Arne Nordheim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arne Nordheim
Nordheim i 1968
Født20. juni 1931[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Larvik
Larvik[1]
Død5. juni 2010[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
Oslo[1]
BeskjeftigelseKomponist, filmmusikkomponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorges musikkhøgskole
EktefelleRannveig Getz (1981–)[5]
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund[6]
Medlem avInternational Society for Contemporary Music (1997)
Utmerkelser
6 oppføringer
Norsk kulturråds ærespris (1990)
Oslo bys kulturpris (2001)
Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden
Kommandør av Republikken Italias fortjenstorden
Kommandørkors av Republikken Polens fortjenstorden
Nordisk råds musikkpris (1972)
InstrumentOrgel
IMDBIMDb
Arne Nordheim på Commons
Øvre Jegersborggate 13: Arne Nordheims barndomshjem
Foto: Morten Bakkeli

Arne Nordheim (født 20. juni 1931 i Larvik, død 5. juni 2010) var en norsk komponist og musikkritiker.

I perioden 1948–51 studerte han ved Musikkonservatoriet i Oslo. 1954 ble hans første verk, Essay for strykekvartett, oppført ved Ung Nordisk Musikkfest i Stockholm. Han betraktet frem til sin død at stykket ikke var hans opus 1, men strykekvartetten fra 1956 skulle være hans første riktige verk.

Nordheims viktigste genre var orkesterverk. I de tidlige verkene som Aftonland, Canzona og Epitaffio forsøkte han å gi de tradisjonelle instrumentene en ny klang. Han begynte etter hvert å benytte elektronikk på magnetbånd, og hadde i en periode elektronikk som hovedtema. Fra denne tiden stammer rent elektroniske verk som Solitaire, men også verk hvor elektronikken ble blandet med tradisjonelle instrumenter som feks. slagverk. Han har også skrevet mye for radio og TV, teater og ballett der han eksperimenterte mye og ga musikken nye grenser. I perioden 1964–1966 var Nordheim formann i samtidsmusikkforeningen Ny Musikk.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Fra Aftonland til Fonos[rediger | rediger kilde]

Nordheim skrev verker for mange genrer, men hans viktigste instrument var utvilsomt orkesteret. De tidlige orkesterverkene, som Aftonland (1957) for sopran og kammerensemble, Canzona (1960) og Epitaffio (1963) var alle inspirert av den tids søken etter ny klang i tradisjonelle instrumenter, selv om sistnevnte også benyttet elektronikk på tape. Nordheim var i en periode svært opptatt av elektronikk, hvor rent elektroniske verk, som Solitaire, kom side om side med verker hvor elektronikk ble blandet med slagverk eller andre instrumenter. I en periode skrev han også mye for teater, radio, TV og ballett, hvor han eksperimenterte og sprengte grenser mens arbeidet skred frem.[7]

I 1968 ble han tildelt Nordisk råds musikkpris for Eco for sopran, to kor og orkester. Verket markerer begynnelsen på en ny utvikling, hvor Nordheim nå visste hvordan han kunne skape elektrofonisk-klingende lyder fra vanlige instrumenter. Han la også nå de krasse klangene bak seg.[8]

Gjennom de siste decenniene av sitt liv skrev han verker på bestilling fra hele verden: Greening (1973) til Zubin Metha og [Los Angeles Symphony Orchestra]; balletten Stormen (1979) for Schwezinger Festival i Tyskland; cellokonserten Tenebrae (1980) til Mstislav Rostropovitsj; Aurora (1983) til vokalgruppen Electric Phoenix og orkesterverket Magma (1988) til Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam. Av andre store verk kan nevnes Wirklicher Wald for sopran, cello, kor og orkester (1983), bestilt til 100-årsjubileet for Musikkonservatoriet i Oslo og Boomerang (1985) for obo og kammerorkester til Det Norske Kammerorkester. I 1994 ble det musikkdramatiske verket Draumkvædet urfremført ved Det Norske Teatret som en del av det offisielle kulturprogrammet til Vinter-OL 1994 på Lillehammer. Av hans senere verk kan nevnes en fiolinkonsert tilegnet Arve Tellefsen, som urfremførte den med Oslo-filharmonien i februar 1997. Samme år ble hans bestillingsverk til 1000-årsjubileet for Trondheim, oratoriet Nidaros, urfremført i Nidarosdomen. Arne Nordheims seneste store verk var trombonekonserten Fonos, som ble urfremført av Marius Hesby og Bergen Filharmoniske Orkester i 2005.[9]

Tonemaler for Frank Zappa[rediger | rediger kilde]

Arne Nordheims popularitet vokste enormt da Frank Zappa kom til København i 1973, og besvarte danske journalisters spørsmål om hva han håpet å oppleve i Skandinavia med at han mest av alt ønsket å treffe Arne Nordheim. Zappa var fascinert av de klanglige nyansene i Nordheims komposisjoner. Europeisk presse fikk det nå travelt med å sette seg inn i hans musikk. Et par dager senere spilte Frank Zappa & The Mothers of Invention på Kalvøyafestivalen i Bærum med Arne Nordheim på plass som Frank Zappas spesielle gjest. Det utviklet seg til et livslangt vennskap mellom de to. Arne Nordheim ble invitert til USA, og fortalte gjerne om det underlig frigjorte miljøet han møtte. Frank Zappa oppsøkte siden alltid Nordheim når han spilte konserter i Norge.

I æresboligen «Grotten»[rediger | rediger kilde]

Nordheim bodde fra 1981 i Henrik Wergelands hjem Grotten, Statens æresbolig for kunstnere. I 1986 ble han utnevnt til æresborger av Larvik. I 1990 mottok Nordheim Norsk kulturråds ærespris, og i 2004 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.[10]

Det ibsenske forbildet[rediger | rediger kilde]

Arne Nordheim var en stor beundrer av dramatikeren Henrik Ibsen og viste inngående kunnskaper om Ibsens liv og verk. Han komponerte musikk til Peer Gynt for Den Nationale Scene i Bergen. Flere ganger holdt han dessuten foredrag om «Tre komponisters tilnærming til Peer Gynt», hvor det musikalske høydepunktet var å sample Edvard Griegs musikk til Mor Aases død med sin egen. Begge hadde selvfølgelig valgt å komponere musikken som akkompagnerte denne scenen i H-moll. Den tredje komponisten Nordheim spesielt tok for seg i foredraget var Harald Sæverud, men han omtalte også en rekke andre Peer Gynt-komponister.

Arne Nordheim kommenterte gjerne anekdoten om den amerikanske turisten som trengte seg inn i dikterens arbeidsværelse i Arbins gate og stjal med seg skriveblyanten hans, og la til med et lakonisk smil: «Jeg har også lagt frem en blyant på bordet, og venter stadig på at noen en dag skal trenge seg inn og stjele den».

Alderdom og død[rediger | rediger kilde]

Arne Nordheims 70-årsdag i 2001 ble feiret med festkonsert med Oslo Filharmoniske Orkester. Til 70-årsdagen opprettet Kulturdepartementet Arne Nordheims komponistpris som årlig deles ut til en komponist som er bosatt i Norge. Prisen er på kr 100.000 og vinneren utpekes av en jury som ble ledet av Arne Nordheim. På komponistens 70-årsdag ble det kunngjort at The International Astronomical Union (IAU) hadde besluttet å kalle asteroide nr. 3457 Arnenordheim (tidligere kalt 1985 RA3) med følgende begrunnelse: «Den norske komponisten Arne Nordheim er en av de mest innflytelsesrike musikalske stemmene i sitt hjemland, og han har oppnådd bred internasjonal anerkjennelse. Han har ved flere anledninger funnet inspirasjon i himmelrommet, slik som med Celestial Mechanics, som ble skrevet for åpningsseremonien for de olympiske vinterleker på Lillehammer i 1994»[11][12]

I forbindelse med Arne Nordheims 77-årsdag 20. juni 2008 utgav NRK og Norsk Komponistforenings plateselskap Aurora noen av Nordheims aller tidligste eksperimenter med elektronisk musikk. Platens tittel er The Nordheim Tapes.

Nordheim var på det siste plaget av demens, og døde om morgenen lørdag 5. juni 2010 etter lengre tids sykeleie.[13] Nordheim ble bisatt i Oslo domkirke 16. juni. Han ble gitt den ære å bli gravlagt på statens bekostning.[14]

Han var gift med interiørarkitekten Rannveig Getz.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Verkliste (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Scenisk musikk[rediger | rediger kilde]

  • Katharsis (ballett), orkester og lydbånd (1962)
  • Favola (musikkdrama for fjernsyn), 2 sangere, 10 dansere, orkester og lydbånd (1963)
  • Ariadne (ballett bygd over kantaten Tempora Noctis), (1977)
  • Stormen (ballett), 2 sangere, orkester, lydbånd, (1979)
  • Kong Lear (teatermusikk), (1985)
  • Antigone (teatermusikk), (1991)
  • Draumkvedet (musikkdrama), sangsolister, dansere, kor, orkester, lydbånd, (1994)

Orkesterverker og konserter[rediger | rediger kilde]

  • Canzona, orkester, (1960)
  • Epitaffio, orkester og lydbånd, (1963)
  • Eco (tekst: S. Quasimodo), sopran, barnekor, blandet kor og orkester, (1968)
  • Floating, orkester, (1970)
  • Greening, orkester,(1973)
  • Doria (tekst: E. Pound), tenor og orkester, (1975)
  • Nachruf for Strings, (1975)
  • Spur, accordeon og orkester, (1975)
  • Tempora Noctis (tekst: Ovid), sopran, mezzosopran, orkester og lydbånd, (1979)
  • The Tempest Suite (tekst: W. Shakespeare), sopran, baryton, orkester og lydbånd, (1979)
  • Tenebrae, cello og orkester, (1982)
  • Wirklicher Wald (tekst: R. M. Rilke, Jobs bok), sopran, cello, blandet kor og orkester, (1983)
  • Boomerang, obo og kammerorkester, (1985)
  • Recall and Signals, symfonisk blåserensemble, slagverk og emulator, (1986)
  • Rendezvous for strykere, (1987)
  • Magma, orkester, (1988)
  • Monolith, orkester, (1991)
  • Adieu, strykeorkester og klokkeinstrumenter, (1994)
  • Cada Cancion (tekst: F. Garcia Lorca), barnekor, blandet kor og orkester, (1994)
  • Non Gridate (tekst: G. Ungaretti), sopran, blandet kor og orkester, (1995)
  • Confutatis, sopran, blandet kor og orkester (fra felleskomposisjonen Requiem der Versöhnung), (1995)
  • Nedstigningen (tekst: S. Mehren, Job, Catullus, Dante), resitasjon, sopran, jentekor, orkester og elektronikk, (1996)
  • Violin Concerto, (1996)
  • Nidaros (dramatisk oratorium), 6 solostemmer, guttestemme, barnekor, blandet kor og orkester, (1997)

Kammerverker[rediger | rediger kilde]

  • Essay, strykekvartett, (1954)
  • Epigram, strykekvartett, (1955)
  • Strykekvartett, (1956)
  • Aftonland (tekst: P. Lagerkvist), sopran og kammerensemble, (1957)
  • Partita, bratsj, cembalo og slagverk, (1963)
  • Response I, 2 slagverkere og lydbånd, (1966)
  • Signaler, accordeon, el-guitar og slagverk, (1967)
  • Response II, 1 slagverker og lydbånd, (1968)
  • Colorazione, Hammond-orgel, slagverk, elektronisk forsinkelse, ringmodulator og filtere, (1968/1982)
  • Partita II, el-gitar, (1969)
  • Dinosaurus, accordeon og lydbånd, (1971)
  • Listen, klaver, (1971)
  • OHM, lur og lydbånd, (1971)
  • The Hunting of the Snark, trombone solo, (1975)
  • To One Singing (tekst: P. B. Shelley), tenor og harpe, (1975)
  • Be Not Afeard (tekst: W. Shakespeare), sopran, baryton, kammerensemble og lydbånd, (1977)
  • Response, orgel, 4 slagverkere og lydbånd, (1977)
  • Response IV, 4 slagverkere og lydbånd, (1977)
  • Clamavi, cello solo, (1980)
  • Partita for Six Double Basses, (1982)
  • Aurora (tekst: Salme 139, Dante), 4 sangere, crotali og lydbånd, (1983)
  • Flashing, accordeon solo, (1985)
  • Partita für Paul, fiolin med elektronisk forsinkelse, (1985)
  • Acantus Firmus, jazzvokalist, hardingfele og lydbånd, (1987)
  • The Return of the Snark, trombone og lydbånd, (1987)
  • Tractatus, solofløyte og kammerensemble, (1987)
  • Tre Voci (tekst: F. Petrarca, G. Bruno, G. Ungaretti), sopran og kammerensemble, (1988)
  • Duplex, fiolin og bratsj, (1991)
  • Magic Island (tekst: W. Shakespeare), sopran, baryton, kammerorkester og lydbånd, (1992)
  • Suite per violoncello solo, (1996)
  • Three Stanzas, kontrabass solo, (1998)
  • Strykekvartett, (2001)
  • Solar Plexus (tekst: G. Johannessen), jazzvokalist, saxofon, klaver, resitasjon og slagverk, 2002
  • Partita per carillon, (2002)

Korverker[rediger | rediger kilde]

  • Aurora (tekst: Salme 139, Dante), 4 solostemmer, blandet kor, 2 slagverksgrupper og lydbånd, (1983)
  • Music to Two Fragments to Music by Shelley (tekst: P. B. Shelley), damekor, (1985)
  • Tres Lamentationes (Secundum Hieremiam Prophetam), blandet kor, (1985)

Elektroakustisk musikk og blandet media[rediger | rediger kilde]

  • Ode til lyset, elektroakustisk musikk til en lydskulptur av Arnold Haukeland, Blindesenteret i Skjeberg, (1968)
  • Solitaire, elektroakustisk musikk, (1968)
  • Warszawa, elektroakustisk musikk, (1968)
  • Pace, elektroakustisk musikk, (1970)
  • Forbindelser for fem byer, blandet media, (1975)
  • Poly-Poly, basert på Lux et tenebrae (1970), elektroakustisk musikk for den skandinaviske paviljongen ved Expo 70 i Osaka, Japan, (1979)
  • Nedstigningen, radiofonisk dikt, 1980 (konsertversjon 1996)

Musikk til film og fjernsyn[rediger | rediger kilde]

Diskografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Documenta[rediger | rediger kilde]

Arne Nordheims verk Vevnad ble fremført under den internasjonale mønstring av samtidskunst Documenta 13 i 2012.[21] Verket ble fremført to ganger daglig i Fridericianum under utstillingens åpningsuke. Vevnad ble komponert i 1993 som en hommage til Hannah Ryggen. Verk av Hanna Ryggen er utstilt under documenta 13.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Gemeinsame Normdatei, GND-ID 124397883[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, Musicalics komponist-ID 80500[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Begravde i Oslo, www.begravdeioslo.no[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ http://www.grappa.no/no/artist/arne-nordheim/
  8. ^ https://nbl.snl.no/Arne_Nordheim
  9. ^ http://www.mic.no/nmi.nsf/micdoc/art2002043015060793989013
  10. ^ «Komponist Arne Nordheim hedret av kongen». aftenbladet.no. 1. januar 2004. Besøkt 26. februar 2023. 
  11. ^ Jet Propulsion Laboratory (JPL) (11. mai 2009). «JPL Small-Body Database Browser». Besøkt 28. august 2016. 
  12. ^ Harald Herresthal. «Arne Nordheim». Fryderyk Chopin Institute. Besøkt 28. august 2016. 
  13. ^ «Arne Nordheim er død». VG (norsk). 5. juni 2010. Besøkt 4. september 2017. 
  14. ^ «Nordheim bisettes på statens bekostning». Aftenposten. 8. juni 2010. Besøkt 19. juni 2010. 
  15. ^ «Nominasjoner til Nordisk Råds Musikkpris år 2001». ballade.no. 29. september 2000. Besøkt 25. februar 2023. 
  16. ^ «Ross, ros og ris». Stavanger Aftenblad. 18. august 1986. s. 46. 
  17. ^ «Seier'n ble vår!». VG. 29. august 1993. s. 50. 
  18. ^ «Oslo bys kulturpris til Arne Nordheim». ballade.no. 15. april 2002. Besøkt 26. februar 2023. 
  19. ^ «Arne Nordheim æresdoktor ved Noregs musikkhøgskole». ballade.no. 14. august 2006. Besøkt 26. februar 2023. 
  20. ^ «Arne Nordheim får Edvard-prisen for 2006». aftenbladet.no. 22. september 2006. Besøkt 26. februar 2023. 
  21. ^ Nettsiden til Documenta 13 Arkivert 6. mars 2015 hos Wayback Machine. Besøkt 9. juni 2012

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forrige mottaker:
Espen Skjønberg 		Norsk kulturråds ærespris
 Neste mottaker:
Synnøve Anker Aurdal
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arne_Nordheim&oldid=23820095»