Eirik Ivarsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Eirik Ivarsson (født ca. 1130, død 1213) var biskop i Stavanger fra år 1171. Han ble på tross av kong Sverres motstand valgt til erkebiskop etter Øystein Erlendssons død i 1188.

Eiriks far Ivar Skrauthanke, hadde vært biskop i Nidaros på 1140-tallet. Eirik hadde også studert ved St. Victorklostret i Paris, og utstyrt med sin tids høyeste dannelse og med personlige egenskaper innenfor eliten av datidens europeiske reformistbevegelse, var han kommet tilbake til Norge der Eystein først på 1170-tallet vigslet ham til biskop i Stavanger.

Han var skolert ved det gregorianske Sankt Victor-klosteret utenfor Paris, bare få år etter at klosterets grunnlegger døde. Klosteret hadde stått midt oppe i den opprivende investiturstriden mellom Pave og Keiser, og Eiriks teologiske forbilde Sankt Victor formulerte maktgrunnlaget mellom Kirke og Konge slik:

«Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.»[1]

Stavangerbispen Eirik Ivarssons valg til erkebiskop sommeren 1188 vek på flere punkter av fra de forskriftene som var gitt for valg i 1153. Valget fant ikke sted ved metropolitansetet og hans forgjenger hadde før sin død nærmest utpekt Eirik som sin etterfølger. I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på birkebeinerne, og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap. Erkebiskop Eirik gikk straks i gang med å gjennomføre det etterhvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: Økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Til grunn for konflikten lå altså spørsmålet om Kirkens domsmakt i egne indre anliggender. Som makt bak kravet nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge i 1188.[2]

Erkebiskop Eirik forble en ivrig gregorianer og det var derfor naturlig at kong Sverre talte imot at han ble valgt. Snart kom han opp i heftig strid med kongen som hevdet sin rett til å øve innflytelse på de geistlige valg, søkte å innskrenke erkestolens inntekter og han ville forby erkebispen å holde væpnet følge. Eirik kom ofte seirende ut av de første stridene på 1190-tallet, både om utnevnelsen av etterfølger i Stavanger og om retten til å ha bispehird på 90 mann, mot det lovfestede 30.

Han flyktet etterhvert til Danmark, hvor han fant støtte hos erkebiskop Absalon og oppnådde at paven lyste Sverre i bann og tvang de norske bisper til å forlate Norge. Etter Sverres død forlikte Eirik seg med hans sønn Håkon og vendte tilbake til Norge i 1202. Han var da blind, men ble stående som erkebiskop inntil 1205, da han nedla sin verdighet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 285.
  2. ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 285-286.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]