a-ha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
a-ha
a-ha
a-ha i Frankfurt 2005
Opphav Norge Oslo, Norge
Periode 19821994, 19982010, 2011
Sjanger Synthpop
New Wave
Poprock
Plateselskap Warner Bros. Records
Universal Music
Nettsted www.a-ha.com
Medlemmer
Morten Harket
Magne Furuholmen
Paul Waaktaar-Savoy

a-ha var en norsk popgruppe dannet i 1982 med medlemmene Magne Furuholmen (keyboard, gitar, sang), Paul Waaktaar-Savoy (gitar, sang) og Morten Harket (sang).

De har mottatt Spellemannprisen ni ganger, og blant annet blitt kåret til Årets spellemann i 1985, og fått juryens hederspris tre ganger. Bandet har per 2012 solgt over 40 millioner musikkalbum, og mer enn 70 millioner med singler.[1] I 2011 ble a-ha innvalgt i Rockheim Hall of Fame. 6. november 2012 ble medlemmene tildelt St. Olavs OrdenGamle Logen i Oslo sentrum.[2]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Starten[rediger | rediger kilde]

Bandets historie begynte da femteklassingen Paul Waaktaar-Savoy (dengang Pål Waaktaar Gamst) fikk med seg fjerdeklassingen Magne Furuholmen til å spille gitar i bandet sitt. Noen år senere spilte de i bandet Bridges sammen med Viggo Bondi og Øystein Jevanord. De ga ut albumet Fakkeltog i 1980, men bandet ble oppløst året etter. Pål og Magne reiste til England for å knytte kontakter, men måtte reise hjem igjen i 1982, tomme for penger. De hadde hørt Morten Harket som da spilte i bandet Souldier Blue, og kontaktet ham for å prøve å inngå et bandsamarbeid. Sammen reiste de til England for å prøve å gjøre suksess med sitt nye band a-ha, men hadde store pengeproblemer. Harket og Furuholmen reiste tilbake til Norge for å jobbe på Dikemark sykehus, for å tjene penger til bandet. Tilbake i England drev de med demo-innspillinger på Rendezvous Studio, hvor John Ratcliff hørte musikken og sendte demoen til Terry Slater, som blant annet hadde jobbet med Queen, Kate Bush, Sex Pistols og Duran Duran. Slater likte musikken, og ble så manager for bandet. Han klarte etterhvert å få platekontrakt med plateselskapet Warner Bros. Records.

Debutalbumet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hunting High and Low

Bandets debutalbum Hunting High and Low ble innspilt i Eel Pie studio i London, og den anerkjente produsenten Tony Mansfield sto for produksjonen. Først kom singlen Take on Me. En tidlig versjon av sangen ble fremført i det norske TV-programmet «Lørdagssirkuset» i 1984, men det var med en nyere versjon bandet fikk det store gjennombruddet i Europa og i USA i 1985. Sangens animerte og nyskapende musikkvideo var medvirkende årsak til gjennombruddet. Den kom i september 2008 på tredje plass i MTV-seernes avstemning om tidenes beste musikkvideo. a-ha er det eneste norske bandet som har gått til topps på den amerikanske offisielle singellisten (Billboard). Dette skjedde med «Take on Me» i oktober 1985. 28. oktober samme år ble endelig debutalbumet utgitt.

1986–1987[rediger | rediger kilde]

18. januar 1986 mottok a-ha to Spellemannpriser, en for årets Spellemann, og en for beste popalbum (Hunting High and Low). 25. februar opptrådte a-ha for første gang live, og det var på Grammy Awards i Los Angeles, hvor de var nominert til beste nykommer. De spilte sangen «Take On Me». Prisen gikk til Sade. 3. juni startet a-ha sin første verdensturné i Perth, Australia, og 30. januar 1987 spilte de sin første konsert på norsk jord, i Gimlehallen i Kristiansand.[3] På forsiden av Verdens Gang sto det med fete typer: «Blodet fløt», da det var så stor trengsel i køen inn før konserten at enkelte ble skadet. Med på turneen var Leif Johansen (bassgitar), Mike Sturgis (slagverk), og Dag Kolsrud (keyboard). 28. september fikk albumet Hunting High and Low dobbel platinaplate i Storbritannia. 6. oktober ble oppfølgeralbumet Scoundrel Days utgitt, og ti dager senere, 16. oktober, ble boka Så blåser det på jorden – a-ha i nærbilder av Håkon Harket og Henning Kramer Dahl utgitt. Verdensturneen ble avsluttet i Frankrike 12. august 1987.

1988 til pausen[rediger | rediger kilde]

1. mai 1988 kom bandets tredje album, Stay on These Roads. Albumet ble en stor hit, og er det mestselgende a-ha-albumet i Brasil, hvor det solgte til platinaplate. Det solgte til gullplate i Sveits, Tyskland, Storbritannia og Nederland. På albumet er sporet «The Living Daylights» som er tittelsporet til James Bond-filmen I skuddlinjen. For å promotere albumet reiste de på en ny verdensturne, hvor de besøkte 74 byer. Den begynte 19. mars 1988 i Storbritannia, og endte samme dato året etter, i Brasil.[4]

East of the Sun, West of the Moon ble utgitt 22. oktober 1990, og er bandets fjerde album. Med på albumet er en cover av The Everly Brothers «Crying in the Rain» fra 1963. I januar 1991 spilte bandet igjen i Brasil, denne gang på Rock in Rio II festivalen. Bandet klarte å samle hele 198 000 publikummere på Maracanã Stadium, noe som sjokkerte den internasjonale musikkpressen. Konserten kom i Guinness rekordbok for konsert med høyest antall betalende publikummere. George Michael, Prince og Guns N' Roses klarte kun å samle 60 000 publikummere hver. East of the Sun, West of the Moon solgte til gullplate i Sveits, Brasil og Tyskland, og sølv i Storbritannia.

I 1991 kom også samlealbumet Headlines and Deadlines – The Hits of a-ha, som solgte over to millioner eksemplarer internasjonalt.

Fullt så bra gikk det ikke med det neste studioalbumet, Memorial Beach som ble utgitt 14. juni 1993. Eneste Topp 20 plassering utenfor Norge var en 17. plass i Storbritannia. Singelen Dark is the Night klarte en 17. plass på den britiske singlelisten, mens den ble nummer fire i Norge. I USA kom den på en 111. plass. Albumet er det siste som offisielt har blitt utgitt i USA. I 1994 holdt a-ha to konserter under Vinter-OL 1994Lillehammer. De fikk også oppdraget med å lage den offisielle sangen for Paralympiske vinterleker 1994, og den fikk navnet «Shapes That Go Together». Den nådde en 5. plass i Norge og en 27. plass i Storbritannia.

Diverse soloprosjekter fra bandmedlemmene begynte å komme, og ryktene spredte seg om at bandet var oppløst. De kom sammen for å spille under konserten i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris i 1998. Denne konserten var den første på fire og et halvt år. De fremførte to sanger; «Summer Moved On» og «The Sun Always Shines on TV». Med på konserten var Per Lindvall på trommer, Sven Lindvall på bassgitar og Kjetil Bjerkestrand på keyboard.

Tilbake etter syv år[rediger | rediger kilde]

Etter hele syv år uten en plateutgivelse, gikk gruppen i studio og spilte sitt syvende studioalbum Minor Earth Major Sky. Albumet ble utgitt 17. juli 2000, og bandet reiste ut på Minor Earth Major Sky Tour 2000–2001. Den startet i Japan 8. november 2000, og endte 11. desember på Nobels fredspriskonserten 2001. Terry Slater, a-has mangeårige manager, var nå erstattet med Brian Lane og hans Bandana Management. 2. april 2002 kom albumet Lifelines, som nådde førsteplass på albumlistene i Tyskland og Norge, samt fikk en andreplass i Østerrike.

I 2004 signerte a-ha en kontrakt med Universal Music som innebar at bandet forpliktet seg til å produsere tre nye album. I slutten av 2005 kom singlen «Celice» ut og ble en hit i Skandinavia og Mellom-Europa, tett fulgt av albumet Analogue. I begynnelsen av 2006 kom singlen Analogue (All I Want) ut, og markerte et enormt comeback for a-ha. Singlen gikk til 10. plass på den britiske singlelista, den beste plasseringen siden slutten av 1980-tallet.

I 2007 brøt de med manageren Brian Lane, og John Ratcliff gir en ut en videodagbok om a-ha på YouTube. Ny manager ble Harald Wiik.

4. mai 2009 ga ut singlen «Foot of the Mountain» som en forsmak på gruppas kommende musikkalbum med samme tittel. Albumet kom i salg i Norge 15. juni 2009. Det nådde en 1. plass i Tyskland, 2. plass i Norge, og 5. plass i Storbritannia, selv om norske kritikere ga middelmådige kritikker.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Torsdag den 15. oktober 2009 sendte Universal Music Group ut en pressemelding på vegne av bandet, hvor de meldte at bandet gir seg for godt. Bandet gjennomførte en siste verdensomspennende turne, med avslutning i Oslo den 4. desember 2010.[5]

Bandets siste singel er Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah), skrevet av Paul Waaktaar-Savoy og produsert av Martin Terefe. Den ble gitt ut 14. juni 2010 for radio, og ble lagt ut for salg 5. juli.[6] Verdens Gang ga singelen terningkast fem.[7]

I forkant av avskjedsturnéen delte gruppen ut «a-ha-stipendet» til fire norske lovende artister/band av åtte nominerte. Vinnerne fikk utdelt en million kroner hver til videre satsing, samt spillejobb som «Special Guest» for a-ha. Vinnerne ble Shining, Susanne Sundfør, Pål Moddi Knutsen og Casiokids. De andre nominerte var Adjágas, Lars Vaular, Hanne Hukkelberg og The Pink Robots.

Bandets siste konsert ble holdt i Oslo Spektrum lørdag 4. desember 2010. Konserten startet med «The Sun Always Shines on T.V.», og siste sangen som ble spilt var også den første som ble utgitt fra bandet, «Take on Me».[8]

Spilleliste 4. desember 2010[9]
  1. «The Sun Always Shines on T.V.»
  2. «Move to Memphis»
  3. «The Blood That Moves The Body»
  4. «Scoundrel Days»
  5. «The Swing of Things»
  6. «Forever Not Yours»
  7. «Stay on These Roads»
  8. «Manhattan Skyline»
  9. «Hunting High and Low»
  10. «The Bandstand»
  11. «We’re Looking for the Whales»
  1. «Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)»
  2. «Crying in the Rain»
  3. «Minor Earth Major Sky»
  4. «Summer Moved On»
  5. «I’ve Been Losing You»
  6. «Foot of the Mountain»
  7. «Cry Wolf»
  8. «Analogue (All I Want)»
  9. «The Living Daylights»
  10. «Bowling Green» (akustisk)
  11. «Take on Me»

Diskografi[rediger | rediger kilde]

a-ha i Oslo i 2010
a-ha i Tyskland i 2005

Utdypende artikkel: a-has diskografi

Studioalbum

Samlealbum

Konsertalbum

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Norske priser[rediger | rediger kilde]

År Pris Klasse For
1986 Spellemannprisen 1985 Årets spellemann
1986 Spellemannprisen 1985 Årets pop-album Hunting High and Low
1987 Spellemannprisen 1986 Juryens hederspris
1987 Spellemannprisen 1986 Årets pop-album Scoundrel Days
1987 Spellemannprisen 1986 Årets musikkvideo «Hunting High and Low»
2001 Spellemannprisen 2000 Juryens hederspris
2001 Spellemannprisen 2000 Årets musikkvideo «Velvet»
2008 Gammleng-prisen Popmusikk
2009 Spellemannprisen 2008 Tidenes VG-listelåt «Take on Me»
2011 Spellemannprisen 2010 Juryens hederspris
2011 Rockheim Hall of Fame

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]