
Erkebiskop av Nidaros
Etterfølger:
 Tore I av Nidaros