Wilhelm Furtwängler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wilhelm Furtwängler, av Emil Orlik 1928

Wilhelm Furtwängler (født 21. januar 1886 i Schöneberg, død 30. november 1954 i Ebersteinburg ved Baden-Baden) var en tysk orkesterleder og komponist. Han regnes som en av 1900-tallets mest betydelige dirigenter.

Furtwänglers kunstneriske virke er godt dokumentert gjennom en mengde innspillinger, noe som har bidratt til at han fått et varig ry. Flere senere dirigenter er påvirket av ham, og han brukes ofte som referanse når ulike dirigenters interpretasjon diskuteres.[1]

Liv[rediger | rediger kilde]

Unge år[rediger | rediger kilde]

Furtwängler ble født inn i en vidt forgrenet familie med opprinnelse i Furtwangen im Schwarzwald. Han var sønn av Adolf Furtwängler, professor i klassisk arkeologi, og Adelheid Wendt. Faren underviste ved universitetet i München, og Wilhelm vokste opp i denne byen. Han ble tidlig interessert i musikk og fikk privatundervisning i satslære og komposisjon, samt klaverundervisning hos Josef Rheinberger, Max von Schillings og Conrad Ansorge.

I årene 1906 til 1933 arbeidet Furtwängler som repetitør, korleder, kapellmester og dirigent ved en rekke musikkinstitusjoner i Tyskland, Sveits og Østerrike. Etterhvert opparbeidet han et solid ry i musikkverdenen og fikk prestisjefylte engasjementer: han var sjefsdirigent ved Berlinfilharmonien fra 1922, kapellmester ved Gewandhausorchester Leipzig i 1928, og i 1931 leder for Festspillene i Bayreuth.

Under nazismen[rediger | rediger kilde]

Mange framstående tyske musikere forlot hjemlandet etter nazistenes maktovertakelse, men Furtwängler valgte å bli igjen i Tyskland og ble med sin dominerende posisjon i kulturlivet i stand til å hjelpe en rekke jødiske kolleger.[2] I april 1933 var det meningen at Furtwängler skulle dirigere i Mannheim, men da han ble møtt med kraftige protester på grunn av de medvirkende jødiske musikerne, valgte han å kansellere konserten og uttalte at han ikke ønsket å opptre i byen så lenge slike holdninger eksisterte der.[3] 11. april 1933 publiserte han et åpent brev til Joseph Goebbels der han kritiserte diskrimineringen av jødiske musikere og erklærte at han bare anerkjente én skillelinje, den mellom god og dårlig kunst.[4]

I juli 1933 utnevnte Göring ham likevel til prøyssisk Staatsrat, og høsten 1933 kom Furtwängler de nye makthaverne såpass i møte at han lot seg utnevne til visepresident ved Reichsmusikkammer, et statlig organ underlagt Goebbels' Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda.[5] Etter krigen hevdet Furtwängler at han var motstander av NS-regimet, men hadde akseptert disse postene i håp om å kunne inngå et taktisk samarbeid med makthaverne for i det minste å forhindre[6] de verste utslagene i kunsten.[7] I virkeligheten medvirket han sammen med presidenten i Reichsmusikkammer, Richard Strauss, til at jøder og såkalte kulturbolsjevister ble holdt utenfor kammeret, noe som var jevngodt med et yrkes- og oppføringsforbud.[8]

Likevel ledet Furtwängler i februar 1934 oppføringen av tre stykker fra Mendelssohns Ein Sommernachtstraum til tross for at komponisten sto på nazistenes forbudsliste. I tillegg gjennomførte han en demonstrativ feiring av Mendelssohns 125-års fødselsdag. Mars samme år uroppførte han symfonien Mathis der Maler av Paul Hindemith, en musikk nazistene senere la ned forbud mot som entartete Musik.[9] Selv om symfonien fikk en entusiastisk mottakelse og ble både kringkastet og oppført flere ganger, forbød Hitler samme høst en planlagt oppføring av operaen med samme navn. Til tross for at Furtwängler hadde skrevet under et opprop som innebar at han regnet seg som følgesvenn av Føreren,[10] truet han med å trekke seg tilbake og gav i en oppsiktsvekkende avisartikkel Hindemith sin fulle støtte.[11] Da naziledelsen til Furtwänglers skuffelse ikke gav etter, og alternativene nå var å si opp eller bli sparket, så han seg 4. desember 1934 tvunget til å si fra seg sine poster som direktør ved statsoperaen, leder for Berlinfilharmonikerne og visepresident ved Reichsmusikkammer.[12]

Furtwängler dirigerer en Kraft durch Freude-konsert i AEG-Werk, Berlin 1942

28. februar 1935 stilte han opp i et møte med Goebbels og erklærte at han med den famøse Hindemith-artikkelen ikke hadde ment å legge seg opp i Statens kunstpolitikk, siden den «også etter hans mening selvsagt bare kunne avgjøres av Føreren og Rikskansleren og av den fagministeren de hadde innsatt.»[13][14] Etter ytterligere samtaler med Rosenberg og Hitler[15] fikk han tilbake dirigentjobben ved Berlinfilharmonikerne.[16]

Furtwängler dirigerte nå under en rekke naziarrangementer, var i tre år hoveddirigent ved Festspillene i Bayreuth som nazistene benyttet i propagandistisk øyemed, representerte Tyskland under verdensutstillingen i Paris 1937.[17] og aksepterte verv og oppdrag for nazistene.

I 1936 fikk Furtwängler mulighet til å forlate Tyskland for å bli Toscaninis etterfølger ved New York Philharmonic, men misforståelser førte til at tilbudet ble trukket tilbake.[18] Fra 1944 bodde han etter forståelse med nazi-regimet overveiende i Luzern, og flyktet dit tre måneder før sovjettroppene erobret Berlin.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Selv om Furtwängler betraktet seg som en apolitisk kunstner og aldri var medlem av NSDAP, fikk han etter andre verdenskrig forbud mot å dirigere. Forbudet varte til 1947, da han i høy grad takket være vitnemål fra jødiske musikere ble frikjent av en avnazifiseringsdomstol. Furtwänglers rolle i nazi-perioden blir ulikt vurdert av musikkhistorikere; Fred K. Prieberg og Herbert Haffner ser ham først og fremst som kunstner og går langt i å renvaske ham, mens Eberhard Straub framstiller ham som en typisk opportunist.[19][20]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Furtwänglers grav på Heidelberger Bergfriedhof, avdeling R

Furtwängler var gift to ganger. Første ekteskap ble inngått med danske Zitla Lund i 1923. På dette tidspunkt hadde han allerede fire barn utenfor ekteskap, men ekteskapet med Zitla Lund ble barnløst. De ble separert 1931 og skilte seg i 1943. Samme år giftet han seg med Elisabeth Ackermann, født Albert; hennes første ektemann falt i andre verdenskrig. Ekteparet fikk en sønn, Andreas E. Furtwängler, som lik sin farfar ble klassisk arkeolog. Furtwängler hadde dessuten et langvarig forhold med fiolinisten Melanie Michaelis.[21]

Furtwängler er gravlagt på Bergfriedhof i Heidelberg. Gravsteinen er påført en tekst fra Paulus' første brev til korinterne: «Nun aber bleibt Glaube, Liebe, Hoffnung, diese drei. Aber die Liebe ist die Größte unter ihnen».[22]

Virke[rediger | rediger kilde]

Furtwängler er kanskje mest kjent for sine tolkninger av Beethoven, Brahms og Wagner. Etter sin død har han fått en nær kultstatus i enkelte kretser, noe som blant annet vises av de mange Furtwänglerselskap verden over. Mange kommentatorer og kritikere har utropt Furtwängler til musikkhistoriens største dirigent,[23][24][25] mens kritikere som verdsetter moderne notetro interpretasjon og presisjon har karakterisert ham som slurvete, og et av Furtwänglers særtrekk er nettopp svært frie tempovalg.

Furtwängler var elev av Felix Mottl, som igjen var elev av Wagner.[26] Furtwänglers direksjonskunst blir sett på som syntesen av og topp-punktet til den såkalte «tyske dirigentskole»,[27][28] som startet nettopp med Richard Wagner. Wagner stil var bred og hyperromantiske med tempoendringer som en del av filosofien; han regnet hver fortolkning som en nyskapning og la mer vekt på frasen enn på takten.[29] Dette var ikke helt nytt, også Beethoven var kjent for å variere tempoet. Han skrev i et brev at tempoangivelsene hans bare gjaldt for de første taktene, ettersom følelsen og uttrykket krevde sin egen puls.[30][31] Wagners samtidige, Mendelssohn, foretrakk derimot hurtige, konsistente tempi og fylte musikken med det mange så som forbilledlig logikk og presisjon.[32] En annen av Wagners samtidige, Hans von Bülow, la mer vekt på det symfoniske verkets enhetlige struktur, mens Arthur Nikisch betonte en grandios tone. Furtwängler klarte å skape en syntese av disse ulike tilnærmingene.[33] For øvrig regnet Furtwängler alltid Arthur Nikisch som sitt forbilde.[34] Kritikeren John Ardoin har slik vist at den subjektive dirigentstilen kan følges fra Wagner til Furtwängler, mens den objektive stilen leder fra Mendelssohn til Toscanini.[35]

Sitat[rediger | rediger kilde]

«Det finnes bare et tempo, og det er det riktige»[36][37]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Johannes Althoff: Die Philharmonie. Berlin-Edition, Berlin 2002, ISBN 3-8148-0035-4.
  • Oliver Blümel: Die zweite und dritte Sinfonie Wilhelm Furtwänglers. Tenea, Berlin 2003, ISBN 3-936582-70-X.
  • Dietrich Fischer-Dieskau: Jupiter und ich. Begegnungen mit Wilhelm Furtwängler. Berlin Univ. Press, Berlin 2009, ISBN 978-3-940432-66-7.
  • Elisabeth Furtwängler: Über Wilhelm Furtwängler. F.A. Brockhaus, Wiesbaden 1979, ISBN 3-7653-0307-0.
  • Herbert Haffner: Furtwängler. Parthas, Berlin 2003, ISBN 3-932529-45-6.
  • Annemarie Kleinert: Berliner Philharmoniker von Karajan bis Rattle. Jaron, Berlin 2005, ISBN 3-89773-131-2. (online)
  • Klaus Lang: Wilhelm Furtwängler und seine Entnazifizierung. Shaker Media, Aachen 2012 ISBN 978-3-86858-921-4
  • Alfons Ott: «Furtwängler, Gustav Heinrich Ernst Martin Wilhelm». I: Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 5, Duncker & Humblot, Berlin 1961, s. 740–742 (nettutgave).
  • Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Brockhaus, Wiesbaden 1986.
  • Die Zeit Klassik-Edition, Band 10: Wilhelm Furtwängler. mit CD (Neunte von Beethoven), Zeitverlag Gerd Bucerius, ISBN 3-476-02210-2.
  • Jan Schmidt-Garre: Furtwänglers Liebe, Filmessay. Auf DVD bei Arthaus
  • Eberhard Straub: Die Furtwänglers. Geschichte einer deutschen Familie. Siedler Verlag, München 2007, ISBN 978-3-88680-839-7. (In der Hauptsache handelt das Buch von Wilhelm Furtwängler.) [38]
  • Wilhelm Furtwängler In Diskussion / Werkverzeichnis Wilhelm Furtwängler. Amadeus Verlag (Bernhard Päuler), Winterthur, Schweiz, ISBN 3-905049-72-4

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cowan, Rob. «Furtwängler – Man and Myth». Gramophone. Besøkt 6. september 2014. 
  2. ^ Se f.eks. Prieberg
  3. ^ «bei Ihnen solche Gesinnung herrscht.» Sitert i Prieberg s. 92.
  4. ^ «Nur einen Trennungsstrich erkenne ich letzten Endes an: den zwischen guter und schlechter Kunst.»
  5. ^ Friedrich Herzfeld: Wilhelm Furtwängler. Weg und Wesen, Leipzig 1941, s. 93-96.
  6. ^ Ref. Johannes Althoff: Die Philharmonie. Berlin 2002, s. 31f.
  7. ^ „die Kunst von allem ‚Niederen‘ freihalten“, sitert i Prieberg s. 73.
  8. ^ Sitert Prieberg s. 209 og s. 323.
  9. ^ Wilhelm Furtwängler. Die Programme der Konzerte mit dem Berliner Philharmonischen Orchester 1922–1954. Wiesbaden 2. opplag 1965, s. 29–30.
  10. ^ Ordlyden var «gehören zu des Führers Gefolgschaft», Langer Abschied i Der Spiegel 23/1989. Artikkelen omhandler hovedsakelig den tyske arkitekten Ludwig Mies van der Rohe.
  11. ^ Wilhelm Furtwängler: Der Fall Hindemith. I Deutsche Allgemeine Zeitung, Berlin, 25. november 1934.
  12. ^ Sitert i Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Wiesbaden 1986, s. 190–194.
  13. ^ «auch nach seiner Auffassung selbstverständlich allein vom Führer und Reichskanzler und dem von ihm beauftragten Fachminister bestimmt»
  14. ^ Uttalelse fra Goebbels og Furtwängler i morgenutgaven av Deutsche Allgemeine Zeitung 1. mars 1935, s. 1.
  15. ^ Herbert Haffner: Furtwängler, Berlin 2003, s. 208–210.
  16. ^ GESCHICHTE DER BERLINER PHILHARMONIKER DIE ÄRA WILHELM FURTWÄNGLER, berliner-philharmoniker.de
  17. ^ Sitert i Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Wiesbaden 1986, s. 244–246, 303–307, 234, 267, 284, 393 f., 286 f.
  18. ^ Sitert i Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Wiesbaden 1986, s. 254–259.
  19. ^ Se Prieberg
  20. ^ Herbert Haffner: Furtwängler. Berlin 2003; Eberhard Straub: Die Furtwänglers. Geschichte einer deutschen Familie, München 2007.
  21. ^ Familienarchiv Giselher Klebe
  22. ^ For norsk tekst, se 1 Kor 13,13
  23. ^ „The Furtwangler Legacy“, BBC, november 2004.
  24. ^ «Professor Dr. Joachim Kaiser, der einflussreichste deutsche Musikkritiker, beantwortet in seiner Video-Kolumne Fragen der Leser. Diesmal: Warum gilt Wilhelm Furtwängler als größter Dirigent aller Zeiten?», Joachim Kaiser, videoforedrag, youtube.com.
  25. ^ «Kanskje den største dirigent i historien», Patrick Szersnovicz, Le Monde de la musique, desember 2004, s. 62.
  26. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, S. 25.
  27. ^ Harold Schönberg, The great conductors, Simon and Schuster, 1967.
  28. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994.
  29. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 19–20.
  30. ^ «Meine Tempi gelten nur für die ersten Takte, da Gefühl und Ausdruck ihr eigenes Tempo benötigen»
  31. ^ Beethoven, CD Furtwängler, Beethoven's Choral Symphony, Tahra FURT 1101–1104, s. 28.
  32. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 18.
  33. ^ Patrick Szersnovicz: Le Monde de la musique (französisch). Dezember 2004, s. 62–67.
  34. ^ Elisabeth Furtwängler, Pour Wilhelm, Paris, 2004, s. 32.
  35. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 22.
  36. ^ «Es gibt nur ein Tempo und das ist das richtige»
  37. ^ Die Zeit, Zeit Geschichte nr. 1 2008, s. 46.
  38. ^ „Das Leben und Versagen Furtwänglers“, Deutschlandradio Kultur, 6. November 2007.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Wilhelm Furtwängler – bilder, video eller lyd