Hafez al-Assad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hafez al-Assad
حافظ الأسد
Hafez al Assad portrait.jpg
Født 6. oktober 1930
Syria Syria Qardaha
Død 10. juni 2000 (69 år)
Syria Syria Damaskus
Gravlagt Qardaha
Ektefelle Anisa Makhlouf
Far Ali Sulayman al-Assad
Søsken Jamil al-Assad, Rifaat al-Assad
Barn Bassel al-Assad, Bashar al-Assad, Mahir al-ʾAsad, Buschra al-Assad
Utdannet ved Homs Militærakademi, Military Academy of the General Staff of the Armed Forces of Russia
Yrke politiker
Parti Ba'athpartiet
Nasjonalitet Syria
Religion islam
President i Syria
Militærregime
22. februar 197110. juni 2000
Forgjenger Ahmad al-Khatib
Etterfølger Abdul Halim Khaddam
Statsminister i Syria
21. november 19703. april 1971
Forgjenger Nureddin al-Atassi
Etterfølger Abdul Rahman Kleifawi

Hafez Assad

Hafez al-Assad (arabisk: حافظ الأسد; Ḥāfiẓ al-Asad) (født 6. oktober 1930 i Qardaha, Syria, død 10. juni 2000) var en syrisk offiser og politiker som kom til makten gjennom et militærkupp i 1970. I 1971 inntok han presidentembete som han beholdt frem til sin død i 2000. Assads styre stabiliserte og konsoliderte makten i Syria etter tiår med politisk ustabilitet og flere kupp. I 2000 ble han etterfulgt av sin sønn Bashar al-Assad.

Unge år og militær karriere[rediger | rediger kilde]

Assad tilhørte den muslimske minoriteten alawitter, som utgjør ca. 11,5% av befolkningen i Syria.[1] Han vokste opp i landsbyen Qardaha, nær Latakia, hvor Assad var den første i sin familie som tok høyere utdannelse. 16 år gammel ble han medlem i Baath-partiet.

Assad ønsket å utdanne seg til å bli lege, men familien hans hadde ikke råd. Han gikk derfor inn i det syriske militærakademiet som var gratis og tilbød kost og losji. Her utdannet han seg til å bli pilot.. Han var talentfull og fikk derfor anledning til å trene med Sovjetunionens luftforsvar i 1955, men mislikte oppholdet i Moskva.[2]

Som offiser og medlem i Ba'athpartiet var han også involvert med partiets aktiviteter i Militæret. I 1958, da Syria inngikk i union Egypt og dannet Den forente arabiske republikk, ble Assad omplassert til Kairo hvor han ble en del av en som kalte seg selv "militærkomiteen". I perioden var Egypt ledet av Gamal Abdel Nasser som hadde kommet til makten i Egypt i 1952 og han hadde stått i mot press fra kolonimaktene etter å ha nasjonalisert Suez-kanalen i 1956 noe som hadde gjort han meget populær i Syria. Medlemmene i militærkomiteen var desillusjonerte med hvordan Nasser styrte den nye staten. "Militærkomiteen" var sentral i kuppet som førte til at Syria gikk ut av unionen i 1961.

I 1963 gjennomførte Ba'athpartiet et kupp og fjernet sine rivaler fra regjeringen og det syriske parlamentet, men militærkomiteen, som hadde organisert kuppet, forble utenfor offentlighetens øyene.

Forsvarsminister[rediger | rediger kilde]

I 1966 gjennomførte venstrefløyen i Ba'athpartiet et statskupp, og Salah Jadid, lederen av Militærkomiteen tok makten som landets de facto leder. Assad ble utnevnt til forsvarsminister og fikk med det stor innflytelse over regjeringens politikk. Jadids lederskap ble derimot utfordret etter Syrias tap i Seksdagerskrigen i juni 1967 og Israels okkupasjon av Golan-høydene.

Som en følge av krigen mistet Jadid og hans regjering mistet befolkningens tillit. Tillitskrisen spredte seg også rakst inn i partiet, og en maktkamp i militærkomiteen. Jadid dominerte den sivile grenen av Ba'athpartiet, men Assad hadde opparbeidet seg kontroll over den militære grenen.[3]

Etter en intern maktkamp mellom den militære og den sivile grenen i det styrende Baath-partiet i perioden 1967-1970, vant den militære vingen over den sivile. Etter partikonferansen i november 1970 arresterte Assad sine motstandere og tok makten i Syria.

President[rediger | rediger kilde]

Innenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Assad stabiliserte i sin styringsperiode Syria med hard hånd i det han kalt "korreksjons-revolusjonen" og fjernet venstre-fløyen i Ba'athpartiets begrensninger på næringslivet. Dette gjorde Assad svært populær som landets nye leder, men godviljen varte ikke lenge.[4] Som et ledd i å stabilisere landet politisk konsentrerte han derfor makten rundt sitt eget embede, etablerte en kult rundt sin egen person. Assad konsentrerte også toppstillingene i etterretning og sikkerhetsstyrker ble tildelt til alawitter eller familiemedlemmer, deriblant Assads egen bror Rifaat.

Den største utfordreren til Assads styre i Syria var Det muslimske brorskapet. Brorskapet hadde operert som politisk parti Syria siden 1940-tallet, men ble nødt til å gå under jorden som en følge av de mange kuppene på 1950-tallet og Ba'athpartiets kupp i 1963, og i 1964 organiserte brorskapet et opprør i byen Hama som ble slått ned av Ba'athpartiet. Men etter den syriske invasjonen av Libanon i 1976 organiserte brorskapet et nytt opprør. Geriljakampanjen pågikk frem til 1980 og brorskapet hadde de facto kontroll over Hama. Assads regime forbød organisasjonen og medlemskap ble straffbart i 1980. Samme år angrep de også Assad personlig og han presidenten slapp såvidt unna med livet. Assad svarte med å mobilisere partiet og hæren og i 1982 beleiret Rifaat al-Assads styrker byen og mellom 5000-1000 mennesker ble drept under tre ukers lange beleiringen.[5]

Som en følge av opprøret ble regiemet også mer undertrykkende enn før og Assad måtte lene seg mer og mer på sikkerhetsstyrkene for å beskytte regimet.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Assad fortsatte Syrias utenrikspolitiske linje: Syria mottok militær støtte fra Sovjetunionen mot Israel og stod sammen med andre arabiske stater. Sammen med Egypts president Anwar Sadat koordinerte Syria og Egypt et nytt angrep på Israel i oktober 1973, men ble landene slått tilbake. Etter Nassers i 1970 død ble panarabismen, som hadde preget syrisk politikk, derimot mindre uttalt, og etterhvert som den felles-arabiske fronten mot Israel kollapset, førte Assad en uavhengig utenrikspolitisk linje. Etter Jom-Kippur-krigen forhandlet Syria med Israel, gjennom USA om Golan-høydene, men samtalene førte ikke frem, og ble til slutt skrinlagt.[6]

I 1975 begynte borgerkrigen i Libanon, og i 1976 gikk Syria inn i konflikten og støttet Maronittene og høyresiden i landet imot PLO og deres militser. Men intervensjonen var i stor grad en fiasko og først etter langvarige forhandlinger med Den arabiske liga. I 1982 eskalerte borgerkrigen og Israel invaderte Libanon fra sør og kom i konflikt med Syria, og israelske styrker ødela store mengder syrisk materiell. Den USA-forhandlede våpenhvilen i 1983 og Israels tilbaketrekning samme år bidro til å gjenreise Syrias innflytelse over landet.[7] På denne måten fikk Syria rollen som "tungen på vektskålen" i borgerkrigen som ble avsluttet i 1990. Først i 2005, under Cederrevolusjonen i Libanon, trakk syriske styrker seg ut av landet.

Etter at Egypt undertegnet Camp David-avtalen i 1977 stod Syria alene mot Israel I frykt for en ny krig med Israel rustet Assad opp i et håp om å få til militær paritet, noe han etter hvert måtte gi opp.[8]

Syria var lenge Sojvetunionens støttespiller i regionen, men forholdet var ofte betent ettersom Assad ikke ønsket å være en sovjetisk klientstat. Selv om begge stater derfor ofte ikke var på akkord, så var de samtidig viktige støttespillere for hverandre. I 1980 undertegnet Assad en "vennskaps og samarbeidsavtale" med Sovjetunionen ment for å vare 20 år. Men allerede fem år senere, under Mikhail Gorbatsjov, signaliserte Moskva at de skiftet kurs, og ønsket at Syria skulle inngå forhandlinger med Israel igjen.[9] Frem mot den kalde krigens slutt stod Syria relativt isolert i regionen. Denne situasjonen ble forverret av Syria ble beskyldt av amerikanske og britiske myndigheter for å støtte terroristgrupper i regionen. Som et svar på denne isolasjonen forsøkte Syria å byte ut av isolasjonen med en allianse med Iran gjennom 1980-tallet og videre. Og i 1991 ble de også en del av den amerikansk-ledede koalisjonen mot Saddam Hussein i Gulf-krigen.[10]

Død og arverekkefølge[rediger | rediger kilde]

I løpet av sitt styre bygget Assad et regimet hvor hans egen familie stod i sentrum. Det var lenge ventet at Assads bror Rifaat skulle ta over etter han. Men etter Hama-opprøret i 1982 begynte Rifaat å mobilisere til et kupp mot broren. Da kuppet mislyktes gikk Rifaat i eksil. Etterfølgeren ble etter dette regnet for å være Assads eldste sønn Bassil, men han ble drept i en bilulykke i 1994. Andresønnen Bashar, som var utdannet øyelege og bodde i London, ble derfor flydd tilbake til Syria. Han ble gitt posisjoner i hæren og fikk flere partipolitiske verv.

Assad fikk et massivt hjerteinfarkt under en telefonsamtale med Libanons president Emile Lahoud 10. juni 2000. Assad var ved sin død den til da lengst sittende presidenten i Syria, og han ble etterfulgt av sin egen sønn, Bashar al-Assad. Hafez-al Assad er gravlagt sammen med Basil i et mausoleum i hjembyen Qardaha.

Referanseliste[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Khoury, Philip S. (1987). Syria and the French Mandate: The Politics of Arab Nationalism. Princeton: Princeton University Press. s. 15. ISBN 069105486X. 
  2. ^ Seale, Patrick (1988). Asad of Syria: The Struggle for the Middle East. London: I.B. Tauris. s. 24–28. ISBN 1-85043-061-6. 
  3. ^ Seale, Patrick (1988). Asad of Syria: The Struggle for the Middle East. London: I.B Tauris. s. 143–153. ISBN 1-85043-061-6. 
  4. ^ Seale, Patrick (1988). «Asad's State». Asad of Syria: The Struggle for the Middle East. London: I.B. Tauris & Co Ltd. Publishers. s. 169–180. ISBN 1-85043-061-6. 
  5. ^ Seale, Patrick (1988). Asad: The Struggle for the Middle East. London: I.B. Tauris & Co Ltd. s. 333–336. ISBN 1-85043-061-6. 
  6. ^ Gani, J.K. (2014). «US-Syrian Engagement: Disengagement Talks 1973-1975». The Role of Ideology in Syrian-US Relations: Conflict and Cooperation. New York: Palgrave Macmillan. s. 115–127. ISBN 978-1-137-35834-9. 
  7. ^ Waage, Hilde Henriksen (2013). «Syria». Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. s. 272–273, 279–280. ISBN 978-82-02-40831-2. 
  8. ^ Hinnebusch, Raymond (2001). Syria: Revolution from Above. New York: Routledge. s. 153–155. ISBN 0-415-26779-X. 
  9. ^ Waage, Hilde Henriksen (2013). Konflikt og Stormaktspolitikk i Midtøsten. Oslo: Cappelen Damm. s. 276. ISBN 978-82-02-40831-2. 
  10. ^ Hinnebusch, Raymond (2001). Syria: Revolution from Above. New York: Routledge. s. 159. ISBN 0-415-26779-X. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon, 3. utgave, 2. opplag, 1998
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)