Harald Sæverud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Harald Sæverud fra feiringen av 70-årsdagen hans i Samfundet i Trondheim.

Harald Sigurd Johan Sæverud (født 17. april 1897Nordnes i Bergen, død 27. mars 1992 i Bergen) var en norsk, nyklassisk komponist. Han var en av Norges mest betydelige komponister i sin tid. Sæverud bodde mange år i Rådal i tidligere Fana kommune, hvor hans romslige eiendom, Siljustøl, idag er museum. Hans sønn Ketil Hvoslef er også komponist.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

I 1915 begynte Sæverud ved musikkakademiet i Bergen hvor han studerte piano, supplert med musikkteori ved Borghild Holmsen, en anerkjent pianist og komponist med grad fra musikkonservatoriet i Leipzig. Etter fullført kursus i Bergen, studerte Sæverud videre i Berlin (19201921) og Paris (1925).

Han var styremedlem i Norsk Komponistforening og i Musikselskabet Harmoniens orkester. Han ble medlem av Svenska musikalska akademien i 1952. Fra 1953 ble han tilkjent Statens kunstnerlønn.

Kjempeviseslått, klaverminiatyrer og ny Peer Gynt-musikk[rediger | rediger kilde]

Hans Slåtter og stev fra Siljustøl, der man finner klaverstykker som Rondo Amoroso, Småsveingangar, Galdreslåtten og andre miniatyrer med typisk sæverudske titler, er mye spilt. Rondo Amoroso finnes også for orkester. Det samme gjelder Kjempeviseslåtten, som ble skrevet under andre verdenskrig i vrede mot okkupasjonsmakten. Kjempeviseslåtten, hans mest kjente verk, er inspirert av skadene tyskerne påførte Lærdal under okkupasjonen. Hans musikk til Ibsens Peer Gynt var et bestillingsverk til Det norske teaterets oppsetning i 1947, der Hans Jacob Nilsen hadde regien og selv spilte hovedrollen. Nielsens ide var at Ibsens drama skulle framføres som et «antiromantisk» verk, og da mente han at Edvard Griegs musikk skapte feil assosiasjoner og engasjerte Sæverud til å skrive en ny. Med sine ni symfonier må Sæverud sies å være en av Skandinavias viktigste symfonikere i det 20. århundre.

To hovedkategorier[rediger | rediger kilde]

Sæveruds musikk faller inn i to klare hovedkategorier; verker for piano og verker for orkester. Blant orkesterverkene finner vi ni symfonier, flere obo-, fiolin-, piano- og fagottkonserter, samt en del énsatsverker. Sæveruds musikk lar seg ikke uten videre kategorisere. Han blir ofte regnet som en atonalist, men mye av hans musikk er tydelig tonal, og han tok avstand fra atonal musikk. («Musikkens tannråte» som han etter hvert kalte atonal musikk.) Han oppviser også slektskap med folkemusikk. «Jeg lager mine folketoner selv», er en kjent uttalelse fra Sæverud. Noen karakteriserer ham som en komponist av «barbarisk» musikk, men flere av verkene hans spiller på lyriske og romantiske stemninger. Mye av Sæveruds musikk er skrevet med nyklassiske virkemidler som polytonalitet, og nymodalitet (modale skalaer, bruk av kirketonearter). Hans raffinerte bruk av dissonanser er kanskje det folk flest gjenkjenner som det «sæverudske», men dette finnes langt fra i all hans musikk.

Sæverud oppga ofte Wolfgang Amadeus Mozart og Joseph Haydn som sine viktigste inspirasjonskilder.

Særpreget personlighet[rediger | rediger kilde]

Sæverud var fantasifull, også når han fant på titler til sine komposisjoner, som i blant kan være de rene minidikt – f. eks. Myrdunspele' på månestrålefele. Han kunne fortelle gode historier, og det er mange anekdoter knyttet til hans liv og virke. Han yndet å fortelle at han «var født på en kirkegård», noe som han mente hadde preget ham som kunstner. (Huset der han ble født skal ha ligget på et sted der det en gang hadde vært en kirkegård.) Han hadde nok en viss sans for det man i dag ville kalle merkevarebygging.

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1952 ble Sæverud utnevnt til medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. I 1957 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, i 1977 kommandør av samme orden. I 1979 mottok han Norsk kulturråds ærespris, i 1986 Lindemanprisen og han fikk tildelt juryens hederspris under Spellemannprisen 1988.

Komposisjoner i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Fem Capricci for piano, op. 1
  • Sonate for piano i g-moll, op. 3
  • Symfoni nr. 2, op. 4
  • Symfoni nr. 3, op. 5
  • Pianosuite, op. 6
  • Konsert for cello, op. 7
  • 50 variazioni piccole, op. 8
  • Lucretia-Suite, op. 10
  • Symfoni nr. 4, op. 11
  • Divertimento 1, op. 13
  • Lette stykker for klaver, op. 14
    • 7. Rondo amoroso
  • Gjætlevise-variasjoner, op. 15
  • Symfoni nr. 5, op. 16
  • Siljuslåtten, op. 17
  • Lette stykker for piano, op. 18
  • Sinfonia Dolorosa, op. 19
  • Galdreslåtten, op. 20
  • Slåtter og stev fra Siljustøl, 1. suite for piano, op. 21
  • Slåtter og stev fra Siljustøl, 2. suite for piano, op. 22
  • Romanza, op. 23
  • Slåtter og stev fra Siljustøl, 3. suite for piano, op. 24
  • Slåtter og stev fra Siljustøl, 4. suite for piano, op. 25
  • Salme (symfoni nr. 7), op. 27
  • Peer Gynt Suite I for piano, op. 28 nr. 1
  • Peer Gynt Suite II for piano, op. 28 nr. 2
  • Seks sonatiner for klaver, op. 30
  • Pianokonsert, op. 31
  • Fuglefløytvariasjoner for piano, op. 36
  • Violinkonsert, op. 37
  • Symfoni nr. 8, «Minnesota», op. 40
  • Entrata regale, op. 41
  • Grazietta for piano, op. 42
  • Konsert for fagott, op. 44
  • Symfoni nr. 9, op. 45
  • Bryllupsmarsj til Sveinung for piano, op. 46
  • Sonata Giubilata, op. 47
  • Fanfare og hymne, op. 48
  • Fabula gratulatorum for piano, op. 51

Sæverud har også skrevet svært mange enkeltstykker uten opusnummer, og også mange bearbeidelser av egne verker.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Norges musikkhistorie 1914-50 s-128-137: Harald Sæverud – en folkekjær komponist
  • Reitan, Lorentz og Bentzon, Inger, 1997: Harald Sæverud (1897–1992): mannen,musikken, mytene

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Olav Dalgard 
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Sonja Hagemann