György Ligeti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fra venstre til høyre: György Ligeti, Lukas Ligeti, Fru Vera Ligeti, Conlon Nancarrow, og Michael Daugherty ved ISCM Weltmusikstage i Graz, Østerrike, 1982

György Sándor Ligeti (født 28. mai 1923 i Dicsőszentmárton (i dag Tîrnaveni) i Transilvania i Romania, død 12. juni 2006 i Wien) var en ungarsk-jødisk komponist. Han var regnet som en av de største komponistene i det 20. århundre. Trolig er hans musikk likevel mest kjent fra Stanley Kubricks film 2001: En romodysse, Ondskapens hotell og Eyes Wide Shut.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Da Ligeti ble født i 1923 i Dicsőszentmárton, hadde denne byen i Romania for det meste ungarsk befolkning, med en stor jødisk koloni. Sin musikalske utdannelse fikk han på konservatoriet i Cluj-Napoca, men i 1943 måtte han avbryte studiene fordi han var jøde. Han ble internert i en arbeidsleir. Familien i hjembyen ble sendt til Auschwitz, hvor alle unntatt hans mor omkom. Etter krigen fortsatte han studiene i Budapest og tok eksamen ved Franz Liszt-akademiet i 1949. Samme år giftet han seg med Birgitte Löw, men ekteskapet ble oppløst i 1952. Ligeti giftet seg for andre gang i 1952 med psykoanalytikeren Vera Ligeti, født Spitz. Etter to år ble det en ny skilsmisse, men i 1957 giftet de seg igjen. Sammen med Vera fikk han sønnen Lukas Ligeti.

Det første året etter studiene brukte han til å arbeide med romansk folkemusikk. Deretter fikk han jobb som lærer ved Franz Liszt-akademiet i Budapest, hvor han underviste i harmonilære, kontrapunkt og musikkanalyse frem til desember 1956. På dette tidspunktet, to måneder etter russernes invasjon i Budapest, flyktet han til Wien av kunstneriske og politiske grunner. Selv om han i lange perioder var borte fra byen, så han fra da av på Wien som sin hjemby, og han ble østerriksk statsborger.

I Wien fikk Ligeti kontakt med samtidsmusikken i Vesten. Skjønt Karlheinz Stockhausens elektroniske musikkstudio i Köln ble en plattform, og Ligeti produserte noen stykker der (f. eks., Artikulation [1958, realisation med synkronisert grafisk partitur), ble musikken hans likevel ikke elektronisk, men instrumental og vokal. Darmstadt, Paris, Stockholm og San Francisco er byer som han ble knyttet til gjennom kortere opphold som komponist og lærer. Fra 1973 til 1989 var han lærer ved Hamburg Hochschule für Musik und Theater. I denne tiden studerte den norske pianisten og komponisten Wolfgang Plagge med ham. Også den norske komponisten John Persen har studert under Ligeti.

De siste årene av sitt liv hadde han problemer med hjertet. Likevel fortsatte han å komponere helt til det siste.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Årene i Ungarn[rediger | rediger kilde]

Mange av hans tidligste verk ble komponert for kor, og var oppsettinger av folkesanger. Hans største verk fra denne periode var artiumsstykket for musikkakademien i Budapest, Kantate for ungdomsfest, for fire syngere, kor, og orkester. En av hans tidligste komposisjoner fremdeles i repertoiret er er hans Sonate for Cello Alene, et verk i to kontrasterende satser skrevet henholdsvis i 1948 og 1953. Det var opprinnelig bannlyst av den sovjetisk-styrte komponistforeningen, og måtte vente kvart århundre for første fremførelse.

Ligeti's tidligste verk er ofte en videreførelse av Béla Bartóks musikalsk stil. Til og med hans klaversyssel, Musica ricercata (1953), dog skrevet etter Ligeti's utsagn med cartesiansk komposisjonsmetode hvori han "betraktet all musikken jeg kjente og elsket som å være … irrelevant",[1] har blitt beskrevet av en biografer som å bo i en verden meget nær til Bartók's klaversett Mikrokosmos.[2] Ligeti's sett utgjøres av i alt elleve stykker. Verket er grunnlagt på en enkel innskrenkelse: det første stykket bruker kun én note, A, hørt i flere oktaver, og bare ved stykkets slutt høres en annen note, D. Det annet stykke bruker da tre noter (Ess, Fiss, og G), det tredje fire, og så videre, slik at i det siste brukes alle tolv noter av den kromatiske skala. En kort tid etter dets komposisjon arrangerte Ligeti seks av satsene av Musica ricercata for blåserkvintett under titelen Seks Bagateller for Blåserkvintett. Bagatellene ble først fremført i 1956, men ikke i sin helhet: Siste sats ble sensurert av sovjetiske myndigheter for å ha vært "for farlig."[3]

Fordi av sånn sovjetisk sensur, ble hans mest vågsomme verk fra denne perioden, som innkluderer Musica ricercata og hans første strykerkvartett Métamorphoses nocturnes (1953–1954), skrevet for 'den nederste skuffen.' Komponert i én sats oppdelt i sytten kontrasterende, motivlinkede seksjoner[4], er denne første strykerkvartetten Ligeti's første verk som viser en unik, personlig komposisjonsstil. Den ble ikke fremført til 1958, etter han hadde rømt fra Ungarn til Wien.[5]

Fra 1956 til Le Grand Macabre[rediger | rediger kilde]

Da han ankom til Köln begynte han å lage elektronisk musikk med Karlheinz Stockhausen og Gottfried Michael König ved den Vesttyske Radios elektroniske studio. Han fullførte bare to verk i dette medie, stykkene Glissandi (1957) og Artikulation (1958) — før han vendte seg igjen til instrumental musikk. Et tredje verk, til å begynne med ved tittel Atmosphères, men senere kjent som Pièce électronique Nr. 3, var planlagt, men den tids tekniske begrensninger hindret ham fra å virkelliggjøre det helt. Det ble endelig i 1996 av de hollandske komponistene Kees Tazelaar og Johan van Kreij av Sonologiinstituttet.[6]

Musikken hans synes å ha blitt påvirket i tidens løp av hans elektroniske eksperimenter, og mange av klangene han laget ligner elektroniske teksturer. Ramifications er et stykke for to strykergrupper, hvori én er stemt en kvarttone annerledes, noe som Krzysztof Penderecki også eksperimenterte med i sitt stykke Emanations. Apparitions (1958–59) var det første verk som brakte ham kritisk oppmerksomhet, men det var hans neste, Atmosphères, som er kjent bedre nå. Teksturen brukt i Apparitions' annen sats og Atmosphères ville Ligeti senere betegne som "mikropolyfoni".

Atmosphères (1961) er skrevet for digert orkester, men er ikke det tidligere elektroniske verk av samme navn beslektet, skjønt at noen av dets estetiske hensikter ligner. Utav de fire musikalske elementene — melodi, harmoni, rytme og klang — forlater stykket de første tre nesten helt, og satser seg på lydens tekstur, en teknikk som heter "lydmasse." Det åpner med hva nok er en av de største klase-akkordene noen gang skrevet – hver note i den kromatiske skala over fem oktavers rekkevidde spilles samtidig. Utav de femtiseks strykere som bringer inn denne første akkord, spiller ingen to samme note. Stykket synes å vokse utav denne opprinnelige digre, men ytterst tålige, med teksturene i stadig bevegelse.

Requiem (sjelemessen) er et verk for sopran og mezzo-sopran soloister, tyve-delt kor (fire hver av sopran, mezzo-sopran, alto, tenor, og bass), og orkester. Skjønt det varer omtrent en halv time, og er det det lengste stykke han hadde komponert til da,[7] setter Ligeti bare omtrent halve tradisjonelle teksten: Introitus, Kyrie, og Dies irae — og skiller den siste sekvensen i to deler: De die iudicii sequentia (dommedagssekvensen) og Lacrimosa (sørging). Stykket tar til med den samme mikropolyfoniske stilen som Atmosphères. Kyriet er en diger, tyve-delt kvasi-fuge for kor hvor kontrapunkt omtenkes i innholdet utgjort av melismatiske masser som sammeninntrenger hverandre og veksler med innviklede hoppende parter. De die iudicii sequentia er en montasje av kontraster: fff høy mot ppp tålig, lydmasser mot solostemmer, osv. I Lacrimosa er koret stumt, og kun redusert orkester akkompagnerer solostemmenes klagende sang.

Lux Aeterna er et 16-stemmig a cappella stykke hvis tekst også hører til det latinske Reqviem. Det er mønstret strengt etter Johannes Ockeghems mesterlige mensurasjonskanoner, og tilvirker meget lignende effekt, men med sekundal, heller enn tersial harmonikk, i en paradoksalig tykk-men-gjennomsiktig sekstenstemmig tekstur.

Aventures og Nouvelles Aventures er "mimodramaer" for tre syngere og syv intrumentalister hvori teksten ytret av de forrige utgjøres kun av fonetiske lyder, og skildrer forskjellige abstrakte emosjononer og interpersonal interagering. "Noe skjer, men jeg vet ikke hva det er, og du vet ikke hva det er," sa Ligeti. Emosjonelle utbrudd fra fullstendig hysteri klamres sammen med og overlegges med banal samtale i disse stilisertet stykkers presentasjon. Sammen med instrumentenes akkompaniment, ulik hans musikk hittil ymtet om, er inntrykket et av porøsitet heller enn densitet. Det er også en koralparodi, og lyd-effekter som revet papir og klinkekuler i skål, som gir et latterlig absurd inntrykk av stykkene, og kan gjenspeile innvirkninger fra verkene av Mauricio Kagel og Dieter Schnebel, samt Stockhausens kantate, Momente.

Fra 1970-årene vendte Ligeti seg fra total kromatisisme, og begynte å satse seg på rytme. Slike stykker som Continuum (1968, for harpsikord) og Clocks and Clouds (1972–73) ble skrevet før han hørte Steve Reichs og Terry Rileys musikk i 1972. Men det annet av hans Three Pieces for Two Pianos, ved tittel "Self-portrait with Reich and Riley (and Chopin in the background)," bekrefter denne hevdelse og influens. I denne tidsrammen ble han også interessert i den polyfoniske pipemusikken av Banda-Linka stammen fra Den sentralafrikanske republikk, som han hørte i en av hans studenters opptak.[8]

I 1977 fullførte Ligeti sin eneste opera, Le Grand Macabre, tretten år etter at den ble bestilt. Operaen er løst basert på Michel de Ghelderodes skuespill La Balade du grand macabre fra 1934, og er et absurd teaterverk — Ligeti kalte det en "anti-anti-opera" — hvor Døden i egen person (Nekrotzar) ankommer til den fiktive byen Breughelland og gir beskjed om at verden skal gå under ved midnatt. Musikalsk anvender Ligeti teknikker i Le Grand Macabre som man ikke finner i hans tidligere verk, samt sitater og pseudo-sitater fra andre verk[9], og bruk av samklingende terser og sekster. Etter Le Grand Macabre ville Ligeti avstå fra slik pastisj,[10], men ville i større grad anvende samklingende harmonier (til og med treklanger i dur og moll) i sine verk, men ikke i en diatonisk kontekst.

Etter Le Grand Macabre[rediger | rediger kilde]

Etter Le Grand Macabre strevde Ligeti lenge med å finne en ny stil. Med unntak av to korte stykker for harpsikord, fullførte han ikke noe fremragende verk til Trio for fiolin, horn og piano i 1982, over fire år etter operaen. I sin musikk fra 1980- og 1990-årene vektla Ligeti fortsatt avanserte mekaniske rytmer, ofte i et mindre tykt kromatisk idiom, til en viss grad med vekt på forskutte dur- og moll treklanger, og strukturer med polytonalitet (flere samlåtende tonearter). På denne tiden begynte han også å eksperimentere med andre stemmingsystemer ved bruk av naturlige overtoner for horn (som i Horntrioen, dobbelkonserten for fløyte og obo, og Pianokonserten) og scordatura for strykere (som i Fiolinkonserten). De fleste av hans verk i denne perioden er også flersatsige, heller enn bestående av én utstrakt sats, som Atmosphères og San Francisco Polyphony.

Fra 1985 til 2001 ferdigstilte Ligeti tre bøker med pianostudier (Bok I, 1985; Bok II, 1988–94; Bok III, 1995–2001). Disse består av i alt atten stykker, og trekker på et bredt spekter av kilder, inkludert gamelan,[11][12][13] afrikanske polyrytmer, Béla Bartók, Conlon Nancarrow, Thelonious Monk,[14][15] og Bill Evans. Bok I ble opplagt skrevet som forberedelse til pianokonserten, som har noen lignende motiviske og melodiske trekk.

1988 fullførte Ligeti sin pianokonsert, et verk han beskrev som at det utgjorde hans "estetiske kredo".[16] De første skissene for Konserten kom i 1980, men det var ikke før 1986 han kom i gang for alvor og arbeidet gikk raskere.[17] Konserten utforsker mange ideer utarbeidet i studiene, men i en orkesterkontekst.

1993 fullførte han Fiolinkonserten, etter fire års arbeid. I likhet med Pianokonserten bruker Fiolinkonserten det brede tekniske spektret han hadde utviklet til da, samt de nye ideene han var beskjeftiget med på den tiden. Blant andre teknikker benytter han "mikrotonalitet, raskt skiftende tekstur, komiske forvekslinger ... ungarsk folkemusikk, bulgarske danserytmer, sitater fra middelalder- og renessansemusikk, og solofiolinmusikk som strekker seg fra langsom og velklingende til kantet og brennende."[18]

Andre anselige verk fra denne perioden er Fiolinsonaten (1994) og Nonsense Madrigals (1993), seks a cappella stykker som tonesetter engelske tekster av William Brighty Rands, Lewis Carroll og Heinrich Hoffman. Den tredje Madrigalen er basert på alfabetet.

Ligetis siste verk var Hamburg Concerto for horn og kammerorkester (1998–99, revidert 2003, dedisert til Marie Luise Neunecker), sangsyklusen Síppal, dobbal, nádihegedüvel ("Med fløyter, trommer, feler", 2000), og den åttende pianostudien, "Canon" (2001). Etter Le Grand Macabre planla Ligeti å skrive en annen opera: Først skulle den være basert på Shakespeares Stormen, og senere på Lewis Carrolls Alice i Eventyrland, men ingen av de to ideene ble realisert.

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Verker[rediger | rediger kilde]

Han har skrevet en rekke verker.

Tre tidlige verker er for orgel:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steinitz 2003, p. 54.
  2. ^ Toop 1999, p. 38.
  3. ^ Steinitz 2003, p. 60
  4. ^ Steinitz 2003, pp. 63-64
  5. ^ Steinitz 2003, p. 75
  6. ^ Jennifer Joy Iverson, "Historical Memory and György Ligeti's Sound-Mass Music 1958–1968", Ph.D. thesis (Austin: University of Texas, Butler School of Music, 2009): 92.
  7. ^ Steinitz 2003, p. 144
  8. ^ Steinitz 2003, pp. 271-72
  9. ^ Steinitz 2003, p. 230
  10. ^ Steinitz 2003, p. 244
  11. ^ Wilson, Peter Niklas. "Interkulturelle Fantasien: György Ligetis Klavieretüden Nr 7 und 8", Melos: Jahrbuch für zeitgenössische Musik 51 (1992, "Klaviermusik des 20. Jahrhunderts"): 63–84
  12. ^ Chen, Yung-jen. "Analysis and Performance Aspects of György Ligeti's Études pour piano: 'Fanfares' and 'Arch-en ciel'", DMA diss, (Columbus: The Ohio State University 2007), 37
  13. ^ Arnowitt, Michael. "Ligeti and His Influences: Music to Wow both the Mind and the Body" (Michael Arnowitt homepage, [2009]) (accessed 4 February 2010).
  14. ^ http://homepages.sover.net/~foodsong/ligeti.htm
  15. ^ Steinitz 2003, p. 292
  16. ^ "On My Piano Concerto," trans. Robert Cogan, Sonus: A Journal of Investigations into Global Musical Possibilities 9 no. 1 (Fall 1988), 13.
  17. ^ Steinitz 2003, pp. 315-316
  18. ^ Allan, Kozinn (14 November 2005Feil datoformat). «The Prankster as Omnivore». New York Times. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]