Lillebjørn Nilsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lillebjørn Nilsen
Bjørn Falk Nilsen
Lillebjørn Nilsen
Født 21. desember 1950 (63 år)
i Oslo
Yrke Artist, låtskriver, musiker
Sjanger Viser, folk rock
Instrument Gitar, sang, ukulele, banjo, hardingfele, fiolin, mandolin, munnspill, seljefløyte, munnharpe
Plateselskap Grappa Music Group
Nettsted http://www.lillebjorn.no/

Bjørn «Lillebjørn» Falk Nilsen (født 21. desember 1950 i Oslo) er en norsk sanger, låtskriver og folkemusiker. Han omtales ofte som «visekongen» i Norge. Gjennom sine opptredener, plateutgivelser, visebøker og gitarbøker, var Lillebjørn Nilsen kanskje den som mer enn noen annen artist frontet visebølgen i Norge.

Gjennom en mannsalder har Lillebjørn Nilsen skapt sanger som har blitt allemannseie; «Far har fortalt», «Tanta til Beate», «Se alltid lyst på livet», «Stilleste gutt på sovesal 1» og «Alexander Kiellands plass», for å nevne noen få. Nilsen har turnert i Skandinavia, Frankrike, Sveits, Belgia,Tyskland, Kina og USA, og har mottatt fem Spellemannpriser, enten som soloartist eller som medlem av en gruppe.

Karrieren[rediger | rediger kilde]

Lillebjørn Nilsen spilte fra 1966 i duoen The Young Norwegians, som til å begynne med besto av ham selv og Bjørn Morisse. Ettersom Bjørn Morisse var den høyeste av de to, fikk han kallenavnet Store-Bjørn, mens Bjørn Nilsen ble kalt Lille-Bjørn. Dette kallenavnet har blitt hengende ved ham siden. I 1967 begynte Lillebjørn Nilsen på musikklinjen ved Hartvig Nissens Skole i Oslo. Her traff han Steinar Ofsdal som ble med i The Young Norwegians. De ga ut noen singler på Troll Records, etterfulgt av albumene Things on our mind og Music. The Young Norwegians ble oppløst i 1968.

Lillebjørn Nilsen spilte sammen med Sigrid Huun hovedrollene i Victor Borg og Øyvind Vennerøds kinofilm Himmel og helvete (1969), som handler om ungdommer som ruser seg og utforsker virkningene av cannabis og LSD.

Sist på 1970-tallet deltok Lillebjørn Nilsen i gruppa Ballade!, bestående av ham selv, Lars Klevstrand, Åse Kleveland og Birgitte Grimstad. Han turnerte også ofte med Steinar Ofsdal. Slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet ble en kunstnerisk blomstringstid for Nilsen, som i denne tiden «fant tonen» overfor det store publikum som soloartist, og i særlig grad som Oslos egen stemme og trubadur. Samarbeidet med Hot Club de Norvège og Jon Larsen startet i 1982 med «Tanta til Beate».

Lillebjørn Nilsen dannet i 1988 gruppa Gitarkameratene sammen med vennene Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde, et samarbeid som nyttiggjorde seg og fremhevet de fire herrenes samlede, store og klassiske viserepertoar, samt deres virtuose gitar- og vokalferdigheter. Dette samarbeidet tok slutt i 1994 etter to suksessfulle plateutgivelser og omfattende turneer. Og overraskende gjenopptatt i 2010 med utsolgte konserter i de store byene. Som forfatter av Lillebjørns Gitarbok, som siden 1973 er utkommet i et samlet opplag på mer enn 170 000 eksemplarer – det høyeste opplag for noen musikkpedagogisk lærebok eller visebok i Norge noensinne – har Lillebjørn Nilsen gitt et uvurderlig og enestående bidrag til utbredelsen av gitarmusikkunsten og visekunsten i Norge.

I 2000 lå Lillebjørn Nilsen an til å motta Oslo bys kulturpris, men en hendelse på den lukkede presse- og politikerbaren Tostrupkjelleren satte en stopper for dette. Under en opphetet politisk diskusjon tømte Lillebjørn Nilsen resten av ølglasset sitt over sin debattmotstander Vidar Kleppe, på den tiden ennå medlem av FrP. Til tross for den herskende gentlemen's agreement om at heftige diskusjoner og mindre verdige tildragelser på Tostrupkjelleren ikke skulle se offentlighetens lys, havnet saken allikevel på førstesidene. Frp sørget deretter for at kommunens kulturpris ikke gikk til Lillebjørn Nilsen det året.[1]

I 2005 mottok Lillebjørn Nilsen endelig Oslo bys kulturpris for 2004, bl.a. med begrunnelsen: «Lillebjørn Nilsen er den visekunstneren som mer enn noen andre har bidratt til Oslos kultur og dens selvforståelse, identitet og stolthet som storby, i den grad at enkelte uttrykk fra hans tekster har gått inn som alminnelige uttrykk i vårt språk.»[2][3]

Etter Nære Nilsen (1993) har Lillebjørn Nilsen ikke ytret seg i form av nye sanger, med unntak av flere bidrag på hyllestalbum til både Vidar Sandbeck (både alene og sammen med Gitarkameratene) og Erik Bye (her sang han «Anna Lovinda»).

Lillebjørn Nilsens årlige sommerkonsert på Rockefeller i Oslo (midt i juli) har blitt en fast sommertradisjon for mange. De senere årene har han hatt med seg datteren, Siri Nilsen, på scenen. Siri Nilsen er en lovende artist, som spiller ukulele og synger.

Lillebjørn Nilsen deltok på Minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012 som var en konsert for ettårsmarkeringen for terrorangrepene i Norge 2011. Han fremførte God Natt Oslo og Barn av regnbuen.

Diktningen[rediger | rediger kilde]

Detalj fra Aamodt bru over Akerselva i Oslo. Inskripsjonen blir nevnt i Nilsens sang «Far har fortalt».[4]

Lillebjørn Nilsen var «instrumentalisten som begynte å synge. Og lette etter tekster og melodier. Det jeg ikke fant ble jeg nødt til å skrive selv. Så jeg ble sangskriver også.»[5] Han skriver mye om storbylivet i Oslo, og om det spennende nettverket av mennesker og minner denne byen har. Naturen og miljøet har også mottatt sin hyllest i mange av Lillebjørn Nilsens tekster, og norsk folkemusikk og folkelig visetradisjon er et dypt rotfestet utgangspunkt for hele hans visekunst.[trenger referanse]

Inspirasjonskilder for Lillebjørns Nilsens diktning finner man ellers i den amerikanske singer/songwriter-tradisjonen; Bob Dylan og Pete Seeger er artister som har inspirert ham. Nilsen og Seeger sang sammen på Tønder visefestival i 1990. Senere bad Seeger Nilsen om å korrekturlese sin selvbiografi, samt komme med kritiske bemerkninger. Lillebjørn har sagt han er stolt over å kunne kalle Seeger sin venn. Rudolf Nilsen har også påvirket Lillebjørn Nilsen. Begge var opptatt av Oslo, arbeiderbevegelsen og «grasrota» i befolkningen. Sangen «Gategutt» er et av Rudolf Nilsens dikt som Lillebjørn Nilsen har skrevet den bevegende melodien til. Som kresen og samtidig folkelig tekstforfatter, en visuell erindringskunstner og i besittelse av en uvanlig melodisk og harmonisk teft, har Nilsen skapt ikoniske Oslo-sanger.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

The Young Norwegians[rediger | rediger kilde]

Album
Singler
  • Plenty Nothingness And Love/Det Står Ein Friar Uti Garde (1966)
  • Joys Of Love/Jug Of Punch (1966)
  • Vuggevise for André/Goodbye to Your Sparkling Blue Eyes (1967)
  • Nightingale/Grannie med Kari Svendsen (1968)

Ballade![rediger | rediger kilde]

Soloalbum og samarbeidalbum[rediger | rediger kilde]

Singler
  • Barn av regnbuen/Alle duene (1973)
  • Haba Haba/Kirsebærtreet (1974)
  • Tanta til Beate (1982)
  • Se deg aldri tilbake (1988)
  • Fort gjort å glemme/Så nære vi var (1993)
  • 1000 søte damer (1993)
  • Oleanna med Pete Seeger (live) (2006)

Gitarkameratene[rediger | rediger kilde]

Album
Singler
  • Barn av regnbuen (1990)

Filmmusikk[rediger | rediger kilde]

Andre deltagelser[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Priser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hætta, Kenneth (27. mai 2000). «Tapte 100 000 på en pils». Dagbladet. Besøkt 17. oktober 2010. 
  2. ^ «Oslo bys kulturpris 2004 til Lillebjørn Nilsen». Oslo kommune. 21. april 2005. Besøkt 17. oktober 2010. 
  3. ^ «Oslo bys kulturpris til Lillebjørn Nilsen». ballade.no. 21. april 2005. Besøkt 17. oktober 2010. 
  4. ^ Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen side 24 (Gyldendal, 1986)
  5. ^ Tekstheftet på utgivelsen 40 Spor

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]