Ole Windingstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ole Windingstad (født 18. mai 1886 i Sandefjord, død 3. juni 1959 i Kingston) var en orkesterleder og komponist som i tidlig alder utvandret til USA, der han hadde sitt virke. Som 14-åring studerte han ved musikk-konservatoriet i Oslo, og 3 år senere i Leipzig. Der studerte han piano- og orgelspill, samt komposisjonslære og direksjon. I 1905 reiste han til USA.

I perioden 1913 til 1939 ledet han Scandinavian Symphony Orchestra, og fra 1939 ledet han New Orleans Symphony Orchestra.

I 1926 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs orden for sitt arbeid for norsk musikk i Amerika.

Ole Windingstads viktigste musikalske verk var symfonien The tides, som ble komponert i 1936 og uroppført i Albany i 1938. Den ble bl.a. også spilt i New Orleans i 1941, og på Ole Windingstads Norges-turné i 1955 – deriblant i Universitetets Aula i Oslo.

Han giftet seg med Anna Hansen. De fikk fem barn: Solveig, Alf, Edgar, Kari og Arthur. Solveig, Alf og Kari døde i spanskesyken i 1918, og Edgar i en trafikkulykke i 1959.

H.S. Leake skrev i Nordisk Tidende, 4. februar 1954:

Sitat Windingstads The tides spilt 27. januar på symfonikonsert i Poughkeepsie

The tides er ikke et moderne verk i vanlig forstand, men det er fullt av særegne fraseringer, harmonier og melodiføringer som krydrer selve skjelettet i komposisjonen med spennende variasjoner. Det som først trylles fram av fiolinene føres videre i celloer og basser, de ulike klanger spilles først den ene veien og så tilbake igjen, som et hav som puster, et tidevann. Stemningen, som til å begynne med nærmest er fylt av melankoli, blir litt etter litt truende, stiger til forbitrelse, for så å bryte ut i titanisk raseri, hvoretter det hele går tilbake den samme veien og ender opp i sår melankoli. Verket kan minne deg om en solfylt dag i Florida. Du sitter på stranden og lytter til raslingen av palmebladene nær ved og den fjernere susen av brenningen. Med ett tar det til å blåse opp, himmelen ifører seg mørke skyer, og larmen fra brenningen stiger. Så hyler stormen til, lyn blinker i sikk-sakk og tordenen braker løs. Derpå går det hele suksessivt tilbake igjen, i de samme spor, som tidevannet selv.

Det må ha vært et vanskelig verk å komponere, og en kuriositet kan nevnes her: Ole Windingstad, som kan dirigere hundrevis av de største orkesterverker utenat, har vanskeligheter med å memorere dette sitt eget verk. Som Alfredo Casella sier om The tides: «Verket har en utspekulert variasjonsrikdom i sin helhetsoppbygging, det har en feminin ømhet samtidig med maskulin styrke, en rikdom av impulser og vitalitet.»

Det skulle være unødvendig å si at Windingstads tolkning av såvel sitt eget verk som av de tre andre på konserten var som ventet, inderlig, følsom og på alle måter musikalsk og teknisk perfekt.
Sitat