Hopp til innhold

Franz Stangl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Franz Stangl
Født26. mars 1908[1][2]Rediger på Wikidata
Altmünster (Østerrike-Ungarn)[3]
Død28. juni 1971[1][2]Rediger på Wikidata (63 år)
Düsseldorf (Vest-Tyskland)[4]
BeskjeftigelsePolitibetjent, offiser, politiker, politi Rediger på Wikidata
Embete
  • Nazi concentration camp commandant Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetØsterrike
Østerrike-Ungarn
Medlem avSchutzstaffel
Franz Stangl på Commons

Franz Stangl (født 26. mars 1908 i Altmünster i Østerrike, død 28. juni 1971 i Düsseldorf i Tyskland)[5] var en østerrikssk SS-offiser og kommandant i de tyske tilintetgjørelsesleirene Sobibór og Treblinka. Over 900 000 mennesker ble drept i de to leirene under hans ledelse. For sin effektivitet som kommandant ble han forfremmet til Hauptsturmführer og på grunn av den følelsesmessige belastning ble han tildelt Kriegsverdienstkreuz først kllasse med sverd.[6]

Stangl rømte til Brasil via Syria, ble utlevert til Tyskland i 1967, og dømt for 400 000 mord i Treblinka. Simon Wiesenthal uttalte at saken mot Stangl var Vest-Tysklands viktigste straffesak dette århundret, og minst like viktig som rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. I retten fremstilte Stangl seg som en som bare utførte ordrer og skjøv ansvaret for massemord over på andre. Han ble dømt til livsvarig fengsel, men døde i varetekt før dommen var rettskraftig.[7][8][9] Wiesenthal uttalte at Stangl var på tredjeplass blant de mest ettersøkte nazistene, bak Hitlers sekretær Martin Bormann og Gestapo-sjef Heinrich Müller (begge forsvant i krigens siste dager).[6]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Franz Stangl var sønn av en nattevakt. Etter å ha arbeidet som vever, ble Stangl medlem i det da ulovlige østerrikske nazipartiet.[6] Kort før sin død hevdet han at han ikke hadde blitt medlem før etter Anschluss. Hans kone trodde ikke på dette, noe som forårsaket den første krisen i ekteskapet deres.

Eutanasi

[rediger | rediger kilde]

Etter Anschluss steg Stangl raskt i gradene. I 1940 ble han en av lederne for T-4 eutanasiprogrammet ved Schloss Hartheim utenfor Linz,[10] der psykisk og fysisk handikappede ble myrdet. Stangl var ett år i Hartheim der 30 000 tilbakestående personer ble avlivet.[6]

Konsentrasjonsleirleder

[rediger | rediger kilde]

I 1942 ble han overført til Polen som ansatt i Aksjon Reinhardt, der han arbeidet under SS-general Odilo Globocnik som hadde ansvar for tilintetgjørelsesleirene Chelmno, Belzec, Treblinka og Sobibor. Stangl ble kommandant i Sobibor fra mars eller april 1942 til september 1942. Han var siden kommandant i Treblinka fra september 1942 til august 1943. I Treblinka overtok han etter Irmfried Eberl som tok mot flere jøder enn han klarte å avlive. Globocnik irettesatte Eberl for at han tok 5000 fanger daglig men bare klare å kvitte seg med 2000. Stangl skapte orden og tempo i leiren, og fikk opp drapstempoet i Treblinka. Han utvidet gasskammeret og erstattet gassforsyningen fra en gammel dieselmotor med motoren fra en sovjetisk T-34 stridsvogn. Stangl fikk satt opp en etterligning av en virkelig jernbanestasjon på ankomstrampen med falske skilt og klokke som alltid viste klokken 3. Han fikk hengt opp et forheng fra en synagoge ved inngangen til gasskammeret; forhenget hadde teksten «dette er porten de rettferdige går gjennom» på hebraisk. I januar 1944 bad Globocnik Himmler om å belønne Stangl med Jernkorset, da han hadde vært «den dyktigste leirkommandanten i Polen» og på grunn av den følelsesmessige belastningen (tysk: seelische Belastung) med jobben. Etter opprør i Treblinka i august 1943 ble Stangl overført til Adriaterhavskysten der han skulle bekjempe partisaner i Jugoslavia.[11][12][6]

Stangl fikk slutt på praksisen med å la nakne jødiske kvinner danse på bordene til glede for Eberl og hans mannskap. Stangl var ganske streng mot slike utskeielser som han mente forstyrret oppdraget med å drepe flest mulig av jødene kort tid etter ankomst med tog.[13]

SS-leder Heinrich Himmler besøkte Treblinka og var gjennom et kikkhull tilskuer til dødsprosessen i gasskammeret. På dette tidspunktet 700.000 blitt avlivet i Treblinka.[6]

Som nykommer i Polen ble Stangl først sendt til Belzec for å motta instruksjoner fra Christian Wirth. Stangl beskrev leiren slik: «Jeg dro dit med bil. Først kom man til jernbanestasjonen på venstre side av veien. Leiren var på samme siden, men opp en bakke. Lukten...å Gud, lukten. Den var overalt. Wirth var ikke på kontoret. De sa han var oppe i leiren.» Dit gikk Stangl. Den ene massegraven var overfylt, og forråtnelsen skjedde så raskt at de døde ble skjøvet over kanten og rullet nedoverbakke. Her underrettet Wirth ham om hva hans arbeid i Sobibor skulle bestå i. Stangl hevder at han sa at noe slikt maktet han ikke. Han dro likevel til Sobibor og bistod med byggearbeidene der. Også Wirth kom dit, men overså angivelig Stangl og konsentrerte seg om å få gasskamrene bygget ferdig. Ifølge Stangl dukket Wirth plutselig opp og forlangte å få teste ut gasskamrene på de 25 jødiske bygningsarbeiderne. Med pisk drev han dem inn i bygningen, fikk dem gasset og raste over at dørene ikke sluttet tett. Så dro han. Stangl var nå kommandant.[14]

Stanislaw Smajzner kom til Sobibor som fjortenåring og overlevde. Etter krigen fortalte ham om Stangl: «Jeg så ham aldri skade noen. Det spesielle med ham var hans arroganse. Og hans åpenlyse glede over arbeidet og posisjonen han hadde. Ingen av de andre – selv om de på ulike vis var så mye verre enn ham – viste dette i samme grad. Han hadde dette evige smilet... Nei, jeg tror ikke det var et nervøst smil. Han var rett og slett lykkelig.»[15]

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

På slutten av krigen ble Franz Stangl internert av amerikanerne, som ikke visste noe om hans bakgrunn som kommandant i konsentrasjonsleirene. Etter 2½ år ble han overlevert til østerrikerne som satte ham i varetekt i Linz mens de utredet hans medvirkning i T4-programmet.[12] I 1948 begynte Hartheim-prosessen. Da Stangl fikk vite av sin kone at en tidligere sjåfør ved Hartheim var blitt dømt til fire års fengsel, flyktet han den 30. mai fra det mer eller mindre åpne varetektsfengselet.

Sammen med sin kollega fra Sobibór, Gustav Franz Wagner og noen andre kamerater, tok han seg til fots via Graz, Merano og Firenze til Roma.[trenger referanse] Der fikk han hjelp av biskop Alois Hudal, rektor ved det østerrikske kollegium Santa Maria dell'Anima, til å nå Syria med et Røde Kors-pass. Stangls familie (kone og tre døtre) kom etter, og de bodde i Syria i tre år, før de flyttet til Brasil i 1951. Der arbeidet han med flere ting, før han fant seg arbeid på en Volkswagenfabrikk i São Paulo. Han brukte fortsatt sitt eget navn, Paul Stangl. Under Treblinka-prosessen (1964-1965 i Düsseldorf) uttalte den tiltalte August Miete, kjent som «dødsengelen», at hovedmannen ikke sto for retten.[12] I årevis hadde østerrikske myndigheter kjent til Stangls ansvar for massemord på menn, kvinner og barn, men Østerrike utstedte ikke noen arrestordre på ham før 1961.

Arrestert i og utlevert fra Brasil

[rediger | rediger kilde]

Simon Wiesenthal, leder for det jødiske dokumentasjonssenteret i Wien, fant Stangl i Brasil hvor han ble arrestert i 1967. Stangl arbeidet da som mekaniker på Volkswagen-fabrikken i São Paulo. Stangl ble 28. februar 1967 tilkalt til sykehuset av trafikkpolitiet som fortalte at Stangls datter var utsatt for en alvorlig ulykke. Ved sykehuset ble han anholdt av politiet. Brasils myndigheter godtok utlevering til Tyskland under forutsetning at han ikke ville bli dømt strengere i Tyskland enn i Brasil under gjeldende lover. Wiesenthal fortalte at Stangl var nummer 3 på hans liste, etter Martin Bormann og gestapo-sjef Heinrich Müller. Brasil aksepterte utlevering forutsatt at Stangl ikke ble straffet strengere i Vest-Tyskland enn i Brasil og Stangl måtte utleveres til Østerrike etter endt soning i Tyskland. I Østerrike skulle han stilles til ansvar for medvirkning i eutanasi-programmet. Stangl ble overlevert i vesstysk varetekt 23. juni 1967.[12][16][6]

Etter utleveringen til Vest-Tyskland ble han tiltalt for drapene på minst 400 000 mennesker. Saken kom for retten i Düsseldorf i mai 1970.[6] Han innrømmet disse drapene, men hevdet: «Min samvittighet er ren. Jeg gjorde bare min plikt». Han ble funnet skyldig 22. oktober 1970 og dømt til livsvarig fengsel. Han døde av hjertesvikt i Düsseldorf fengsel 28. juni 1971.

Mens han ventet på rettssaken, ble Franz Stangl intervjuet av journalisten og biografen Gitta Sereny. Disse intervjuene er grunnlaget for hennes bok Into that Darkness, som kom ut i 1974. Overfor henne hevdet han at han hadde ønsket å forlate jobben ved T4-programmet, men at han da ble truet med «det som var skjedd med Ludwig Werner». Werner var ganske riktig sendt i konsentrasjonsleir, men ikke fordi han bad seg fritatt for å delta i drapene, men derimot som straff for «finansielle transaksjoner med en jøde».[17] Overfor Sereny hevdet Stangl at han og en kollega vurderte alle muligheter (inkludert desertering) for å unnslippe tjeneste ved utryddelsesleirene. Stangl uttalte at de var fullt klar over at de medvirket i en forbrytelse.[18] Stangl kom med en form for innrømmelse av skyld i intervju med Sereny et par dager før han døde. Sereny sa at hun avskydde Stangl og insisterte samtidig på at han ikke var ond.[19]

I samtale med Sereny omtalte han jødene som «last» (cargo):

I wanted to get him to speak more directly about the people, and asked where the people were who had come on the transport. His answer continued to be evasive; he still avoided referring to them as ‘people’. ‘Oh, by that time of the morning everything was pretty much finished in the lower camp. A transport was normally dealt with in two or three hours. At 12 I had lunch – yes, we usually had meat, potatoes, some fresh vegetables such as cauliflowers – we grew them ourselves quite soon – and after lunch I had about half an hour’s rest. Then another round and more work in the office.’ ‘So, you didn’t feel they were human beings?’ ‘Cargo,’ he said tonelessly. ‘They were cargo.’

Into That Darkness (av Gitta Sereny)[20]

Gitta Sereny har forklart at hun hadde ventet og lett i årevis før hun fant en av de hovedansvarlige for utførelsen av Holocaust som var i stand til, og ønsket, å snakke om sine handlinger.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 119254206, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Fischel, J. (1998). The Holocaust. Greenwood Publishing Group.
  6. ^ a b c d e f g h SPIEGEL, DER (5. november 1970). «An dritter Stelle». www.spiegel.de (på tysk). Besøkt 19. juni 2021. 
  7. ^ Schilling, D. G. (1996). The Dead End of Demonizing: Dealing with the Perpetrators in Teaching the Holocaust. I New Perspectives on the Holocaust: A Guide for Teachers and Scholars, s. 196. New York University Press.
  8. ^ Sereny, G. (1974). Into That Darkness: from Mercy Killing to Mass Murder, a Study of Franz Stangl, the Commandant of Treblinka. Random House.
  9. ^ «Vor 50 Jahren - Die Auslieferung von KZ-Kommandant Franz Stangl». Deutschlandfunk (på tysk). Besøkt 11. november 2018. 
  10. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. februar 2009. Besøkt 3. juli 2009. 
  11. ^ Gitta Sereny: Into that Darkness (s. 11-12), Random House, 1995, ISBN 0-7126-7447-0
  12. ^ a b c d «KRIEGSVERBRECHEN / KZ-KOMMANDANT STANGL : Seelische Belastung - DER SPIEGEL 28/1967». www.spiegel.de. 3. juli 1967. Besøkt 15. august 2020. 
  13. ^ Michael Burleigh (1994): Death and Deliverance: “Euthanasia” in Germany c. 1900–1945. Cambridge and New York: Cambridge University Press.
  14. ^ Gitta Sereny: Into that Darkness (s. 111-14)
  15. ^ Gitta Sereny: Into that Darkness (s. 131)
  16. ^ Wiesenthal, Simon (7. august 1967). «Doch die Mörder leben - DER SPIEGEL 33/1967». www.spiegel.de. Besøkt 26. september 2020. 
  17. ^ Gitta Sereny: Into that Darkness (s. 55)
  18. ^ Sereny, Gitta (15. oktober 1971). «"Ich war gefangen in der Falle"». Die Zeit (på tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 28. april 2019. «Wir waren uns einig: Das, was die da taten, war ein Verbrechen. Wir planten alles mögliche – auch desertieren. Wir haben lange über die Möglichkeit gesprochen. Aber wie hätten wir es tun können? Wo sollten wir hingehen? Vor allem, was würde unseren Familien geschehen?» 
  19. ^ Hilton, Isabel (19. juni 2012). «Gitta Sereny obituary». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. april 2019. «She contended that it was his – slight – acknowledgment to her of his guilt that precipitated his death, 70 hours later. Her book on Stangl, Into That Darkness (1974), remains one of the best books on the Third Reich and established Gitta's reputation as an authority on the history of the period. Though she said later that she loathed Stangl and that she was glad he had died, she also insisted that he was not evil.» 
  20. ^ Busch, Christophe (2016). «Demonic Transitions: How Ordinary People Can Commit Extraordinary Evil». I Üngör, Uğur Ümit. Genocide. Amsterdam University Press. s. 49–82. ISBN 978-90-8964-524-1. Besøkt 1. februar 2023. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Franz_Stangl&oldid=23274804»