Issay Dobrowen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Issay Aleksandrovitsj Dobrowen (russisk: Исай Александрович Добровейн; født 15. februarjul./ 27. februar 1891greg.[1] i Nizjnij Novgorod, Russland; død 9. desember 1953 i Oslo) var en norsk/russisk dirigent og komponist av jødisk herkomst.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble født som Itschok Zorachovitsj Barabeitsjik (Ицхок Зорахович Барабейчик). Faren, Zorach, spilte i et lokalt orkester og klarte så vidt å brødfø sin lille familie. Da Itschok ble født som det fjerde barnet, ble han adoptert bort til familien til morens stefar, og gutten fikk navnet Dobrowel. Dette endret han til Dobrowejn i studietida, og etter at han emigrerte i 1922, ble han kjent under navnet Issay Dobrowen.

Allerede som fireåring opptrådte Dobrowen offentlig på piano i Nizjnij Novgorod. Han studerte ved konservatoriet i Moskva:piano med Konstantin Igumnov og komposisjon med Sergej Tanejev og ble snart regnet som en av de beste pianostudentene. Han fikk gullmedalje i pianospill da han ble uteksaminert i 1911.

Dobrowen fortsatte deretter sine studier med Leopold Godowsky i Wien, men på grunn av vantrivsel flyttet han etter knapt et år til Paris der han ble tatt vel i mot av det eksilrussiske miljøet og barndomsvennen Maksim Gorkij. Dobrown spilte som solist under dirigentene Sergej Kusevitskij og Nikolai Malko, og opptrådte som kammermusiker og akkompagnatør, men etter et halvår i Paris drev hjemlengselen ham tilbake til Moskva.

I Moskva var Dobrowen aktiv som pianist og komponist av scenemusikk for Konstantin Stanislavskijs Kunstnerteater, som noen år tidligere var blitt berømt for sine oppsetninger av Anton Tsjekhovs dramaer. I 1918 startet han på sin egen dirigentkarriere og ble etter forholdsvis kort tid ansatt som dirigent ved Bolsjojteateret.

I 1920 skjedde en episode som er velkjent i russernes bevissthet: under et besøk hos sin hjemvendte venn Gorkij spilte Dobrowen Beethovens Klaversonate nr. 23 i f-moll op. 57 «Appassionata» for en begeistret Lenin. Sovjetregimet utnyttet møtet i propagandaøyemed, og langt senere, i 1963, ble det laget en spillefilm hvor denne hendelsen sto sentralt.

Av ukjente grunner fornyet ikke Bolsjojteateret engasjementet til Dobrowen i 1922, og på grunn av usikkerhet rundt framtida – han selv var jøde og kona av tysk herkomst – flyttet familien med to små barn til Dresden. På byens Semperoper var Fritz Busch i gang med å forberede den tyske uroppførelsen av Musorgskijs opera Boris Godunov, og Dobrowen, som nettopp hadde deltatt i en oppføring av verket i Russland, tilbød ham sin hjelp. Fritz Busch ble så imponert over Dobrowen at han gav ham ansvar for å iscenesette operaen. Oppsetningen ble en av de største triumfene i operaens historie, og med ett kunne Dobrowen velge og vrake i tilbud fra europeiske orkestre. Fra 1924 dirigerte han i Berlin, den bulgarske opera i Sofia (1927–28), Oslo-Filharmonien (1927–1931), Frankfurt og San Francisco (fra 1930), og operaen i Budapest (1936–39).

Tidlig på 1930-tallet forsto familien at heller ikke Tyskland kunne tilby dem en blivende framtid, så de besluttet seg for å emigrere igjen. Dobrowen brukte Nansenpasset for å komme seg rundt i Europa, men dette var upraktisk, og da han ble ansatt i Oslo sørget Fridtjof Nansen for at hele familien fikk norsk statsborgerskap. Det var derfor nærliggende å slå seg ned i Norge, noe de gjorde i 1934.

Etter den tyske invasjonen i 1940 måtte familien emigrere for tredje gang, denne gangen flyktet de til Sverige og Stockholm hvor Dobrowen ble ansatt ved Kungliga Teatern. Under krigen arbeidet han utelukkende med svenske orkestre og satte opp en rekke operaer. Ingmar Bergman fortalte at Dobrowens iscenesettelser gjorde dypt inntrykk på ham.

Dobrowen fortsatte å bo i Stockholm etter krigen, men kunne gjenoppta sin internasjonale karriere. Blant annet gjorde han en rekke innspillinger med Walter Legges nyopprettede Philharmonia Orchestra allerede i 1945. I årene 1946 til 1952 spilte han inn 20 timer musikk for HMV. Han dirigerte symfonikonserter og fortsatte å iscenesette operaer, og ble spesielt kjent som ekspert på russisk musikk. I 1949 tok han initiativet til oppføringen av en serie russiske operaer ved La Scala, hvor han var både regissør og dirigent. I sine siste år delte han stillingen som musikksjef med Wilhelm Furtwängler, Victor de Sabata og Herbert von Karajan.

Issay Dobrown er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Dobrowens opusliste omfatter 20 numre; blant annet romanser, en klaverkonsert, en fiolinsonate og andre klaver- og fiolinverk av forskjellig omfang. I tillegg foreligger mannskorsanger, film- og scenemusikk i manuskriptform.

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

  • Issay Dobrowen: Piano Concerto, Sonata-Skaza, Jugend-Sonate, Deuxième Sonate, Jørn Fossheim piano, Aleksandr Dmitriev dirigent for St. Petersburgs akademiske filharmoniske orkeste (Академический симфонический оркестр Санкт-Петербургской филармонии), Simax Classics 2004, PSC 1246.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 1894 i henhold til gravsteinen, men Snl og en rekke andre kilder oppgir 1891]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 José Eibenschütz 
Dirigent Oslo-Filharmonien
(1927–1931)
Etterfølger:
 Olav Kielland
Odd Grüner-Hegge