Optisk telegraf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Diagram som viser Chappes system
Optisk telegraf ved Ålesund Museum.
Kopi av gammel optisk telegraf ved Tekniska Museet i Stockholm. Kaknästornet i bakgrunnen.

Optisk telegraf er en mekanisk forgjenger for dagens telekommunikasjonssystem og ble oppfunnet i 1792 av franskmannen Claude Chappe.[1]

De optiske telegrafstasjonene ble plassert på steder der man hadde fri sikt til neste stasjon, for eksempel på høyder i skjærgården. Hver stasjon var et ledd i en kjede og en melding ble gjentatt fra stasjon til stasjon inntil den nådde sluttstasjonen og mottakeren kunne hente den der. I en rekke europeiske land ble det opprettet optiske telegraflinjer, som tjente både sivile og militære formål. I Sverige var det blant annet en optisk telegraflinje som gikk tvers over landet, fra Göteborg til Stockholm.

Klaffetelegrafen[rediger | rediger kilde]

Etter Cappes oprinnelige oppfinnelse ble det utviklet en rekke varianter av optiske telegrafsystemer. Ett av disse ble utviklet av svensken Abraham Niclas Edelcrantz i 1794. Den besto av en mast med ti jernplater. Hver klaff kunne stilles enten horisontalt eller vertikalt. Ti klaffer med to posisjoner hver gir mulighet for 2exp10 = 1024 forskjellige koder som var listet som meldinger i en kodebok. En kunne også angi at en skulle sende bokstaver for bokstav og dermed hele meldinger med fri tekst. Under gode værforhold kunne en melding bli sendt over 200 km på 20 minutter.[2] Klaffetelegrafen fikk stor betydning under Napoleonskrigene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rafto 1955, s. 19
  2. ^ Rafto 1955, s. 20

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]