Wilhelm Furtwängler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wilhelm Furtwängler, av Emil Orlik 1928

Wilhelm Furtwängler (født 21. januar 1886 i Schöneberg, død 30. november 1954 i Ebersteinburg ved Baden-Baden) var en tysk orkesterleder og komponist.

Furtwängler var sjefsdirigent ved Berlinfilharmonien i to perioder, fra 1922 til 1945 og fra 1952 til sin død i 1954. Han var også sjefsdirigent ved Gewandhausorchester Leipzig (1922–26) og gjestedirigent ved Wiener Philharmoniker og andre store orkestre.

Furtwängler regnes som en av 1900-tallets mest betydelige symfoni- og operadirigenter. Han er godt dokumentert gjennom en mengde innspillinger, noe som har bidratt til at han fått et varig ry. Flere senere dirigenter er påvirket av ham, og han brukes ofte som referanse når ulike dirigenters interpretasjon diskuteres.[1]

Til forskjell fra mange fremtredende tyske kunstnere, valgte Furtwängler å bli igjen i Tyskland etter nazistenes maktovertakelse. Han var aldri medlem av NSDAP, men han aksepterte høye verv i nazistenes kulturliv, og siden han var en internasjonalt anerkjent musiker bidro han med det til å legitimere regimets kulturpolitikk utad. Etter krigen gav de amerikanske besetningsmyndighetene ham forbud mot å dirigere, men ble renvasket av en avnazifiseringsdomstol, hovedsakelig fordi jødiske og «entartete» musikerkolleger vitnet til hans fordel.

Liv[rediger | rediger kilde]

Unge år[rediger | rediger kilde]

Furtwängler ble født inn i en vidt forgrenet familie med opprinnelse i Furtwangen im Schwarzwald, foreldrenes navn var Adelheid Wendt og Adolf Furtwängler. Faren var professor i klassisk arkeologi og underviste ved universitetet i München, og Wilhelm vokste opp denne byen. Han ble tidlig interessert i musikk og fikk privatundervisning i satslære og komposisjon, samt klaverundervisning hos Josef Rheinberger, Max von Schillings og Conrad Ansorge.

Tidlig dirigentkarriere (1906–1933)[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Furtwängler

Sitt første engasjementet fikk Furtwängler som 2. repetitør i Berlin 1906. Året etter var han i Wrocław og Zürich, men vendte snar tilbake til hjembyen München, der han var fra 1907 til 1909. I 1910 engasjerte Hans Pfitzner ham som 3. kapellmester i Strasbourg og i 1911 ble Furtwängler Hermann Abendroths etterfølger ved Theater Lübeck. I 1915 ble han operadirektør i Mannheim, fra 1919 til 1921 fungerte han som sjefsdirigent ved Wiener Tonkünstler-Orchester, i 1920 overtok han ansvaret for konsertene ved Staatsoper Berlin etter Richard Strauss og fra 1921 til 1927 var han i samarbeid med Leopold Reichwein konsertdirektør ved Gesellschaft der Musikfreunde i Wien, og i denne funksjonen dirigerte han Wiener Sinfonieorchester (i 1933 ble navnet endret til Wiener Symphoniker).

Furtwängler hadde nå opparbeidet seg et solid ry i musikkverdenen, og fikk flere prestisjefylte engasjementer, han ble sjefsdirigent ved Berlinfilharmonien i 1922, kapellmester ved Gewandhausorchester Leipzig, og i 1931 leder for Richard-Wagner-Festspiele i Bayreuth.

Under nazismen[rediger | rediger kilde]

Mange framstående tyske musikere forlot hjemlandet etter nazistenes maktovertakelse, men Furtwängler valgte å bli igjen i Tyskland, og takket være sin dominerende posisjon i kulturlivet ble han i stand til å hjelpe en rekke jødiske kolleger.[2] I april 1933 var det meningen at han skulle dirigere i Mannheim, men på grunn av kraftige protester mot de medvirkende jødiske musikerne, valgte han å kansellere konserten, og uttalte at han ikke ønsket å opptre i byen så lenge slike holdninger eksisterte der.[3] 11. april 1933 publiserte han et åpent brev til Joseph Goebbels der han kritiserte diskrimineringen av jødiske musikere og erklærte at han bare anerkjente én skillelinje, den mellom god og dårlig kunst.[4]

I juli 1933 utnevnte Göring ham likevel til prøyssisk Staatsrat, og høsten 1933 kom Furtwängler de nye makthaverne såpass i møte at han lot seg utnevne til visepresident ved Reichsmusikkammer, et statlig organ underlagt Goebbels' Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda.[5] Etter krigen hevdet Furtwängler at han var motstander av NS-regimet og hadde akseptert disse postene i håp om å kunne inngå et taktisk samarbeid med makthaverne for i det minste å forhindre[6] de verste utslagene i kunsten.[7] I virkeligheten medvirket han sammen med presidenten i Reichsmusikkammer, Richard Strauss, til at jøder og såkalte kulturbolsjevister ble holdt utenfor kammeret, noe som var jevngodt med et yrkes- og oppføringsforbud.[8]

Likevel ledet Furtwängler i februar 1934 oppføringen av tre stykker fra Mendelssohns Ein Sommernachtstraum, til tross for at komponisten sto på nazistenes forbudsliste. I tillegg gjennomførte Furtwängler senere på året en demonstrativ feiring av Mendelssohns 125-års fødselsdag. Mars 1934 uroppførte han symfonien Mathis der Maler av Paul Hindemith, en musikk nazistene senere la ned forbud mot som entartete Musik.[9] Selv om symfonien fikk en entusiastisk mottakelse og ble både kringkastet og oppført flere ganger, forbød Hitler samme høst en planlagt oppføring av Hindemiths opera med samme navn. Furtwängler hadde skrevet under et opprop som innebar at han regnet seg som følgesvenn av Føreren,[10] men ikke desto mindre gav han i en oppsiktsvekkende avisartikkel sin fulle støtte til Hindemith. Han truet også med trekke seg fra sine verv,[11] men til sin store skuffelse gav ikke makthaverne etter og dermed sto valget mellom å si opp eller bli sparket, og 4. desember 1934 sa han fra seg postene som direktør ved statsoperaen, leder for Berlinfilharmonikerne og visepresident ved Reichsmusikkammer.[12]

Furtwängler dirigerer en Kraft durch Freude-konsert i AEG-Werk, Berlin 1942

28. februar 1935 stilte han opp i et møte med Goebbels og erklærte at han med den famøse Hindemith-artikkelen ikke hadde ment å legge seg opp i Statens kunstpolitikk, siden den «også etter hans mening selvsagt bare kunne avgjøres av Føreren og Rikskansleren og av den fagministeren de hadde innsatt.»[13][14] Etter ytterligere samtaler med Rosenberg og Hitler[15] fikk han tilbake dirigentjobben ved Berlinfilharmonikerne.[16]

Furtwängler dirigerte nå under en rekke naziarrangementer, var i tre år hoveddirigent ved Festspillene i Bayreuth, som nazistene benyttet i propagandistisk øyemed, representerte Tyskland under verdensutstillingen i Paris 1937,[17] og aksepterte verv og oppdrag for nazistene.

I 1936 fikk Furtwängler mulighet til å forlate Tyskland for å bli Toscaninis etterfølger ved New York Philharmonic, men misforståelser førte til at tilbudet ble trukket tilbake.[18] Fra 1944 bodde han etter forståelse med nazi-regimet overveiende i Luzern, og flyktet dit tre måneder før sovjettroppene erobret Berlin.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Selv om Furtwängler betraktet seg som en apolitisk kunstner og aldri var medlem av NSDAP,[19] fikk han etter andre verdenskrig forbud mot å dirigere. I 1947 frikjente en avnazifiseringsdomstol ham, i høy grad takket være gode vitnemål fra den «entartete» komponisten Paul Hindemith, de jødiske musikerene Yehudi Menuhin og Szymon Goldberg, samt hans mangeårige sekretær Berta Geissmar, også hun jøde. 25. mai 1947 dirigerte han Berlinfilharmonikerne, det var hans første offentlig konsert etter krigen.[20] Det varte helt til 1952 før han fikk igjen stillingen som sjefsdirigent ved Berlinfilharmonikerne, denne gangen for livstid.

Furtwänglers rolle i nazi-perioden blir ulikt vurdert av musikkhistorikere. Fred K. Prieberg og Herbert Haffner ser ham først og fremst som kunstner, og går langt i å renvaske ham, mens Eberhard Straub framstiller ham som en typisk opportunist.[21][22]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Furtwänglers grav på Heidelberger Bergfriedhof, avdeling R

Furtwängler giftet seg med danske Zitla Lund i 1923. På det tidspunktet hadde han allerede fått fire barn utenfor ekteskap, men ekteskapet med Lund var barnløst. De ble separert 1931 og skilte seg i 1943. Samme år giftet han seg med Elisabeth Ackermann, født Albert, hun var enke etter en soldat som falt under andre verdenskrig. Ekteparet fikk en sønn, Andreas E. Furtwängler, som lik sin farfar ble klassisk arkeolog. Furtwängler hadde også et langvarig forhold med fiolinisten Melanie Michaelis.[23]

Furtwängler er gravlagt på Bergfriedhof i Heidelberg. Gravsteinen er påført en tekst fra Paulus' første brev til korinterne: «Nun aber bleibt Glaube, Liebe, Hoffnung, diese drei. Aber die Liebe ist die Größte unter ihnen».[24] Etter sin død har Furtwängler fått nær kultstatus i enkelte kretser, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom de mange Furtwänglerselskap verden over.

Direksjonstil[rediger | rediger kilde]

Furtwängler er kanskje mest kjent for sine tolkninger av Beethoven, Brahms og Wagner.

Et særtrekk ved Furtwänglers stil er svært frie tempovalg, og kritikere som verdsetter moderne notetro interpretasjon og presisjon har karakterisert ham som slurvete. På den annen side holder mange kommentatorer og kritikere ham som musikkhistoriens største dirigent.[25][26][27]

Furtwänglers direksjonskunst blir sett på både som en syntese[28] og kulminasjonen av den såkalte «tyske dirigentskole»,[29][30] som startet med Richard Wagner og hans brede og hyperromantiske stil. Tempoendringer inngår som en del av dette konseptet; Wagner regnet hver fortolkning som en nyskapning og la mer vekt på frasen enn på takten,[31] noe som forsåvidt ikke var helt nytt, også Beethoven var kjent for å variere tempoet. Han skrev i et brev at tempoangivelsene hans bare var gyldige for de første taktene, etterhvert ville følelsen og uttrykket kreve sin egen puls.[32][33] Wagners samtidige, Mendelssohn, foretrakk derimot hurtige, konsistente tempi, og fylte musikken med det mange så som en forbilledlig logikk og presisjon.[34] En tredje av Wagners samtidige, Hans von Bülow, la mer vekt på det symfoniske verkets enhetlige struktur, mens Arthur Nikisch, Furtwänglers forbilde,[35] betonte en grandios tone. Kritikeren John Ardoin har vist at den subjektive direksjonsstilen kan følges fra Wagner via Felix Mottl – Wagners elev og Furtwänglers lærer[36] – og fram til Furtwängler. På lignende måte kan en si at den objektive stilen kan føres fra Mendelssohn fram til Toscanini.[37]

Frimerke fra 1955 til minne om Furtwängler

Fra 1920 samarbeidet Furtwängler tett med musikkteoretikeren Heinrich Schenker og var svært påvirket av hans ideer[38] om tonale musikkstykkers underliggende, vidtrekkende harmoniske spenninger og oppløsninger.[39][40] Schenker på sin side betraktet Furtwängler som verdens største dirigent, den eneste som virkelig forsto Beethoven.[41]

Innspillinger med Furtwängler karakteriseres av en stor klanglig rikdom[28] med særlig vekt på celli,[28] kontrabasser, slagverk og treblåsere.[42] Furtwängler sa selv at det var Arthur Nikisch som lærte ham hvordan skape denne spesielle klangen. En av virkemidlene er noe som ofte kalles Furtwänglers «flytende takt»,[43] og denne «vage» takten oppnås takket være en liten tidsforskyvning mellom musikerne som gjør at hjernen kan oppfatte hvert enkelt av orkesterinstrumentene, selv i tuttiene.[44] I tillegg forsøkte ikke Furtwängler å undertrykke emosjoner, noe som gav interpretasjonene hans et hyperromantisk aspekt.[45] Som Richard Wagner søkte Furtwängler å bevare et aspekt av improvisasjon og det uventede, slik at hver konsertframføring skulle få et preg av nyskaping.[28] For Furtwänglers del gikk det likevel ikke på bekostning av den melodiske linja eller verkets overordnede enhet, delvis takket være Heinrich Schenkers innflytelse og dels fordi Furtwängler skrev musikk selv og studerte komposisjon hele livet.[46]

Furtwängler var beryktet for en svært uartikulert måte å beskrive musikk på, eleven Sergiu Celibidache husket at det beste han fikk ham til å si var «Vel, hør bare» (på musikken). Om sine spesielle tempovalg sa han, «Det finnes bare et tempo, og det er det riktige.»[47][48] I skriftlig form kunne han likevel tenke dypt om musikk, noe essaysamlingen On Music viser.[49]

Komponist[rediger | rediger kilde]

Furtwängler er mindre kjent som komponist. Han skrev mye i årene fram mot første verdenskrig, men i de to påfølgende tiårene konsentrerte han seg nesten bare om dirigentkarrieren. De mest betydningsfulle verkene skrev han etter 1935. Hans beskjedne Œuvre omfatter tre symfonier, noen orkesterstykker, en klaverkonsert, noe kammermusikk, og fra den tidlige perioden korstykker, klaverstykker og lieder.

De modne verkene er uvanlig omfattende,[50] og utviser en høy grad av motivisk-tematisk arbeid. I det store og hele kan en si at Furtwänglers stil er en arv fra Anton Bruckner, Johannes Brahms og Max Reger, men han videreførte også tradisjonen på ganske originalt vis, slik at det ikke er korrekt å karakterisere ham som en ren epigon, slik enkelte gjør. Han gikk for langt i å utvikle sitt eget, personlige tonespråk; stemningen er ofte grublerisk og tragisk, i tillegg kommer at musikken er krevende både for tilhørere og utøvere. De spilletekniske kravene er nok en viktig grunn til musikken hans ikke er blitt en del av konsertrepertoaret, selv om dirigenter som Wolfgang Sawallisch, George Alexander Albrecht og Daniel Barenboim i nyere tid har gjort en innsats for å gjøre Furtwänglers musikk kjent.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Mange av 1900-tallets største musikere viste dirigenten Furtwängler den største aktelse, eksempler er Arnold Schönberg,[51] Paul Hindemith,[52] Arthur Honegger,[53] Dietrich Fischer-Dieskau,[54][55] Yehudi Menuhin,[56] og Maria Callas.[57] Elisabeth Schwarzkopf, som arbeidet med nesten alle de store dirigentene på 1900-tallet, erklærte at Furtwängler var den betydeligste dirigenten av dem alle.[58]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Johannes Althoff: Die Philharmonie. Berlin-Edition, Berlin 2002, ISBN 3-8148-0035-4.
  • Oliver Blümel: Die zweite und dritte Sinfonie Wilhelm Furtwänglers. Tenea, Berlin 2003, ISBN 3-936582-70-X.
  • Dietrich Fischer-Dieskau: Jupiter und ich. Begegnungen mit Wilhelm Furtwängler. Berlin Univ. Press, Berlin 2009, ISBN 978-3-940432-66-7.
  • Elisabeth Furtwängler: Über Wilhelm Furtwängler. F.A. Brockhaus, Wiesbaden 1979, ISBN 3-7653-0307-0.
  • Herbert Haffner: Furtwängler. Parthas, Berlin 2003, ISBN 3-932529-45-6.
  • Annemarie Kleinert: Berliner Philharmoniker von Karajan bis Rattle. Jaron, Berlin 2005, ISBN 3-89773-131-2. (online)
  • Klaus Lang: Wilhelm Furtwängler und seine Entnazifizierung. Shaker Media, Aachen 2012 ISBN 978-3-86858-921-4
  • Alfons Ott: Furtwängler, Gustav Heinrich Ernst Martin Wilhelm. I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 5, Duncker & Humblot, Berlin 1961, s. 740–742 (skanning).
  • Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Brockhaus, Wiesbaden 1986.
  • Die Zeit Klassik-Edition, Band 10: Wilhelm Furtwängler. mit CD (Neunte von Beethoven), Zeitverlag Gerd Bucerius, ISBN 3-476-02210-2.
  • Jan Schmidt-Garre: Furtwänglers Liebe, Filmessay. Auf DVD bei Arthaus
  • Eberhard Straub: Die Furtwänglers. Geschichte einer deutschen Familie. Siedler Verlag, München 2007, ISBN 978-3-88680-839-7. (In der Hauptsache handelt das Buch von Wilhelm Furtwängler.) [59]
  • Wilhelm Furtwängler In Diskussion / Werkverzeichnis Wilhelm Furtwängler. Amadeus Verlag (Bernhard Päuler), Winterthur, Schweiz, ISBN 3-905049-72-4

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cowan, Rob. «Furtwängler – Man and Myth». Gramophone. Besøkt 6. september 2014. 
  2. ^ Se f.eks. Prieberg
  3. ^ «bei Ihnen solche Gesinnung herrscht.» Sitert i Prieberg s. 92.
  4. ^ «Nur einen Trennungsstrich erkenne ich letzten Endes an: den zwischen guter und schlechter Kunst.»
  5. ^ Friedrich Herzfeld: Wilhelm Furtwängler. Weg und Wesen, Leipzig 1941, s. 93-96.
  6. ^ Ref. Johannes Althoff: Die Philharmonie. Berlin 2002, s. 31f.
  7. ^ „die Kunst von allem ‚Niederen‘ freihalten“, sitert i Prieberg s. 73.
  8. ^ Prieberg s. 209 og s. 323.
  9. ^ Wilhelm Furtwängler. Die Programme der Konzerte mit dem Berliner Philharmonischen Orchester 1922–1954. Wiesbaden 2. opplag 1965, s. 29–30.
  10. ^ Ordlyden var «gehören zu des Führers Gefolgschaft», Langer Abschied i Der Spiegel 23/1989. Artikkelen omhandler hovedsakelig den tyske arkitekten Ludwig Mies van der Rohe.
  11. ^ Wilhelm Furtwängler: Der Fall Hindemith. I Deutsche Allgemeine Zeitung, Berlin, 25. november 1934.
  12. ^ Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Wiesbaden 1986, s. 190–194.
  13. ^ «auch nach seiner Auffassung selbstverständlich allein vom Führer und Reichskanzler und dem von ihm beauftragten Fachminister bestimmt»
  14. ^ Uttalelse fra Goebbels og Furtwängler i morgenutgaven av Deutsche Allgemeine Zeitung 1. mars 1935, s. 1.
  15. ^ Herbert Haffner: Furtwängler, Berlin 2003, s. 208–210.
  16. ^ GESCHICHTE DER BERLINER PHILHARMONIKER DIE ÄRA WILHELM FURTWÄNGLER, berliner-philharmoniker.de
  17. ^ Sitert i Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Wiesbaden 1986, s. 244–246, 303–307, 234, 267, 284, 393 f., 286 f.
  18. ^ Sitert i Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Wiesbaden 1986, s. 254–259.
  19. ^ David Cairns "Wilhelm Furtwängler" i The New Grove Dictionary of Music and Musicians London: Macmillan, 1980
  20. ^ Henning Smidth Olsen: Wilhelm Furtwängler Konzertprogramme, Opern und Vorträge 1947 bis 1954, F. A. Brockhaus Wiesbaden 1972, s. 7.
  21. ^ Se Prieberg
  22. ^ Herbert Haffner: Furtwängler. Berlin 2003; Eberhard Straub: Die Furtwänglers. Geschichte einer deutschen Familie, München 2007.
  23. ^ Familienarchiv Giselher Klebe
  24. ^ For norsk tekst, se 1 Kor 13,13
  25. ^ „The Furtwangler Legacy“, BBC, november 2004.
  26. ^ «Professor Dr. Joachim Kaiser, der einflussreichste deutsche Musikkritiker, beantwortet in seiner Video-Kolumne Fragen der Leser. Diesmal: Warum gilt Wilhelm Furtwängler als größter Dirigent aller Zeiten?», Joachim Kaiser, videoforedrag, youtube.com.
  27. ^ «Kanskje den største dirigent i historien», Patrick Szersnovicz, Le Monde de la musique, desember 2004, s. 62.
  28. ^ a b c d Patrick Szersnovicz: Le Monde de la musique (französisch). Dezember 2004, s. 62–67.
  29. ^ Harold Schönberg, The great conductors, Simon and Schuster, 1967.
  30. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994.
  31. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 19–20.
  32. ^ «Meine Tempi gelten nur für die ersten Takte, da Gefühl und Ausdruck ihr eigenes Tempo benötigen»
  33. ^ Beethoven, CD Furtwängler, Beethoven's Choral Symphony, Tahra FURT 1101–1104, s. 28.
  34. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 18.
  35. ^ Elisabeth Furtwängler, Pour Wilhelm, Paris, 2004, s. 32.
  36. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 25.
  37. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 22.
  38. ^ Elisabeth Furtwängler, Pour Wilhelm, Paris, 2004, s. 54.
  39. ^ SchenkerGUIDE By Tom Pankhurst, s. 5 ff.
  40. ^ Schenker Documents Online.
  41. ^ «einzigen Dirigenten, der Beethoven wirklich verstand», sitert i CD Furtwängler, Beethoven's Choral Symphony, Tahra FURT 1101–1104, s. 19.
  42. ^ David Cairns, CD Beethoven's 5th and 6th Symphonies, 427 775-2, DG, 1989, s. 16.
  43. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, 1994, s. 12.
  44. ^ Patrick Szersnovicz, Le Monde de la musique, December 2004, s. 66.
  45. ^ Wilhelm Furtwängler, Carnets 1924–1954, 1995, S. 103.
  46. ^ Elisabeth Furtwängler, Pour Wilhelm, 2004, s. 55.
  47. ^ «Es gibt nur ein Tempo und das ist das richtige»
  48. ^ Die Zeit, Zeit Geschichte nr. 1 2008, s. 46.
  49. ^ Wilhelm Furtwängler, Ronald Taylor (red., oversetting): On Music, Scolar Press, 1991
  50. ^ eksempelvis er spilletiden for den tresatsige klaverkvintetten 80 minutter
  51. ^ Gérard Géfen, Furtwängler, une Biographie par le disque, Belfond, 1986, s. 51.
  52. ^ Leins Hermann, Diener der Musik, herausgegeben von Martin Müller und Wofgang Mertz, Rainer Wunderlich Verlag, 1965, s. 180–187.
  53. ^ CD Wilhelm Furtwängler The Legend, 9 08119 2, EMI, 2011, s. 7.
  54. ^ Dietrich Fischer-Dieskau, Jupiter und ich: Begegnungen mit Furtwängler, Berlin University Press, 2009 (ISBN 978-3-940432-66-7).
  55. ^ http://www.guardian.co.uk/music/2005/may/20/classicalmusicandopera2 Interview of Dietrich Fischer-Dieskau for The Guardian.
  56. ^ Yehudi Menuhin, « La légende du violon », Flammarion, 2009, s. 242.
  57. ^ John Ardoin's The Furtwängler Record, Amadeus Press, 1994, s. 12.
  58. ^ DVD The Art of Conducting – Great Conductors of the Past, Elektra/Wea, 2002.
  59. ^ „Das Leben und Versagen Furtwänglers“, Deutschlandradio Kultur, 6. November 2007.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Wilhelm Furtwängler – bilder, video eller lyd