Symfoni nr. 8 (Mahler)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Symfonien for ett tusen
Symfoni av Gustav Mahler
Periode Romantikk
Komponert 1906-07
Publiseringsdato Uroppført 12. september 1910,
publisert 1911
Typisk lengde 85 minutter
Satser 2
Tekst av Diverse kilder

Symfoni nr. 8 i Ess-dur er et klassisk korverk av Gustav Mahler. Fordi den krever en omfattende besetning, har den fått tilnavnet «Symfonien for ett tusen», til tross for at symfonien ikke alltid blir fremført med så mange som tusen instrumentalister og sangere. Verket ble komponert ved Maiernigg i det sørlige Østerrike sommeren 1906. Symfonien var den siste av Mahlers arbeider som ble oppført i hans levetid, og høstet stor suksess da den ble urfremført i München den 12. september 1910 med komponisten selv som dirigent.

Historie[rediger | rediger kilde]

Å forene symfonisk instrumentalmusikk med sang hadde vært et kjennetegn på Mahlers tidlige verker. I «midtperioden» av hans komponistkarriere etter 1901 hadde han derimot skiftet kurs og skrevet tre rent instrumentale symfonier. I den 8. symfonien, som markerer avslutningen av denne midtperioden, vendte han tilbake til å kombinere orkester- og vokalmusikk i én symfonisk ramme. Symfoniens form er ukonvensjonell. I stedet for en normal oppbygning med forskjellige satser, er den bare delt inn i to deler. Del én er bygget over en kristen hymne skrevet til pinsehøytiden fra det niende århundre, Veni creator spiritus («Kom, Hellig Ånd med skapermakt»), mens musikken i del to er skrevet til ordene i sluttscenen i Goethes Faust. De to delene er bundet sammen gjennom en felles idé, troen på forløsning gjennom kjærlighetens makt, noe som kommer fram gjennom musikalske temaer som går igjen i begge delene.

Første oppføring i Amerika (1916), Leopold Stokowski, Philadelphia Orchestra, og koret (1068 musikere)

Mahler hadde fra begynnelsen av vært overbevist om at symfonien var betydningsfull. I sin åttende symfoni uttrykker han tiltro til den udødelige menneskelige ånd, og bryter med det med den pessimismen som hadde preget mye av hans tidligere musikk. Den første tiden etter Mahlers død ble symfonien fremført forholdsvis sjelden. Men fra midten av 1900-tallet og framover har den blitt satt opp regelmessig i konserthaller over hele verden, og den har også blitt spilt inn en rekke ganger. På tross av verkets brede popularitet har moderne kritikere delte meninger: Noen har vanskeligheter med den optimistiske stemningen i verket og finner den mindre overbevisende, mens andre betrakter den som kunstnerisk og musikalsk mindreverdig i forhold til Mahlers andre symfonier.[1] På den annen side har den også blitt sammenliknet med Beethovens niende symfoni, og blitt sett på som et av de definerende kunstverkene for menneskeheten i sitt århundre.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gustav Mahler i 1909

Sommeren 1906 hadde Mahler vært direktør for Wiens statsopera i ni år. I denne perioden hadde han hatt for vane å forlate Wien hver sommer når operaen stengte for sesongen. I disse sommerferiene vidde han seg fullt til komposisjon. Siden 1899 hadde hans faste feriested vært Maiernigg, nær feriebyen Maria Wörth i Kärnten, sør i Østerrike, hvor Mahler hadde bygget en villa med utsikt mot Wörthersjøen.[3] I disse fredfylte omgivelsene gjorde Mahler ferdig sin fjerde, femte, sjette og sjuende symfoni, samt Rückert-Lieder og sangsyklusen Kindertotenlieder («Sanger for de døde barn»).[4]

Fram til 1901 hadde Mahlers komposisjoner vært tungt influert av den tyske folkevisesamlingen Des Knaben Wunderhorn («Ynglingens magiske horn»), som han han hadde blitt kjent med første gang rundt 1887.[5] Musikken fra Mahlers mange Wunderhorn-arrangementer er avspeilet i hans andre, tredje og fjerde symfoni, som alle krever både en vokal og instrumental besetning. Men fra omkring 1901, når han går inn i midtperioden av sin komponistkarriere skifter Mahlers musikk karakter.[6] Nå er det de mer alvorlige diktene til Friedrich Rückert og ikke Wunderhornsamlingen som er hovedkilde til inspirasjon. Sangene er mindre folkemusikkinspirerte, og preger heller ikke symfoniene i så stor utstrekning som de gjorde før.[7] I denne perioden ble femte, sjette og sjuende symfoni skrevet. De er alle rene instrumentalverker. Mahlerforskeren Deryck Cooke beskriver dem som mer strengt symfoniske, med en barsk, rett-på-sak-karakter og en granittaktig hardhet i orkestreringen.

Mahler ankom Maiernigg i juni 1906 med partituret til sin sjuende symfoni. Han hadde planlagt å bruke tiden på å revidere orkestreringen i denne symfonien mens han ventet på at han skulle få en idé til et nytt verk.[8] Komponistens kone Alma Mahler skriver i sine memoarer at han var plaget av manglende inspirasjon en fjorten dagers tid før det løsnet.[9] Mahler selv derimot gjengir begivenhetene slik at han allerede på den første feriedagen ble grepet av sterk inspirasjon, og dermed kastet seg umiddelbart ut i arbeidet med det som skulle bli hans åttende symfoni.[8][10]

Komposisjonsprosessen[rediger | rediger kilde]

Mahlers komposisjonshytte i Maiernigg hvor den 8.symfonien ble skrevet sommeren 1906

To notater med Mahlers håndskrift datert juni 1906 viser at den opprinnelige formen til verket, som Mahler nok ikke i utgangspunktet hadde planlagt som fullstendig korsymfoni, var basert på en fire satsers struktur hvor to hymner omkranser en instrumental kjerne.[11] Disse utkastene viser at Mahler tidlig hadde gått for ideen om å åpne med den latinske hymnen, men ennå ikke hadde avgjort den presise formen til resten. Det første notatet er som følger:

  1. Hymne: Veni Creator
  2. Scherzo
  3. Adagio: Caritas («Kristen kjærlighet»)
  4. Hymne: Die Geburt des Eros («Fødselen til Eros»)[11]

Det andre notatet består av musikalske skisser til Veni creator-satsen, og to takter i B-moll som er tenkt å henge sammen med «Caritas-satsen». Den fire satsers strukturen ble opprettholdt i en litt annerledes form, men ennå uten noen spesifikke indikasjoner på hvilket omfang korpartiene skulle ha:

  1. Veni creator
  2. Caritas
  3. Weihnachtspiele mit dem Kindlein («Julespill med det vesle barnet»)
  4. Schöpfung durch Eros. Hymne («Skapelse gjennom Eros. Hymne»)[11]

Men i Mahlers senere kommentarer til tilblivelsen av verket kommer det fram at denne fire satsers planen fikk en relativt kort levetid. Mahler erstattet raskt de siste tre satsene med én enkelt seksjon, som i det vesentlige består av en dramatisk kantate, basert på avslutningsscenen i Goethes Faust, del II som skildrer hvordan tittelpersonen til slutt oppnår frelse og forløsning ved at flere hellige kvinneskikkelser går i forbønn for han.[12] Mahler hadde lenge hatt ambisjoner om å skrive musikk til slutten av Faust-eposet, og ønsket etter sigende «å gjøre det på en ganske annerledes måte enn de forsiktige og søtladne versjonene som tidigere var blitt laget.»[13] Mahler ga ingen eksempler på hvilke tonesettinger han misbilliget. Men det finnes mange mulige verk han kan ha tenkt på. I Faust in Music (University i Pittsburgh, 1916), gir Coit Roscoe Hoechst mer enn et dusin eksempler på tonesettinger av Faust, med renommerte komponister som Gounod, Spohr og Berlioz på listen. Mahlers 8. symfoni er for øvrig ikke med her.

Til sin biograf Richard Specht nevner Mahler ikke noe om den originale fire satsers planen. I følge Specht fortalte Mahler at han hadde fått en plutselig visjon av hele verket etter at han hadde valgt å benytte Veni Creator-hymnen: «Jeg så hele stykket umiddelbart foran øynene mine, og trengte kun å skrive det ned som om det ble diktert til meg.» Hele verket ble skrevet på rekordtid i et frenetisk tempo.[14] Symfonien var i all hovedsak gjort ferdig til midten av august, selv om Mahler var fraværende i en uke for å dra på Salzburgfestivalen.[15][16] Selv om det finnes visse tillegg og endringer i partituret, er det ikke spor i originalmanuskriptet av slike omfattende endringer og omskrivninger som Mahlers tidligere symfonier hadde gjennomgått i forbindelse med at de ble klargjort for fremføring[17]

Mahler begynte å komponere musikken til Veni creator-hymnen uten å vente på at den nøyaktige teksten skulle bli tilsendt han fra Wien. Da teksten ankom, passet likevel i følge Alma Mahler «den komplette teksten eksakt med musikken, på en intuitiv måte hadde han (Mahler) komponert musikk som passet med alle tekstversene.» Musikkforskeren Donald Mitchell har en betenkning til denne erindringen, og antar at Mahler neppe var ferdig med hele satsen på det tidspunktet han fikk teksten, slik at det bare var et slikt intuitivt samsvar «så langt som Mahler hadde kommet i komponeringen da teksten ankom.» På grunn av kompleksiteten og omfanget av satsen er det nemlig etter Mitchells syn umulig å akseptere påstanden om at den ble komponert i sin helhet uten tilgang på teksten.[18]

Ved å ha vokalelementer ikke bare mot slutten eller i utvalgte partier, men som en gjennomgående del i hele stykket, var Mahlers åttende den første komplette korsymfonien som var blitt skrevet.[19] Mahler var ikke i tvil om at symfonien var epokegjørende. Han kalte den for det største han noensinne hadde gjort, og beskrev sine tidligere symfonier bare som preludier til den. «Forsøk å forestill deg gjenklang og spill fra hele universet, det er ikke lenger sang av menneskestemmer, men av planeter og stjerner som roterer», er et annet Mahlerutsagn om symfonien. Mahler beskrev også symfonien som sin «gave til nasjonen, et stort gledesbudskap.»[20]

Besetning[rediger | rediger kilde]

Orkesterinstrumentariet[rediger | rediger kilde]

Symfonien er skrevet for et svært stort orkester. Dette er i tråd med Mahlers idé om verket som et nytt symfonisk univers, der en en rekke ulike stiler blir kombinert og der helheten fremstår som en syntese av symfoni, kantate, oratorium, motett, og lied. Musikkforskeren Henry-Louis De La Grange kommenterer: «For å gi inntrykk av sin kosmiske visjon, var det nødvendig å overskride alle tidligere kjente begrensninger og dimensjoner.» Instrumentariet som kreves er likevel ikke så stort som det som blir brukt i Arnold Schoenbergs oratorium Gurre-Lieder, fullført i 1911.[21]

Treblåserseksjonen i den åttende symfonien består av fire vanlige fløyter, to piccolofløyter, fire oboer, et engelsk horn, tre Bb-klarinetter, minst to Eb-klarinetter, en Bb-bassklarinett, fire fagotter og én kontrafagott. Messingblåserseksjonen inkluderer åtte horn, fire trompeter, fire tromboner, samt tuba pluss et separat plassert ensemble med tre tromboner, fire trompeter (den første kan bli doblet). Perkusjonsseksjonen består av to sett med pauker, cymbaler, basstromme, tamtam, triangel, og rørklokker. Mahler la også til et klokkespill under de siste øvelsene før premieren. I tillegg til disse instrumentene kreves det et orgel, et harmonium, et piano (som også ble lagt til under de siste øvelsene), minst to harper (fire er anbefalt), et celesta, og minst én mandolin (helst flere). For oppføringer i meget store haller anbefalte Mahler i tillegg at førstestemmen i hver av treblåserseksjonene skulle bli doblet og antall strykere utvides.

Kor og vokalstemmer[rediger | rediger kilde]

Kor og vokalstemmene består av to firstemte blandakor, et barnekor og åtte solister (tre sopraner, to alter, tenor, baryton, og bass). I del II har solistene roller hentet fra Goethes Faust. Se tabell.[22]

Stemmetype Rolle Solister ved urframføringen, 12 september 1910[23]
Første sopran Magna Peccatrix (en synderinne) Gertrude Förstel (Wienopera)
Andre sopran Una poenitentium (en botferdig kvinne tidligere kjent som Gretchen) Martha Winternitz-Dorda (Hamburgopera)
Tredje soprano Mater Gloriosa (jomfru Maria) Emma Bellwidt (Frankfurt)
Første alt Mulier Samaritana (den samaritanske kvinne) Ottilie Metzger (Hamburgopera)
Andre alt Maria Aegyptiaca (Maria fra Egypt) Anne Erler-Schnaudt (Münchenopera)
Tenor Doktor Marianus Felix Sensius (Berlin)
Bariton Pater Ecstaticus Nicola Geisse-Winkel (Wiesbadenopera)
Bass Pater Profundus Michael Mayer (Wienopera)

I De La Granges kommentarer til verket pekes det på det bemerkelsesverdige høye registeret sopranstemmene er lagt i, både for solistene og for korsangerne. Altstemmen blir karakterisert som kort og ubemerkelsesverdig, tenorstemmen i del II derimot som både omfattende og krevende. Ved flere anledninger må tenorstemmen komme fram gjennom korpartier, slik at tenoren må synge med et svært høyt volum. I bass-stemmen er det særlig de store melodiske løpene i Pater Profundus-rollen som kan by på tekniske utfordringer.[24]

Mottagelse og framføringshistorikk[rediger | rediger kilde]

Urframføringen[rediger | rediger kilde]

 A rectangular card, the main text of which reads "Ausstellung München 1910. Neue Musik-Festhalle. Gustav Mahler VIII. Symphonie, Erste Aufführung, Montag 12. September 1910."
En billett til urframføringen av Mahlers åttende symfoni den 12.september 1910
 A long, large building with a barrel-vault roof rising above a facade with full-length plate-glass windows along the length of the building
Neue Musik-Festhalle, konsertstedet til urpremieren, i dag del av samferdselssenteret til Deutsches Museum.

Mahler inngikk en avtale med impressarien Emil Gutmann om å urframføre symfonien i løpet av høsten 1910. Han angret snart på denne avtalen, og uttrykte frykt for at Gutmann skulle gjøre framføringen om til et «katastrofalt Barnum og Bailey-show».[25] (Mahler siktet her til sirkuskompaniet Barnum and Baileys greatest show on earth). Forberedelsene begynte tidlig på året, med utvelgelsen av kor fra sangforeningene i München, Leipzig og Wien. München Zentral-Singschule stilte med 350 elever til barnekoret. Bruno Walter, Mahlers assistent ved Statsoperaen i Wien, hadde ansvaret for å engasjere og forberede de åtte solistene. Gjennom våren og sommeren øvde deltakerne fra de ulike sang og musikk-kreftene hver for seg i sine respektive hjembyer. Tidlig i september samlet de seg i München til tre fulle dagers avsluttende fellesøving ledet av Mahler selv. [26][27] Hans unge assistent Otto Klemperer kommenterte senere i forbindelse med de mange endringene Mahler gjorde i partituret under øvelsene: «Han etterstrebet alltid mer klarhet, mer og mer dynamisk kontrast. På et tidspunkt under prøvene snudde han seg mot oss og sa: Hvis noe etter min død ikke høres riktig ut, så ta og forandre det! Dere har ikke bare rett til å gjøre det, men også plikt»'[28]

Gutmann hadde leid den nylig bygde Neue Musik-Festhalle nær Theresienhöhe (nå en del av Deutsches Museum) til premieren som var fastsatt til 12 september. Denne enorme hallen hadde en kapasitet på 3200 personer. For å fremme billettsalget og skape oppmerksomhet brukte Gutmann kallenavnet «Symfonien for et tusen» i markedsføringen. Til tross for at Mahler mislikte det har dette navnet har blitt hengende ved som en populær betegnelse på symfonien.[29] Om det faktisk var mer en tusen utøvere i urframføringen i München er likevel usikkert. De La Grange opererer med et kor på 850 sangere (inkludert 350 barn), 157 instrumentalister og 8 solister, noe som totalt blir 1,015. Men i følge Jonathan Carr er det ting som tyder på at ikke alle koristene fra Wien nådde fram til hallen i tide, og at antallet utøvere derfor ikke nådde tusen[30][31] Blant de mange celebritetene som var til stede under den utsolgte premieren var komponistene Richard Strauss, Camille Saint-Saëns og Anton Webern; forfatterne Thomas Mann og Arthur Schnitzler; samt datidens ledende teaterdirektør Max Reinhardt.[32][33] Til stede blant publikum var også den 28-år-gamle britisk-fødte Leopold Stokowski, som seks år senere ledet den første framføringen av symfonien i USA[34][35]

Mahlers nye symfonier hadde tidligere fått en blandet mottagelse. Urframføringen av den 8 symfonien derimot ble en ubestridt triumf; da sluttakkordene døde vekk var det stille en kort stund før applausen, som varte i 20 minutter, brakte løs. [36] Tilbake på hotellet mottok Mahler et brev fra Thomas Mann,som beskrev komponisten som «den mannen som jeg tror uttrykker kunsten av i dag i sin mest dyptpløyende og sakrale form.»[37]

I følge kritikeren og komponisten Julius Korngold varte urframføringen på symfonien i 85 minutter.[38] Universal Editions, utgiveren av symfonien, opererer med en spillelengde på 90 minutter.[39] Det gjør også Mahlers biograf Kurt Blaukopf.[40] Kritikeren Michael Kennedy anslår derimot «omtrent syttisyv minutter».[41] En typisk moderne innspilling, Deutsche Grammophons versjon dirigert av Claudio Abbado fra 1995, har en spilletid på 81 minutter og 20 sekunder.[42]

Framføringen av den åttende var siste gang Mahler fikk oppleve en urframføring av en av sine egne komposisjoner. Åtte måneder etter suksessen i München, døde han i en alder av 50år. Hans siste verker Das Lied von der Erde («Jordens sang»), hans niende symfoni og hans ufullendte tiende symfoni — ble alle først fremført etter hans død.[43]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ De La Grange (2000), s. 928
  2. ^ Cooke, s. 93–95
  3. ^ Blaukopf, s. 137
  4. ^ Blaukopf, s. 158, 165, 203
  5. ^ Franklin, Peter
  6. ^ Cooke, s. 71
  7. ^ Mitchell, Bind. II s. 32
  8. ^ a b De La Grange (2000), s. 426–27
  9. ^ A. Mahler, s. 102
  10. ^ A. Mahler, s. 328
  11. ^ a b c De La Grange (2000),s.889
  12. ^ Kennedy, s.77
  13. ^ Mitchell, Bind. III s. 519
  14. ^ De La Grange (2000), s.890
  15. ^ Kennedy, s. 149
  16. ^ De La Grange (2000),s.432–47
  17. ^ Mitchell, Bind III s. 523–25
  18. ^ Mitchell III s.523–25
  19. ^ Kennedy, s.151
  20. ^ De La Grange (2000),s. 926
  21. ^ De La Grange (2000), s. 910
  22. ^ Mitchell, Vol. III pp. 552–567
  23. ^ Mitchell, Vol. III pp. 552–567
  24. ^ De La Grange (2000), p. 910
  25. ^ Blaukopf, pp. 229–32
  26. ^ Blaukopf s 229
  27. ^ Carr s.206–07
  28. ^ Heyworth, p. 48
  29. ^ Carr, s. 206–07
  30. ^ Mahler's Symphonic Premieres. British Broadcasting Corporation (BBC).
  31. ^ Carr, s. 206–07
  32. ^ Mahler's Symphonic Premieres. British Broadcasting Corporation (BBC)
  33. ^ Carr, s. 206–07
  34. ^ Gibbs, Christopher H. (2010)
  35. ^ Chasins, Abram
  36. ^ Mahler's Symphonic Premieres. British Broadcasting Corporation (BBC)
  37. ^ A. Mahler, p. 342
  38. ^ De La Grange (2000), s913 og 918
  39. ^ Gustav Mahler 8 Symphonie Universal Edition
  40. ^ Blaukopf, s. 211
  41. ^ Kennedy152
  42. ^ Mitchell,Donald »The Creating of the Eighth», s. 11
  43. ^ Gibbs,Christopher H.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Klassisk musikk
Middelalder (476 – 1400)
Renessanse (1400 – 1600)
Barokk (1600 – 1760)
Rokokko (1720 – 1770)
Wienerklassisisme (1730 – 1820)
Romantikk (1815 – 1910)
Nyklassisisme (1910 – 1960)