a-ha
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| a-ha | |
 |
|
| Opphav |  Oslo, Norge |
| Periode | 1982–1994, 1998– |
| Sjanger | Synthpop New Wave Poprock |
| Plateselskap | WEA, Universal |
| Nettside | www.a-ha.com |
| Medlemmer | |
|---|---|
| Morten Harket Magne Furuholmen Paul Waaktaar-Savoy |
|
a-ha er en norsk popgruppe som ble dannet i 1982 med medlemmene Magne Furuholmen (keyboard, gitar, sang), Paul Waaktaar-Savoy (gitar, sang) og Morten Harket (sang). De har mottatt Spellemannprisen hele syv ganger, og blant annet blitt kåret til Årets spellemann i 1985 og fått juryens hederspris to ganger.
Innhold |
[rediger] Historikk
Bandet slo gjennom med sangen og singelen «Take On Me». En tidlig versjon av sangen ble fremført i det norske tv-programmet Lørdagssirkus i 1984, men det var med en nyere versjon bandet fikk det store gjennombruddet i Europa og i USA i 1985. Sangens animerte og nyskapende video var medvirkende årsak til gjennombruddet. a-ha er det eneste norske bandet som har gått til topps på den amerikanske offisielle singellisten (Billboard). Dette skjedde i oktober 1985.
Låta «Hunting High and Low» ble ikke spilt av BBC under gulfkrigen i 1990 da den ble «deemed unsuitable».[1]
Blant gruppens senere hits er «The Sun Always Shines on TV», «Manhattan Skyline», «The Living Daylights» (fra James Bond-filmen Living Daylights), og «Stay on These Roads».
I 1990 hadde de en hit med en nyinnspilling av Everly Brothers-låten «Crying in the Rain» fra 1961.
Under «Rock in Rio II» festivalen i 1991 samlet a-ha 198 000 tilskuere på Maracanã-stadion i Rio de Janeiro. Dette er verdensrekord for antall betalende på en konsert. Til sammenligning samlet George Michael og Guns N' Roses 60 000 tilskuere hver under den samme festivalen.
På grunn av sterke personlige motsetninger i bandet, ble a-ha oppløst i 1993. De kom imidlertid sammen i 1994 for å opptre under OL på Lillehammer, blant annet med en melodi de hadde skrevet for Paralympics-lekene, «Shapes That Go Together». De kom også sammen for å spille under konserten i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris i 1998. Etter dette gikk gruppen i studio og spilte inn albumet Minor Earth Major Sky, som resulterte i en ny turne. I 2002 utgav de albumet Lifelines, og solgte fremdeles godt, spesielt i Sentral-Europa og Skandinavia.
I 2004 signerte a-ha en kontrakt med Universal Music som innebar at bandet forpliktet seg til å produsere tre nye album. I slutten av 2005 kom singlen «Celice» ut og ble en hit i Skandinavia og mellom-Europa, tett fulgt av albumet Analogue. I begynnelsen av 2006 kom singlen «Analogue (All I Want)» ut og markerte et enormt comeback for a-ha. Singlen gikk til 10. plass på den britiske singlelista, den beste plasseringen siden slutten av 80-tallet.
I 2007 brøt de med manageren Brian Lane og John Ratcliff gir en ut en video dagbok om a-ha på youtube.
[rediger] Diskografi
[rediger] Studioalbum
- Hunting High and Low (1985)
- Scoundrel Days (1986)
- Stay On These Roads (1988)
- East of the Sun, West of the Moon (1990)
- Memorial Beach (1993)
- Minor Earth Major Sky (2000)
- Lifelines (2002)
- Analogue (2005)
[rediger] Samlealbum
- Headlines and Deadlines: The Hits of a-ha (1991)
- The Singles 1984–2004 (2004)
[rediger] Livealbum
- How Can I Sleep With Your Voice in My Head (2003)
[rediger] Priser og utmerkelser
- Årets spellemann under Spellemannprisen 1985
- Spellemannprisen 1985 i klassen pop for albumet Hunting High and Low
- Juryens hederspris under Spellemannprisen 1986
- Spellemannprisen 1986 i klassen pop for albumet Scoundrel Days
- Spellemannprisen 1986 i klassen årets musikkvideo for videoen til «Hunting High and Low»
- Juryens hederspris under Spellemannprisen 2000
- Spellemannprisen 2000 i klassen videoprisen for videoen til «Velvet»
[rediger] Eksterne lenker
| Forrige vinner: Åge Aleksandersen |
Årets spellemann (1985)
|
Neste vinner: Sissel Kyrkjebø |
