Orlogsflagg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norges orlogsflagg

Orlogsflagg er et flagg som brukes som nasjonalitetstegn av et lands sjømilitære styrker. For å kunne skille sivile fartøyer fra militær, er orlogsflagget i noen land forskjellig fra handelsflagget.

I de nordiske land er orlogsflaggene utstyrt med splitt, som i Danmark og Island, eller splitt og tunge, som i Norge, Finland og Sverige. De skiller seg dermed fra disse landenes handelsflagg, som er rektangulære og dermed identiske med nasjonalflaggene. De nordiske lands orlogsflagg er identiske med statsflaggene, med unntak av Finland der statsflagget bærer riksvåpenet i midten av korset, men ellers er rektangulært som nasjonalflagget. Også Estlands orlogsflagg har splitt og tunge, dessuten også landets riksvåpen. Tysklands orlogsflagg bærer også riksvåpenet i midten av flaggduken, men litt forskjøvet mot stangen for å virke optisk midtstilt. Bruken av splitt (og tunge) i orlogsflagg er en tradisjon tilhørende de østersjøiske landene, inkludert de land utenfor dette området som en gang hørte under Danmark.

I noen land dannes orlogsflagget ved et tillegg av enkle symboler, gjerne knyttet til sjøfart eller det sjømilitære. Ankeret er et slikt symbol. Kroatias orlogsflagg har korslagte ankere bak riksvåpenet, men er ellers en kortere utgave av nasjonalflagget. Egypts orlogsflagg er som nasjonalflagget, men med tillegg av korslagte ankere i kantonen. Marokkos orlogsflagg er som nasjonalflagget, men med tillegg av kroner i alle fire hjørner. Israels orlogsflagg er blått og har en hvit trekant ved stangen der davidsstjernen er plassert, og skiller seg slik vesentlig fra landets nasjonalflagg og handelsflagg. Italias orlogsflagg har kronet våpenskjold i midten av det hvite feltet.

En egen gruppe orlogsflagg kalles white ensigns og har sitt opphav i Storbritannias orlogsflagg, en hvit duk delt av et rødt kors og med unionsflagget i kantonen. Flere av de tidligere britiske kolonier, som Australia, India, New Zealand, fører orlogsflagg etter dette mønsteret, dog med noen variasjoner. Fargen på korset kan variere. Eksempelvis er korset i Sør-Afrikas orlogsflagg grønt. Australias orlogsflagg er helt uten kors, slik også New Zealands, Papua Ny-Guineas og Sri Lankas er. Indias orlogsflagg har dessuten landets riksvåpen, Ashoka-søylen, i midten av det røde korset. Kenyas orlogsflagg er uten kors, men har et rødt anker i den fire enden av den hvite flaggduken. Også Malaysias orlogsflagg er uten kors, men her er det et blått merke i den frie enden. Litauen, et land som aldri har hatt tilknytning til Storbritannia, fører også en white ensign som orlogsflagg, men her er korset blått, muligens med referanse til det russiske orlogsflagget med et blått andreaskors.

Noen land fører orlogsflagg basert på en tradisjon separat fra nasjonalflagget, som Russlands blå andreaskors på hvit duk. Japans orlogsflagg viser den oppadstigende solen fra nasjonalflagget, men med tillegg av stråler. Belgias orlogsflagg skiller seg helt fra nasjonalflagget: Nasjonalflaggets farger er ordnet som et andreaskors på hvit flaggduk, og det er lagt til sjøforsvarssymboler i to av feltene som dannes av korset. Orlogsflagget for Mauritius er likeledes helt forskjellig fra nasjonalflagget. Mens nasjonalflagget er vannrett delt i rødt, blått, gult og grønt, har orlogsflagget loddrette felter i rødt, hvitt og blått, samt et ankermerke i midten.

Flere land, som Brasil, Filippinene, Indonesia, Iran, Irland, Nederland, Portugal, Romania, Sør-Korea, USA, Canada og Tyrkia fører samme flagg som både nasjonalflagg, handelsflagg og orlogsflagg. Frankrike har identisk handels- og orlogsflagg, men dette skiller seg fra nasjonalflagget i forholdet mellom bredden på feltene i trikoloren. Andre land, som Pakistan fører orlogsflagg som bare er en forlenget utgave av nasjonalflagget.


Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Album des pavillons nationaux et des marques distinctives. National flags and distinctive markings, Service hydrographique et océanographique de la marine, Brest, 2000