Oslo-Filharmonien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tango-nosources.svgMangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.
Stiftelsen Oslo-Filharmonien
Type Symfoniorkester
Org.nummer [1] 976 944 143[1]
Hovedkontor Haakon VIIs gate 2, Oslo
Adm. dir. Odd Sverre Gullberg
Inntekt 140 millioner kroner (2010)[2]
Ansatte 109 (2010)[3]
Nettside oslofilharmonien.no
Oslo-Filharmonien dirigert av Vasilij Petrenko på introduksjonskonserten etter at det ble kunngjort at han skulle ta over som sjefdirigent i 2013. De spiller Johan Svendsens stykke Norsk kunstnerkarneval for en fullsatt sal i Oslo konserthus 19 februar 2011.
Foto: Hans A. Rosbach
Oslo-Filharmonien holder til i Oslo Konserthus.

Oslo-Filharmonien (før: Oslo Filharmoniske Orkester og tidligere Filharmonisk Selskaps Orkester) er et orkester i Oslo, med base i Oslo Konserthus. Orkesteret ble stiftet i 1919 og er idag et av Europas ledende symfoniorkestre.[4]

Innhold

Forhistorie [rediger]

Oslo-Filharmoniens røtter går tilbake til 1871, da Christiania Musikforening ble stiftet av Edvard Grieg og Johan Svendsen, og dermed avløste Det Philharmoniske Selskab av 1847. Orkesteret ble siden ledet av Ole Olsen, Johan Selmer, Iver Holter og Otto Winter Hjelm. Under Holters ledelse ble orkesteret slått sammen med Christiania Theaters Orkester, som den gang var truet av reduksjoner. Holter foreslo opprettelsen av et byorkester som kunne spille ved kommunale festligheter, ved konsertoppførelser og i teatret. Orkesteret fikk dermed kommunal støtte fra 1889.

I 1899 ble Nationaltheatret, som skulle romme både teater og opera, åpnet. Her fikk man et orkester med opptil 44 musikere. Dette orkesteret skulle også være Musikforeningens og hovedstadens faste symfoniorkester. Musikerne kom i stor grad fra det tidligere Christiania Theaters Orkester. Kapellmester var Johan Halvorsen.

Under 1. Verdenskrig ble orkesteret oppløst som følge av pengemangel og lønnskonflikter, men ble gjenopplivet i 1918 ved en gave fra skipsreder A. F. Klaveness på 500 000 kr. Berømte gjestedirigenter ble invitert. Klaveness ble også leder av en komité innenfor Musikforeningen som forberedte stiftelsen av et permanent, selvstendig orkester. I 1919 ble Nationaltheatrets orkester oppløst, og de fleste musikerne tok plass i det nystartede filharmonisk selskaps orkester.

Filharmonisk Selskap ble stiftet i februar 1919. Hvert av stiftelsens 14 medlemmer tegnet en maksimumsgaranti for et år på 2 500 kr. I mars søkte de kommunen om bidrag til overtagelse av Nationaltheatrets orkester, og 31. juli ble søknaden behandlet i bystyret. Samtidig tegnet 330 personer aksjer med totalt 382 garantideler i Filharmonisk Selskap AS. I dette selskapet måtte aksjonærene, i stedet for å forvente utbytte, forplikte seg til å betale fem ganger aksjens pålydende årlig i tre år. 5. juli 1919 ble den konstituerende generalforsamling avholdt, og representantskap, styre og programkomite ble valgt.

I løpet av våren hadde det vært stor diskusjon i pressen om hvem som skulle få æren av å være orkesterets første dirigent. Skulle man prioritere norske kandidater, eller skulle man velge en utenlandsk dirigent som kanskje var dyktigere, men som ikke ville ha det samme forholdet til og ønsket om å ivareta norsk musikk? Pressen selv foreslo at stillingen skulle deles, og det endelige resultat ble tre kapellmestre: Johan Halvorsen, Georg Schnéevoigt og polske Ignaz Neumark.

Den første sesongen [rediger]

Filharmonisk Selskaps Orkesters første konsert fant sted i Logens Store Sal 27. september 1919, med 59 musikere på podiet og med Georg Schnéevoigt som dirigent. På programmet var Rikard Nordraaks «Ja, vi elsker», Johan Svendsens Festpolonaise, Christian Sindings Symfoni nr. 1, Edvard Griegs Klaverkonsert i a-moll og til slutt «Landkjenning», med operasangeren Erik Bye som barytonsolist, og med Den norske Studentersangforening og Christiania Handelsstands Sangforening i korpartiene.

Blant den første sesongens store gjester var pianistene Eugen d'Albert, Edwin Fischer, Wilhelm Kempff, Ignaz Friedmann og Arthur Schnabel, og fiolinistene Bronislaw Hubermann og Carl Flesch, samt den internasjonale superdirigenten Arthur Nikisch.

I løpet av denne første sesongen ga orkesteret 135 offentlige konserter, de fleste for fulle hus. Også kammermusikkseriens seks abonnementskonserter trakk mange tilhørere. Filharmonisk Selskaps Strykekvartett, etablert tre uker etter åpningsskonserten, besto av lederne for hver strykegruppe: Richard Burgin, Oscar Holst, H. H. van der Vegt og Alexander Schuster.

1920-årene [rediger]

Ved innledningen til sesongen 1920-21 trakk Johan Halvorsen seg etter uenighet med styret om honorar og administrative forpliktelser. Selskapet fortsatte med de to gjenværende faste dirigentene. Den tyske fiolinisten Hugo Kolberg overtok konsertmesterplassen etter Richard Burgin. I 1920 ble de etter hvert veldig populære skolekonsertene introdusert. Allerede i januar 1921 var de besøkt av over 30 000 barn. Ved utgangen sesongen fratrådte Ignaz Neumark, og José Eibenschütz ble hyret inn og fikk ansvar for 75-80 konserter årlig.

Sesongen 1921-22 ble Filharmonisk Selskaps Kor stiftet, og orkestret ble av økonomiske grunner redusert med fem musikere. Til tross for stor suksess, gikk orkesteret fortsatt i underskudd. Orkesteret var avhengig av ytterligere inntekter for å kunne overleve, og dette førte til lange debatter om statsstøtte. I Stortinget var meningene delte; Partimessig tverrpolitisk sto bygde-Norge mot by-Norge. Resultatet var opprettelsen av et fond på 500 000 kr med årlige bevilgninger, hvorav 200 000 kr skulle gå til orkestrene i Kristiania og Bergen, og 100 000 kr var på deling mellom Stavanger og Trondheim.

For å møte de økonomiske problemene ble repertoaret popularisert og formen noe fornyet slik som de svært populære friluftskonsertene. I løpet av sesongen 1923-24 slapp tre nye norske dirigenter til: Olav Kielland, Arild Sandvold og den norsk-amerikanske Ole Windingstad. Den aller første av Filharmoniens turnéer utenbys gikk til Trondheim. I april 1923 ble det det første radioprogram i Norge kringkastet fra Tryvannshøgda, tett fulgt av den første radiokonserten. Våren 1925 fikk Det Norske Kringkastingsselskap konsesjon på driften i Oslo-området, og samme år forelå en kontrakt mellom Kringkastingsselskapet og Filharmonisk Selskap om konsertoverføring hver fredag kl. 20.00.

Sesongen 1924-25 var preget av en rekrutteringskrise etter at femten av de utenlandske musikerne sluttet. Bolig- og lønnsforholdene var langt bedre i andre europeiske land, og der ble også klassiske musikere behandlet med adskillig større respekt. Blant de nye ansatte var cellisten Karl Andersen. H. H. van der Vegt overtok som 1. konsertmester etter Hugo Kolberg, og i Vegts sted kom den tyske bratsjisten Hugo Kramm, fra konsertmesterstillingen i Harmonien. Vegt forlot orkestret allerede neste sommer og overlot 1. konsertmesterplassen til den franske fiolinisten Robert Soëtens.

I sesongen 1927-28 hadde orkesteret igjen store økonomiske problemer etter at statsstøtten var blitt ytterligere redusert. Samme sesong ble Issay Dobrowen ny sjefdirigent, og Max Rostal, den senere storfiolinist og internasjonalt anerkjente pedagog, ble ny l. konsertmester. Allerede sesongen etter ble Rostal kalt som professor i Berlin, og Ernst Glaser overtok stillingen. Glaser spilte i orkestret fram til 1969.

1930-årene [rediger]

Etter andre verdenskrig [rediger]

Orkesteret oppnådde internasjonal anseelse allerede under Odd Grüner-Hegges ledelse (1945 – 1962), ikke minst gjennom innspillinger med store internasjonale utgivelser. Topp internasjonal anerkjennelse kom først med Mariss Jansons som sjefdirigent blant annet gjennom innspillinger av Tsjajkovskijs symfonier og turneer som inkluderte London, USA og Wien. Orkesteret har for tiden 107 musikere ansatt.

I den japanske boken Sekai no Okesutora 123 (Orkestrene) fra 1994 nevnes Oslo-Filharmonien blant de 60 beste orkestre i verden (Harmonien i Bergen er også blant de 100 omtalte orkestre).[5] Her hjemme har orkesteret vunnet hele ni Spellemannpriser, og er dermed den artist som har vunnet flest ganger.

Diskografi [rediger]

Oslo-filharmoniens sjefdirigenter [rediger]

Jukka-Pekka Saraste, sjefdirigent for Oslo-filharmonien fra 2006.

Priser [rediger]

Referanser [rediger]

  1. ^ Nøkkelopplysninger fra Enhetsregisteret
  2. ^ Årsberetning 2010 (PDF)
  3. ^ Årsberetning 2010 (PDF)
  4. ^ Oslo-Filharmonien i Store norske leksikon]
  5. ^ Liste over verdens beste orkestre

Eksterne lenker [rediger]

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Oslo-Filharmonien&oldid=11874992»