Darius Milhaud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Darius Milhaud

Darius Milhaud (født 4. september 1892 i Aix-en-Provence, død 22. juni 1974 i Genève) var en fransk komponist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Milhaud kom fra en gammel slekt av jødisk-provensalsk opprinnelse. I følge ham selv var både den geografiske og den religiøse bakgrunnen noe som hadde betydelig innflytelse på ham gjennom hele livet.

Fra 1909 studerte han fiolin i Paris, men tre år senere var det komposisjon som opptok ham mest. Han ble undervist av André Gedalge, Charles-Marie Widor, og Vincent d'Indy. I Gédalges kurs ble han også kjent med bl.a. Arthur Honegger og Jacques Ibert. På denne tiden oppstod først og fremst lieder etter dikt av samtidige franske diktere, og hans første opera (La brebis égarée, 1910-1915).

Etter å ha tilbrakt 2 år i Sør-Amerika, hvor han ble kjent med brasiliansk folkemusikk og populærmusikk, kom han i 1918 tilbake til Frankrike, hvor han hørte til kretsen rundt Jean Cocteau og Erik Satie. Etterhvert inngikk han i den kjente komponistgruppen les Six. Hans komposisjoner brakte Milhaud suksess, men av og til også skandaler.

I 1925 giftet han seg med sin kusine Madeleine.

Etter utbruddet av andre verdenskrig emigrerte Milhaud med sin kone til USA, og ble lærer ved Mills College i Oakland, hvor han virket til 1971. Etter krigen hadde han også en komposisjonsklasse ved konservatoriet i Paris (til 1972). Han underviste i denne tiden vekselvis ett år på hvert kontinent. Han hadde så forskjellige studenter som jazzmusikeren Dave Brubeck, minimalisten Steve Reich, symfonikeren Allan Pettersson og avantgardistene Karlheinz Stockhausen, Larry Austin og Iannis Xenakis.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Milhaud var en ytterst produktiv komponist (hans verkliste inneholder mer enn 400 opus), som virket innen alle betydelige musikkformer (opera, symfonisk musikk, instrumentalkonserter, kammer- og vokalmusikk, lieder).

Han var sterkt under innflytelse av musikk fra middelhavsnære områder, særlig den italienske. Kompositorisk brukte han teknikker som bi-/polytonalitet, polyrytmikk og inspirasjon fra jazz, han avstod fra strenge og formale teknikker fra klassisk satslære, og en av hans styrker var en særegen melodikk. Et av hans mest kjente stykker er Scaramouche for 2 klaverer, som han også arrangerte for mange andre besetninger.