Karl III Johan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Carl III Johan)
Gå til: navigasjon, søk
Karl XIV Johan
Karl III Johan
Konge av Sverige og Norge
Karl III Johan
Karl Johan som svensk tronarving, olje på lerret 1811
Navn: Jean Baptiste Bernadotte
Valgspråk: Folkets Kjærlighed min Belønning
Regjeringstid: 5. februar 18188. mars 1844
Forgjenger: Karl XIII
Etterfølger: Oscar I
Født: 26. januar 1763, Pau, Frankrike
Død: 8. mars 1844 (81 år), Stockholms slott
Begravet: Riddarholmskyrkan
Foreldre: Jean Henri Bernadotte (1711–1780)
og
Jeanne St. Jean
(1728–1809)
Ektefelle‍(r): Desideria
Barn: Oscar

Karl III Johan, i Sverige Karl XIV Johan, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte, (født 26. januar 1763, død 8. mars 1844) var en fransk soldat, offiser og senere konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død.

Han ble født Jean Baptiste Bernadotte i Pau i Frankrike og var sønn av Jean Henri Bernadotte og Jeanne de Saint-Jean. Bernadotte vervet seg som menig soldat i den franske hæren og etter en lengre periode som underoffiser avanserte han raskt under den franske revolusjonen og utmerket seg ved flere slag og felttog. Han ble i 1804 utnevnt til marskalk, landets høyeste offiserstittel.

Den 21. august 1810 ble han av Sveriges riksdag valgt som svensk tronfølger og under navnet Karl Johan tok han raskt over som reelt statsoverhode, da den regjerende kongen Karl XIII var ved dårlig helse. Karl Johan var valgt for å ha gode forbindelser med Frankrike og ta tilbake Finland, han la imidlertid fort om den svenske utenrikspolitikken og ledet Sverige inn i allianse med Russland og Storbritannia mot Frankrike. Sverige fikk løfte om å få Norge ved å gå mot Napoléon Bonaparte og i 1813 ledet Karl Johan nordarméen i Den sjette koalisjonskrigen. Etter seier mot franske styrker i slaget ved Leipzig tvang han Danmark til å avstå Norge ved Kielfreden og etter en kort krig sensommeren 1814 kapitulerte nordmennene, godtok Mossekonvensjonen og gikk inn i en personalunion med Sverige.

I Sverige arbeidet Karl Johan for å bedre landets økonomi, det ble fundert ved balansering av budsjett og nedbetaling av statens utenlandsgjeld, samtidig som store infrastrukturprosjekt som Göta kanal ble gjennomført. Overfor Norge forsøkte Karl Johan gjennom den såkalte amalgasjonspolitikken å få landet tettere knyttet til Sverige, men hans utspill ble i stor grad avvist av det norske Stortinget. Utenrikspolitisk la Karl Johan ved den såkalte 1812 års politikk om kursen til at Sverige etterhvert ble alliansefritt i fred og nøytralt i krig. Karl Johan styrte ganske egenrådig og utover på 1830-tallet ble han sterkt kritisert, spesielt i Sverige. Mot slutten av hans liv ga han mer etter for liberales krav og ved hans død ble han sørget både i Sverige og Norge.

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Huset i Pau hvor Jean Baptiste Bernadotte ble født

Bernadotte ble født 26. januar 1763 i Pau i distriktet Béarn i den sydvestlige delen av Frankrike som yngst av fem søsken, foreldrene var Jean Henri Bernadotte og Jeanne de Saint-Jean.[1][2] Han ble født en god stund for tidlig og foreldrene fikk ham derfor døpt allerede dagen etter.[1] Han het opprinnelig Jean Bernadotte, men ble også kalt Jean Baptiste siden han var oppkalt etter Johannes Døperen.[1] Kort tid senere ble han sendt til en amme som bodde noen kilometer fra Pau og ble der i ett år.[3]

Bernadotte skal ha hatt et kjølig forhold til sin mor[3] og etter at han forlot barndomshjemmet for å bli soldat besøkte han hjemstedet kun én gang. Han sørget imidlertid for henne økonomisk og på et langt senere tidspunkt sendte han et brev til broren Jean Évangeliste Bernadotte hvor han ga beskjed om at hun skulle motta en månedlig pensjon samt at «...han takket henne for hennes hengivenhet.»[4]

Faren Jean Henri Bernadotte var sakfører[2] (procureur au sénéchal, anklager[1]) ved en av domstolene i Béarn. Han hadde så dårlig betalt at han muligens ikke fikk råd til å gifte seg før han var 43 år gammel,[5] og døde rett etter Jean Baptiste hadde fylt 17 år.[6]

Jean Bernadotte fikk antakelig undervisning i et lokalt benediktinerkloster,[6] men endel av utdannelsen kan han også ha fått hjemme, noe som ikke var uvanlig på den tiden.[3] Han begynte som lærling med arbeid som skriver i 15-års alderen hos en ansett lokal jurist, Jean Pierre de Batsalle.[7]

Tidlig karrière[rediger | rediger kilde]

Menig og underoffiser[rediger | rediger kilde]

Jean Baptiste Bernadotte, løytnant ved 36. régiment de ligne 1792. Maleri av Louis-Félix Amiel (1802-1864), 1834.

Den 31. mars 1780 døde Jean Henri Bernadotte og etterlot familien i en anstrengt økonomisk situasjon.[8] Den 3. september 1780, sytten år gammel, tok Bernadotte verving som menig i regimentet Royal-La Marine,[8][9][3] styrken var spesielt beregnet for bruk i koloniene og ved havner.[10] Grunnutdannelsen fikk han i Collioure[9] i Roussillon, han tilbrakte deretter halvannet år i tjeneste på Korsika.[11] Etter et lengre opphold i hjemmet av helsemessige grunner fra høsten 1782 til våren 1784,[12] fulgte han regimentet til nye garnisonsbyer – blant annet Besançon, Grenoble, Vienne, Marseille og Saint-Martin-de-Ré.[12][13]

Han avanserte fra grenader til korporal den 16. juni 1785,[13] og ble furir samme høst.[13] I 1784 fikk regimentet ny oberst og øverstkommanderende, han merket seg Bernadotte og ga han mer ansvar, blant annet fikk Bernadotte vinteren 1785-1786 ansvar for drilling av nye rekrutter, utlevering av uniformer og instruksjon i fekting.[13] Oberst Louis de Merle var frimurer og rekrutterte sannsynligvis Bonaparte til ordenen, et tegn på det er at han i 1786 signerte et brev til broren med et tegn som franske frimurere benyttet.[13]

I 1788 var Bernadottes regiment stasjonert i Grenoble og ble utkommandert for å hindre protester under den såkalte Taksteinsdagen 7. juni 1788.[14] Bernadotte var nettopp utnevnt til sergeant-major (feldwebel) og det var første gang han ledet en styrke som ble angrepet,[14] opptøyene Bernadotte var midt i ble i ettertid vurdert som en av gnistene som førte til den franske revolusjon.[14] Bernadottes bataljon ble våren 1789 forflyttet først til Avignon, deretter sommeren 1789 til det urolige Marseille, landets tredje største by og sterkt preget av revolusjonær stemning.[14]

Under oppholdet i Marseille skal Bernadotte ifølge hustruen Désiré ha blitt innkvartert hos hennes far, kjøpmannen François Clary, som bodde i byens daværende aristokratiske kvarter.[14] Denne skal velvillig ha tatt imot Bernadotte, som dermed kom til å bo en tid hos sin blivende svigerfar. Under den tiden skal Bernadotte ha blitt kjent med den da tolv år gamle Désirée Clary som senere skulle bli hans hustru,[14] historien er omstridt og Désirée var kjent for å ha et avslappet forhold til egen historieskriving.[15]

Bernadotte ble adjutant 7. februar 1790, på den tiden den høyeste underoffisersgraden i den franske hær.[16] Deretter hadde hans videre avansement stoppet - han kunne maksimalt blitt kaptein[17] - om ikke den franske revolusjonen hadde brutt ned det skillet som fra 1783 hadde blitt satt mellom underoffisers- og offisersgradene.[13]

I løpet av sin tjeneste som underoffiser hadde Jean Baptiste Bernadotte ved adskillige tilfelle vist initiativ, som da han etter å ha blitt stasjonert i Marseille, i 1790 støttet sin sjef, Louis de Merle, markis d'Ambert, ved dennes konflikt med lokale myndigheter og muligens reddet han fra en mobb.[18][19] Ved et annet tilfelle skal Bernadotte under regimentets opphold i den lille byen Lambesc nær Marseille, gjennom sin veltalenhet ha lyktes å forhindre at soldatene gjorde mytteri. Hendelsen skal ha funnet sted i en nedlagt kirke der noen kompanier hadde sitt losji, Bernadotte skal ha gått opp på prekestolen og holdt en straffepreken for oppviglerne, som deretter avbrøt mytteriforsøket.[20][21] Episoden er uklar og omstridt, men det synes som Bernadottes regiment var mindre utsatt for deserteringer enn andre tilsvarende enheter i denne perioden.[20]

Sommeren 1790 ble Bernadottes regiment beordret til Île d'Oléron utenfor byen Rochefort, som styrken ble flyttet til ut på høsten.[22] I april 1791 ble så Bernadottes bataljon sendt til Île de Ré, hvor han tjenestegjorde ett år.[22]

Endelig offiser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Revolusjonskrigene

I slutten av mars 1792, etter 12 års tjeneste i regimentet Royal-La Marine, ble Bernadotte utnevnt til løytnant og beordret til 36. regiment, stasjonert i Saint-Servan i Bretagne.[20] Kort etter ble Bernadottes regiment beordret til den franske Rhin-arméen ved fronten i øst, mens de marsjerte gikk revolusjonen over i en ny fase og politiske kommisærer ble utnevnt for å kontrollere arméen.[23] Etter den franske seieren i Slaget ved Valmy marsjerte Bernadottes regiment østover, og ble vinteren over stasjonert i Bingen am Rhein.[23] Våren 1793 gikk preussiske styrker på offensiven og krysset Rhinen, og de franske styrkene var hardt presset.[24] Med Spanias inntreden i krigen fryktet Bernadotte for Pau, og prøvde forgjeves gjennom broren å bli overflyttet til den franske Pyrené-arméen.[24] I et brev til broren beskriver Bernadotte hvordan han stoppet panikk blant frivillige ved et østerriksk motangrep ved Rülzheim, sør for Speyer i mai 1793:

Sitat Jeg ropte til dem, forbannet dem, bønnfalt dem, befalte dem... Det ble hørt tusentalls geværskudd, av hvilke en del unngår meg kun gjennom at jeg slår unna geværpipene med min sabel. Min hest snublet, men jeg holdt meg fast i sadelen... 'Soldater, samles her. Trekk dere ikke lenger tilbake... Deres bajonetter og deres mot, hva mer behøver dere til forsvar. Om døden kommer til oss, la oss da dø med ropet "Leve republikken! Leve nasjonen!" på leppene. Om vi sammen rykker frem mot disse leiesoldatene blir det ikke lett for dem å beseire oss.' Jeg stilte dem opp til strid. Jeg stoppet en panikk som kunne ha spredd seg til seks bataljoner... Alle offiserene berømmet min pliktfølelse og gratulerte meg med min triumf. Soldatene snakker om meg med henførelse. Sitat
– Jean Baptiste Bernadotte i et brev sin eldre bror i 1793.[24]
Skisse av varmluftballong brukt av franske styrker under slaget ved Fleurus, Bernadotte foretok selv en ballongoppstigning ved et senere slag for å orientere seg om fiendens posisjon
Den strategiske situasjonen i Europa i mars 1796, Bernadottes styrker var underlagt Sambre- og Meuse-arméen ved Jean-Baptiste Jourdan og forlagt i Boppard.[25]

Dette var den første av en rekke tilsvarende situasjoner hvor Bernadotte klarte å snu en panikk og oppildne troppene.[26] Han utmerket seg i kampene og steg raskt i gradene.[note 1] Etter kampene ved Speyer og Mainz ble han i juli 1793 utnevnt til kaptein,[27] tre uker etter ble han i august av soldatene i regimentet stemt frem til oberstløytnant, avansementet ble først bekreftet av krigsministeriet året etter og den 8. februar 1794 ble han bataljonssjef.[27][28] Forfremmelsen skjedde mens Bernadottes 36. regiment var på marsj fra Rhinen og mot kysten av Belgia, de kjempet mot britiske styrker ved Wervik og Menen, og truet med å avskjære britene fra deres base ved Oostende.[27]

Bernadotte avanserte til oberst den 4. april 1794[27] og fikk kommando over 71. halvbrigade (fransk: demibrigade, en sammensatt brigade hvor halvparten var profesjonelle og halvparten frivillige), et resultat av krigsminister Lazare Carnots reformer.[27] Bernadottes styrke ble overført til Sambre- og Meuse-arméen, de første trefningene gikk dårlig og Bernadotte måtte oppildne sine menn da de begynte å flykte for fienden.[27]

Sitat 'Om dere vanhedrer dere med å flykte fra fienden, vil jeg ikke lenger være deres oberst', ropte Bernadotte når hans soldater begynte å svikte. Han slet epålettene fra sine skuldre og kastet dem til marken. Gesten var effektiv, mennene samlet seg rundt sin kommandant og drev tilbake det østerrikske angrepet. Sitat
– Jean Baptiste Bernadotte ved offensiv i Belgia, våren 1794, fra Bernadotte: Napoleons marskalk, Sveriges konge[27]

Bernadotte fikk rykte for ved sitt gode eksempel og sin dramatiske veltalenhet å stoppe mytterier og gjenopprette disiplin.[29] Bernadottes styrker utmerket seg særlig ved det avgjørende slaget ved Fleurus den 26. juni 1794, hvorpå han «for tapperhet og lysende bragder» på general Jean-Baptiste Klébers begjæring ble utnevnt til brigadegeneral.[30] Etter beleiringen av Maastricht i oktober samme år og slaget ved Aldenhoven, hvor han var sentral for den franske seieren,[31] ble Bernadotte den 22. oktober 1794 utnevnt til divisjonsgeneral,[32] den høyeste permanente grad i revolusjonsarméen.[33] I motsetning til de fleste av datidens hærførere utmerket Bernadotte seg ved sin respekt og omtanke for sivilbefolkningen, han holdt streng disiplin for å hindre plyndring:

Sitat Det er derfor min plikt å føre dere tilbake til disiplin; loven pålegger meg det, og jeg hadde vært forbryter mot mitt fedreland, om jeg ei anvendte alle midler, som det stiller til min disposisjon, for å hindre plyndringen og til domstolene overgi dem, som feigt har hengitt seg til plyndring, samt sammen med dem de befalhavere, som lot det skje. Husk på, at det er lovene, som utgjør grunnmuren for republikkene, at dyden gir sikkerhet for triumfene og at den, som ikke respekterer loven, er sitt lands fiende. Sitat
– General Bernadotte i en proklamasjon til sine tropper i 1794.[34]

Bernadottes korrespondanse fra felttoget i år 1795 viser hans omtanke og innsats for underlagte styrkers forsyning, spesielt mat som tidvis var et stort problem, men også pleie av syke. Han ga blant annet svært detaljerte anvisninger for hvordan militærsykehusene skulle drives, hvordan pasientene pleies osv. - noe som var svært uvanlig for den tidens generaler.[note 2]

Årene 1795 deltok han i fortsatte operasjoner med Sambre- og Meuse-arméen,[35] i desember 1795 tok hans styrker Bad Kreuznach, noen av soldatene forsøkte å plyndre, men Bernadotte holdt streng justis og sørget for at skyldige ble straffet og at hushold som ble plyndret fikk erstatning.[35]

Etter vinteropphold i Boppard gikk Bernadottes styrker den 11. juni 1796 over Rhinen ved Neuwied,[36] og etter innledende østerriksk motstand rykket han frem til Darmstadt og Nürnberg, ordren fra Jean-Baptiste Jourdan var å innta Regensburg.[35] Styrken var ved Deining i Landkreis Neumarkt i Oberpfalz da de 22. august 1796 ble angrepet av overlegne østerrikske styrker, og måtte trekke seg tilbake.[35] Retretten med en opptil fire ganger så stor østerrisk styrke etter seg var Bernadottes første store strategiske utfordring, som han løste med ubetydelige tap.[37] Sammen med andre andre generaler var Bernadotte så oppgitt over Jourdans mislykkede strategi at da Jourdan, mot protester fra de andre generalene, presset frem et slag mot østerrikske styrker ved Würzburg 3. september 1796, meldte Bernadotte seg syk.[35][38]

Italia[rediger | rediger kilde]

Etter retretten fra Bayern endte de franske styrkene på vestsiden av Rhinen og Bernadotte var høsten 1796 guvernør i Koblenz, da han av en fransk avis urettmessig ble anklaget for under felttoget å ha tillatt plyndring i Nürnberg.[35] Bernadotte ble rasende, han var stolt av sin strenge disiplin og forlangte å bli fristilt så han kunne reise til Paris og møte anklagene.[35] Krigsminister Carnot ønsket ingen ilsk general i Paris, samtidig trengte de franske styrkene i Italia forsterkning.[35] Carnot løste derfor to problemer ved å beordre Bernadotte i begynnelsen av 1797 å føre en armé mot Lombardia for å støtte Napoléon Bonaparte i felttoget mot østerrikerne.[35]

Slottet Eggenberg, hvor Bernadotte via Bonapartes forhandlinger med østerrikerne våren 1797 fikk en første innføring i europeisk maktpolitikk

Med to divisjoner, totalt rundt 20 tusen mann, marsjerte Bernadottes styrke via Dijon, Lyon og Chambéry mot passet ved Mont Cenis, deretter Susa i Piemonte og videre til Torino.[39][40] General Kellermann som kommanderte den franske alpearméen hvis område Bernadotte marsjerte gjennom var imponert over styrkens disiplin, så sterk at Bernadotte ga 6000 av sine soldater noen dagers permisjon før marsjen gjennom Alpene.[39] Den store styrkens marsj gjennom Alpene ble gjennomført midt på vinteren, i snøstorm og ble av ettertiden ansett som en bemerkelsesverdig prestasjon.[40] Den 22. februar 1797 nådde styrken Milano,[39] de ble kjølig mottatt, Bernadottes disiplinerte soldater sto i kontrast til Bonapartes italienske styrke som var kjent for plyndring.[41] Bernadotte ble så forarget over byens militærkommandant, oberst Dominique Dupuy, at han lot mannen arrestere for uforskammethet og ordrenekt, et forståelig men uheldig trekk av Bernadotte, da Dupuy var nær venn av Bonapartes stabssjef general Berthier.[41][40]

Napoléon Bonaparte tok allikevel vel imot Bernadotte og var imponert over troppenes holdning, spesielt etter den lange og slitsomme marsjen, Bernadotte fikk kommando over 4. divisjon som utgjorde arméens høyre flanke i fremrykkingen mot østerrikerne.[41] Første ildprøve var krysning av elven Tagliamento, hvor Bernadotte ved en krigslist overrasket østerrikerne og imponerte Bonapartes adjutant.[42] Den neste seieren i erobringen av grevskapet Görz og Gradisca kostet Bernadottes styrker dyrt, ved et frontalangrep på Gradisca d'Isonzo mistet han 500 mann, et tap som Bonaparte anså som unødvendig, mens Bernadotte mente grunnlaget var uklare ordre fra Bonaparte.[42][43]

En viss mistro kom alt fra denne perioden til å kjennetegne forholdet mellom Bernadotte og Bonaparte.[42] Bernadotte forfulgte en kroatisk divisjon og inntok Postojna hvor hans styrker nok en gang fikk heder fra innbyggerne for svært korrekt fremtreden.[44] Ved okkupasjonen av Krain fikk Bernadottes styrker kontroll over kvikksølvgruven i Idrija som han konfiskerte etter ordre fra Bonaparte, det gav Bonaparte en fjerdedel av 3 millioner franc, mens Bernadotte ble gitt 50 000 franc, begynnelsen på hans private formue.[44] Fra Laibach (dagens Ljubljana) via Klagenfurt fulgte Bernadotte etter Bonaparte inn i Steiermark og møtte han på slottet Eggenberg ved Graz, hvor han drev fredsforhandlinger, Bernadotte fikk der en første innføring i europeisk maktpolitikk.[44] Etter en våpenhvile undertegnet 18. april 1797 begynte de franske styrkene å trekke seg ut av Steiermark og Bernadotte ble utnevnt til guvernør i provinsen Friuli, hvor han la sitt hovedkvarter til Udine.[44] Denne stillingen ga han for første gang et utstrakt administrativt ansvar over både militære og sivile, det ga han erfaring for tilsvarende stillinger i Hannover, Ansbach og Hamburg.[45]

Sitat Min oppfatning stemmer ikke med deres. Republikaner både av prinsipp og overbevisning, vil jeg til min dødsstund bekjempe alle rojalister og fiender av direktoriet. Sitat
– Bernadotte i åpent brev i Parisavisen Le Grondeur, juli 1797, brevet ble også oversatt og trykket i Londonavisen The Morning Chronicle.[46]
Fra Villa Manin, Bonaparte ydmyket Bernadotte ved å triumfere med sine kunnskaper mens de spaserte

I august 1797 beordret Bonaparte Bernadotte til Paris, den offisielle grunnen var å overlevere erobrede faner til direktoriet.[46] Reelt var bakgrunnen dels å smigre Bernadotte, dels for å få en uavhengig kommandant vekk fra sine tropper, men også for å få rapporter om den politiske utviklingen.[46] Muligens også for støtte ved det såkalte Fructidorkuppet 4. september 1797, hvor Bernadotte imidlertid forholdt seg avventende og ikke aktivt støttet kuppmakerne.[47] Under sitt opphold i Paris ble Bernadotte introdusert for den politiske og sosiale eliten, blant de Germaine de Staël som han senere holdt tett kontakt med.[46]

Napoléon Bonaparte intrigerte for å unngå å få Bernadotte tilbake til Italia og Bernadotte ble utnevnt til øverstkommanderende i Sør-Frankrike, en stilling han frasa seg, og i oktober vendte han tilbake til Udine.[46] For å rådføre seg med Bernadotte inviterte Bonaparte han og hans høyeste stabsoffiser, general Sarrazin, til middag i hans hovedkvarter i Villa Manin 14. oktober 1797, en sammenkomst som ved et utbrudd fra Bernadotte utviklet seg til at Bonaparte ydmyket Bernadottes manglende klassiske militærkunnskap overfor gjestene.[46][48] Fornedrelsen gjorde et dypt inntrykk på Bernadotte og førte til at han utover vinteren leste mengder av bøker om krigsteori og historie,[46] hendelsen kan også ha bidratt til det varig anspente forholdet mellom Bernadotte og Bonaparte.[49]

Freden i Campo Formio 18. oktober 1797 avsluttet Den første koalisjonskrigen og Napoléon Bonaparte forlot Italia,[50] Frankrike planla en invasjon av England og i den forbindelse ble styrken i Italia redusert og Bernadotte mistet deler av sin divisjon, noe han reagerte sterkt mot og forlangte overføring til koloniene, Korfu eller til en invasjon av India.[51] Han ble så av direktoriet ved årsskiftet utnevnt til øverstkommanderende på Korfu.[50] Bernadotte begynte straks å forberede seg, men som et ledd i intrigene rundt Bonaparte ble beslutningen omgjort og Bernadotte ble utnevnt til øverstkommanderende i Italia.[50] Bernadotte var meget fornøyd, men Bonaparte så seg ikke tjent med han som sin etterfølger og anbefalte i stedet overfor utenriksminister Talleyrand at Bernadotte burde bli fransk ambassadør i Wien.[50]

Diplomat eller provokatør?[rediger | rediger kilde]

Bernadottes residens under hans korte opphold som det revolusjonære Frankrikes ambassadør i Wien, Palais Caprara-Geymüller i Wallner Strasse 8
Pubskilt fra den franske revolusjonen som påbyr kokarde for å slippe inn. Like inkluderende som kokarden var i det revolusjonære Paris, like ekskluderende var bruken i det konservative Wien og de for Bernadotte farlige antydningene at han ikke var revolusjonær nok var sannsynligvis en viktig faktor for hans provokasjon med flagget utenfor ambassaden.

Den 11. januar 1798 ble Bernadotte utnevnt til Frankrikes ambassadør i Wien,[50] på den tiden det franske diplomatis viktigste og høyest ansette post.[52] Bernadotte anså utnevnelsen som en besynderlighet, grensende til en fornærmelse, men den bitre pille ble sukret med en høy lønn.[50] Han fikk 144 tusen franc i årslønn og rundelig dekket reisen, med et slag ble formuen hans tredoblet.[50] I Østerrike var bestyrtelsen over Bernadottes utnevnelse stor og Talleyrand mottok et protestbrev, men Bernadotte med følge var allerede ankommet Wien.[50] Det var vanskelig å få leid et hus for ambassaden, men til sist fikk de Palais Caprara-Geymüller i Wallner Strasse 8.[50] Den 2. mars 1798 var Bernadotte i audiens hos keiser Frans II og gjorde et godt inntrykk på østerrikerne.[50]

Østerrike hadde etter den franske revolusjonen vært Frankrikes bitreste fiende og styresmaktene i Wien anså fredstilstanden kun som midlertidig,[53] den franske ambassadøren ble derfor nøye overvåket av Wiens politi.[54] Bernadottes omgang var svært begrenset, det var mange franske rojalister i eksil som han ikke ønsket å møte og bortsett fra rideturer i parken Prater holdt han seg stort sett i ambassaden.[55] Blant hans stab var fiolinisten Rodolphe Kreutzer, av få lokale besøkende var komponisten Johann Nepomuk Hummel og dennes venn, komponisten Ludwig van Beethoven var og blant de få gjestene.[50][55]

I tillegg til et fiendtlig vertsland var flere av ambassadør Bernadottes stab fanatiske republikanere, noe som begrenset Bernadottes handlingsrom, en i staben var også polsk, noe som var svært delikat og tildels utfordrende for vertslandet med bakgrunn i delingen av Polen.[56] Wienerpressen spekulerte og i at ambassadøren forbød personalet å bruke kokarde offentlig for å unngå å provosere, noe som kom direktoriet i Paris for øre.[57] Utenriksminister Talleyrand sendte et brev som Bernadotte sannsynligvis tolket som en korreks, ufortjent sådan, i den tiden etter fruktidorkuppet med dens økte republikanske fanatisme kunne en mistanke om manglende revolusjonær glød være farlig og Bernadotte svarte med et skriv hvor han ba seg frabeordret posten som ambassadør i Wien.[57]

Sannsynligvis påskyndet av Talleyrands brev lot Bernadotte den 13. april heise det franske flagget fra ambassaden, reaksjonen kom raskt.[57][50] En mobb samlet seg og knuste ruter, situasjonen utviklet seg til det verre da Bernadotte selv kom ut på gaten og på et for folkemassen uforståelig språk truet de med sabel.[50][57] Mobben ødela vogner, rev ned flagget og brente det og forsøkte også å trenge inn i ambassadebygningen,[50][50] det tok over 5 timer før tropper ankom og orden kunne opprettes.[58]

Bernadotte avviste østerrikernes beklagelser og forlot byen to dager etter.[50] Bernadottes opphold i Wien og avreise ble ivrig kommentert, både av østerrikere og deres allierte, spesielt britene. Den østerrikske diplomaten Franz Maria von Thugut så Bernadottes handling som en provokasjon for å innlede en ny krig.[50] Bernadotte derimot anså Wien som en forvisning, samtidig var han pålagt å gjennomføre en strikt iakttagelse av respekt for republikken og dens symboler.[50] Det viktigste resultatet av Bernadottes flaggheising var kanskje den britiske ambassadørens rapport hjem, den medførte at en britisk marinestyrke oppgav blokaden av Cadiz og seilte inn i Middelhavet, det ledet til at Slaget på Nilen endte med britisk seier.[50]

Administrasjon og politikk[rediger | rediger kilde]

Bernadine Eugenie Désirée Clary, kjøpmannsdatteren fra Marseille som Bernadotte ble gift med, før det hadde hun en periode vært forlovet med Napoléon Bonaparte.[59]
Marskalk Jean Baptiste Bernadotte i en kopi av et originalportrett av François Joseph Kinson fra 1804.

Etter å ha kommet tilbake til Frankrike ble Bernadotte tilbudt en ny diplomatisk post som minister i Holland, en svært viktig embete, som Bernadotte avslå da han hadde fått nok av diplomatiet.[60] Uten noen militær kommando holdt han seg en tid i ro, han leide et hus i Sceaux omlag en mil sør for Paris, med en liten stab fortsatte han å utdanne seg ved flittig lesing.[61] Han tok turer inn til Paris og besøkte gjerne Joseph Bonaparte som han ble kjent med i Italia, han var også endel hos direktoriet i Palais du Luxembourg.[61]

Hos Joseph Bonaparte møtte han Désirée Clary, en kjøpmannsdatter fra Marseille, hennes eldre søster Julie var gift med Joseph.[61] Den 17. august 1798 giftet han seg med Désirée Clary, giftermålet skapte i en viss grad et band mellom slektene Bonaparte og Bernadotte,[61] i tillegg til å være politisk gunstig for Bernadotte hadde Désirée også en betydelig medgift.[62] Désirée flyttet først inn i huset i Sceaux, men fant raskt ut at det var for langt fra sosietetslivet i Paris og et par måneder etter flyttet paret Bonaparte til et lite hus på rue Cisalpine (i dag rue de Monceau), nær Josephs og Julies hus.[61]

Ved utløpet av Bernadottes permisjon i oktober 1798 ble han beordret til Gießen øst for Rhinen, hvor Bernadotte igjen var nøye med å ikke pålegge sivilbefolkningen unødige byrder. Han viste også stor interesse for byens universitet og ble i takknemlighet tildelt et æresdoktorat fra Justus-Liebig-Universität Gießen.[63] Bernadotte satte stor pris på den for en general uvanlige utmerkelse, spesielt fordi han hele livet var svært interessert i vitenskapelige og kunstneriske institusjoner.[63]

Désirée var allerede gravid og ble igjen i Paris hvor hun fødte sønnen François-Joseph-Oscar, den senere Oscar I.[64] I november 1798 ble Bernadotte innkalt til Paris og tilbudt kommando over styrkene i Italia. Året før ville han takket ja, men nå var han mer forsiktig og satte opp en liste med de ekstra tropper og administrative rammer han mente var nødvendig for å løse oppgaven.[64][65] Det endte med at krigsminister Schérer selv tok kommandoen og Bernadotte ble sendt tilbake til Rhinområdet,[64] hvor han den 5. februar ble sjef for observasjonsarméen, en styrke som skulle støtte Mainzarméen (senere kalt Donauarméen] under Jourdan og Helvetiaarméen under Masséna.[65]

I mars 1799 brøt krigen igjen ut mellom franske styrker og den andre koalisjonen ved Rhinen, med mangel på tropper og dårlig organisering fra direktoriet gikk krigen dårlig for Bernadotte, tillike ble han syk i begynnelsen av april.[64] Etter noen ukers rekonvalesens i Tyskland returnerte han til Paris i juni 1799 og kom midt i de politiske intrigene rundt direktoriet, av Paul Barras ble han tilbudt kommando over alle væpnede styrker i Paris.[64] På tross av at han ble rådet av sine adjutanter og Joseph Bonaparte til å støtte kuppet, valgte Bernadotte å avstå, han var ingen konspiratør og holdt seg utenfor kuppet 18. juni, som han hadde gjort ved kuppet 4. september 1797.[64]

Etter kuppet kom Bernadottes grundige gjennomgang av styrkene i Italia til sin rett, felttoget der under Schérer hadde gått elendig og brødrene Bonaparte overtalte Emmanuel-Joseph Sieyès til å utnevne Bernadotte til krigsminister (minister for landstridskreftene).[64] Etter sterke innledende protester aksepterte han og tiltrådte den 2. juli 1799.[64] Bernadotte kastet seg inn i arbeidet med å omorganisere arméen, som da hadde møtt flere nederlag, han arbeidet 15-16 timer om dagen og blant tiltakene var å gjenutnevne generaler som hadde blitt avsatt grunnet politiske intriger.[64] For å styrke stridsmoralen arbeidet han for at styrkene skulle få bedre mat, klær og utbetaling av innestående lønn, tiltak som han var vel kjent med fra sin egen tid som soldat.[64] Han skrev entusiastiske innlegg i avisene, noe som også bidro til at mange tidligere frivillige meldte seg for ny tjeneste.[64]

Bernadotte hadde ofte et dårlig forhold til de andre ministrene, en gang truet han finansministeren med sabel da han fikk høre at det ikke var penger til lønninger og betaling av leverandører.[64] Samtidig var flere av kollegene imponert over hvordan han behersket detaljer, eller hvordan han fikk frem forsterkninger som gjorde at en britisk-russisk landstigning i Nederlandene ble slått tilbake.[64] Under det pågående politiske intrigespillet ble han dog avsatt fra embetet den 14. september samme år gjennom en list av Sieyès, som fryktet at Bernadotte var med og planla et nytt statskupp.[64]

Napoléon Bonapartes behandling av Bernadottes nære venn general Kléber og hans død året etter var noe Bernadotte aldri kom over. Her et maleri som forestiller mordet på Kléber i Kairo, år 1800.
Herregården Château de la Grange i Savigny-le-Temple som paret Bernadotte eide i 10 år
Juliette Récamier var en av flere intellektuelle kvinner Bernadotte hadde kontakt med

I oktober 1799 vendte Napoléon Bonaparte tilbake fra Egypt og ble entusiastisk mottatt av de fleste, mens Bernadotte var opprørt over at han hadde forlatt sin styrke uten en ordnet kommandooverføring til Bernadottes gamle kollega general Jean Baptiste Kléber.[66] Bernadotte anså det så klanderverdig at Bonaparte burde stilles for krigsrett, og tok det opp med Barras, men ble avvist.[66] Først ti dager etter Bonapartes ankomst dro Bernadotte, etter påtrykk fra Joseph og Désirée, til Bonapartes losji for et første treff etter leksjonen i Campo Formio.[66] Møtet gikk dårlig og i dagene fremover avviste Bernadotte følere fra Bonaparte om støtte ved et statskupp.[66] I ettertid hevdet Germaine de Staël at den eneste som kunne reddet republikken var Bernadotte,[66] men da han verken fra direktoriet eller nasjonalforsamlingen fikk noen oppfordring om å stoppe kuppmakerne forholdt han seg passiv da Bonaparte iverksatte kuppet den 18 brumaire år VIII (9. november 1799) og i praksis innsatte seg selv som diktator.[66]

Etter kuppet fryktet Bernadotte represalier fra Bonaparte, sammen med Désirée tok han noen dager tilflukt hos general Sarrazin.[66] Selv om Bernadotte ikke hadde støttet kuppet lå det i Bonapartes interesse å stå på god fot med ledende menn fra ulike deler av landet, og Bernadottes militære og administrative kunnskaper ble derfor benyttet.[67] Bernadotte ble i januar 1800 medlem av det nyskapte statsrådet (Conseil d'état), en stilling han aktivt fulgte opp i tre måneders tid.[67] Ved Bonapartes avreise i mai 1800 til det italienske felttoget ble Bernadotte sjef for den såkalte vestarméen, med hovedkvarter i Rennes, som hadde som oppgave å slå ned opprøret i Vendée og møte eventuelle engelske landstigninger.[67] Bernadotte trodde ved utnevnelsen at oppdraget var viktig, men selv om det rett etter hans ankomst var et engelsk forsøk på ilandstigning så besto den daglige tjenesten i å jage royalistagenter og Chouan, lokale opprørere.[67] Bonaparte instruerte ved avreisen Bernadotte til å overta makten om han falt i felttoget i Italia.[67]

Formelt var Bernadotte kommandant over vestarméen til langt ut på våren 1802, men lei av livet i garnisonen i Bretagne brukte han mesteparten av tiden i Paris, der han fremdeles satt i statsrådet.[68] I denne tiden ble det avdekket flere komplott mot Bonaparte som kunne synes å involvere Bernadotte; selv om han ble frikjent for mistanker så bidro de, og hans kritiske omtale av Napoleons styre, til at forholdet mellom dem tidvis var svært anstrengt.[68] Den 30. oktober 1800 solgte paret Bernadotte huset i rue Cisalpine og kjøpte istedet fire uker senere La Grange la Prévôte, 35 km sørøst for Paris, ved Savigny-le-Temple.[68] Mens Désirée ofte foretrakk å bo hos sin mor eller søster i Paris var herregården Bernadottes foretrukne oppholdssted når han var i Frankrike.[68]

Sitat Nei, det skulle han ikke. Det hadde blitt general Bernadotte. Som Marcus Antonius skulle han ha holdt opp Cæsars blodstenkte kappe for det opprørte folket. Sitat
– Napoléon Bonaparte til sin familie om sannsynlig etterfølger, etter et attentatforsøk mot han den 24. desember 1800.[68]

Mot slutten av november 1800 blusset krigen igjen opp og Bernadotte håpet å få en kommando, men etter general Jean Victor Marie Moreaus raske seier ved Hohenlinden ble den andre koalisjonskrigen avsluttet med Freden i Lunéville.[68] Blant de litterære salonger Bernadotte søkte når han var i Paris var Juliette Récamiers og da hennes far urettmessig ble anklaget å spre rojalistpropaganda bisto han henne ved å gå i forbønn for hennes far hos Napoleon.[68] I slutten av april 1801 var han endelig tilbake ved vestarméen, han håpet å lede en fransk invasjon av Storbritannia, ryktene om det hadde også nådd London.[68]

Høsten 1801 ble det imidlertid klart at det ikke ble noen fransk invasjon av Storbritannia, istedet fikk han tilbud om ambassadørstilling i Konstantinopel eller generalguvernør på Guadeloupe (De vestindiske øyer), noe han avviste.[68] Våren 1802 bodde han mye på herregården La Grange og reiste ofte inn til Paris, det var en periode med mye politisk uro, og Bonaparte og hans støttespillere var usikre på Bernadottes lojalitet.[68] Bonaparte tilbød Bernadotte å bli generalguvernør i Fransk Louisiana, etter å ha rådført seg med La Fayette satte Bernadotte som betingelse at han skulle få med tre tusen gode nybyggere og tilsvarende soldater, hvilket Bonaparte avviste.[69]

Sitat Du kan tro meg når jeg sier at om den der varmblodige sydlendingen fortsetter å gå omkring og rakke ned på det som min regjering utretter, skal jeg la han skyte på Place du Carrousel i stedet for å gi han en kommando. Sitat
– Utbrudd fra Napoléon Bonaparte i 1801 til sin bror Joseph Bonaparte, om Bernadotte.[68]
Napoleons kroning i 1804, Jean Baptiste Bernadotte er tilstede, bak gruppen til høyre, ved siden av Eugéne de Beauharnais

I desember 1802 begynte Bonapartes irritasjon over Bernadotte å nå en grense, men utenriksminister Talleyrand kom til unnsetning og tilbød Bernadotte å bli Frankrikes sendebud (ambassadør) i USA.[69] Den offisielle utnevnelsen kom 21. januar 1803, med ordre om snarest å begi seg, men Bernadotte drøyde, noe som førte til at en rasende Bonaparte den 1. april instruerte Bernadotte om å avreise neste dag. Det drøyde imidlertid til begynnelsen av mai før paret Bernadotte var i La Rochelle og første skip med plass avseilte først om to uker. I mellomtiden ble fransk Louisiana solgt til amerikanerne og freden i Amiens inngått, så Bernadotte skrev til Bonaparte at han i lys av omstendighetene ikke kunne reise og stilte seg til tjeneste for felttog.[69]

Bernadotte var deretter uten oppdrag på La Grange i nær et år, Bonaparte var forbitret over hva han anså som nonchalant håndtering av ambassadørposten i Washington.[69] Da Lucien Bonaparte ble beordret i eksil avla han Bernadotte et langt besøk før avreisen, så i april 1804 var Bernadotte fremdeles blant generalene som var kritisk til Bonaparte.[69] I begynnelsen av mai 1804 ble imidlertid Bernadotte innkalt til Bonaparte, han begav seg med bange anelser, men Bonaparte ønsket å ha han på sin side, noe Bernadotte gikk med på.[69]

Sitat Jeg lovet han ikke hengivenhet, men jeg lovte å lojalt støtte han, og jeg skal holde mitt ord. Sitat
– Bernadotte til Juliette Récamier[69]

Bernadotte ble den 14. mai 1804 utnevnt til guvernør og øverstkommanderende i kurfyrstedømmet Hannover, etter Napoléon Bonapartes utnevnelse av seg selv til keiser ble så Bernadotte sammen med ni andre generaler utnevnt til Marskalk av Frankrike, en tittel som hadde blitt avskaffet ved revolusjonen.[69]

Guvernør i Hannover[rediger | rediger kilde]

Hardenbergsches Haus, Bernadottes residens under oppholdet som guvernør i Hannover

Bernadotte ankom Hannover den 17. juni 1804 og ble vel mottatt, ryktene hadde gått om han og hans soldaters disiplinerte opptreden ved Rhinen.[70] I løpet av få uker ga Bernadotte både lokal administrasjon og Universitetet i Göttingen klare tegn på en mer rettferdig forvaltning enn hva forgjengerne hadde stått for.[70] Den britiske kongen Georg III var også konge over Hannover, britene fulgte derfor nøye med fra det nøytrale Hamburg, 150 km nord for Hannover, ved diplomaten sir George Rumbold.[70] Bernadotte fikk ordre fra Napoleons politiminister Joseph Fouché at Rumbold skulle pågripes da han var mistenkt for å være britenes spionleder i Tyskland.[70] Det var en enkel operasjon for de franske styrkene, men vakte stor oppstandelse og Rumbold ble senere satt fri etter preussisk påvirkning, i propaganda gikk britene hardt ut mot Bernadotte, men underhånden erkjente de at Rumbold hadde blitt behandlet hensynsfullt.[70]

I desember 1804 var Bernadotte i Paris for å delta ved kroningen av Napoleon som keiser, Désirée nøt festlighetene og Bernadotte selv trivdes ved formalitetene og seremoniene ved hoffet.[70] Bernadottes forsoning med Napoleon ga et rikt utbytte, i tillegg til økt lønn fikk paret Bernadotte overta huset til general Moreau i rue ďAjou 28, etter Moreau ble sendt i eksil.[70] Bernadotte returnerte til Hannover i midten av februar 1805, våren 1805 lindret han en hungersnød ved matutdeling fra de franske styrkenes lager.[70] På forsommeren 1805 kom Désirée til sin mann i Hannover, hun likte seg der, men oppholdet ble kort.[70] Fra 1805 hadde Bernadotte barndomsvennen Louis Marie De Camps fra Pau i sin tjeneste som sekretær og fortrolig, De Camps fulgte senere Bernadotte til Sverige og arbeidet for han der til sin død.[71]

Nye innsatser på slagmarken[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Austerlitz, situasjonen klokken 0900 den 2. desember 1805, skissen viser klart Bernadottes tilbaketrukne posisjon, et ledd i Napoleons plan for å virke svak og sentralt for seieren
Slaget ved Jena og Auerstädt 14. oktober 1806, skisse over situasjonen klokken 1000, Bernadottes I korps marsjerer sørover mens Davout kjemper alene mot en større styrke

I august 1805 oppgav Napoleon planene om invasjon av Storbritannia og sendte sin Grande Armée østover mot den tredje koalisjonen, Bernadotte ble den 29. august beordret til å føre 15 000 av sine soldater fra Hannover til Würzburg.[72] Der skulle han møte hovedstyrken fra Napoleons bayerske allierte med 20 000 soldater og de to styrkene skulle danne I korps med Bernadotte som korpssjef.[72] Bernadottes styrker holdt god disiplin tross den slitsomme marsjen, 350 km på ti dager.[72] Fra Würzburg gikk marsjen via Ansbach til Ingolstadt og den 12. oktober gikk Bernadottes styrke inn i München, hvor styrken oppholdt seg et par uker.[72] Den 30. oktober inntok Bernadottes styrke Salzburg, hans korps ble deretter beordret nord mot Melk, for der å krysse Donau og kjempe mot Mikhail Kutuzovs styrke.[72] Det var umulig for Bernadotte å klare å krysse Donau så raskt som Napoleon forlangte og Kutuzovs armé unnslapp, noe som fikk Napoleon rasende:

Sitat Bernadotte har klart å miste en dag for meg, og på en dag henger verdens skjebne. Sitat
– Napoleon i brev til broren Joseph Bonaparte.[72]

Etter krysningen av Donau drev Bernadotte sitt korps nordover og etablerte kvarter i Iglau, da det var klart at et avgjørende slag kom til å utkjempes i Mähren.[72] Den 29. november 1805 ble den franske delen av hans korps beordret mot den lille byen Austerlitz, Napoleons plan var å lokke fienden til å angripe noe de trodde var en mindre styrke og Bernadottes I korps ble holdt tilbaketrukket, men gjorde en avgjørende innsats da de ble satt inn i hva som senere ble kjent som Slaget ved Austerlitz.[72] Napoleon var svært fornøyd med Bernadottes I korps bidrag til seieren og han ble utnevnt til guvernør i Ansbach.[72]

I Ansbach gjorde Bernadotte igjen et bra inntrykk som rettferdig administrator og mange forventet at han skulle bli utnevnt til hertug av Ansbach, i stedet ble han den 6. juli 1806 utnevnt til fyrste av Pontecorvo i Italia.[72] Paret Bernadotte besøkte aldri Pontecorvo og inntektene derfra var såpass sparsomme at Napoleon garanterte et visst tilskudd,[73] men utnevnelsen vakte likevel misunnelse blant mange av Napoleons marskalker og generaler.[73]

Høsten 1806 brøt stridighetene igjen ut og Bernadotte fikk på ny kommando over I korps i felttoget mot Preussen.[73] Han skulle samle sine 21 000 mann ved Nürnberg og derfra være fortropp i fremrykkingen mot Sachsen (preussens allierte) mot Leipzig og til sist Berlin.[73] I midten av oktober 1806 tilbakela Bernadottes I korps 120 km i vanskelig skogsterreng og var langt foran de andre styrkene, noe som ga han en dårlig utgangsposisjon da Napoleon endret stridsplan.[73] Det ble ikke bedre av at Napoleons stabssjef Berthier ga uklare ordre og at forholdet mellom marskalkene Davout og Bernadotte, som opererte nær hverandre, var svært dårlig.[73]

Da kampene begynte den 14. oktober valgte Bernadotte å forsøke å nå Napoleons styrke ved Jena, i stedet for å støtte Davout ved Auerstedt, det førte til at Bernadottes I korps var utenfor hva som senere ble kjent som Slaget ved Jena-Auerstedt.[73] I følge Napoleons memoarer undertegnet han rett etter slaget en ordre om krigsrett mot Bernadotte, men lot det ligge etter tanken på familiens, dvs Joseph, Julie og Désirées reaksjon,[73] Bernadottes innsats de følgende dagene var også formildende.[73]

Bernadotte opptok forfølgelsen av fienden og tre dager senere lyktes han å overrumple de preussiske styrkene ved Halle, den første uken etter dobbeltslaget tilbakela hans styrker 150 km i ilmarsj over slettene i det nordlige Tyskland.[73] Bernadottes I korps gikk over Elben den 22. oktober, inntok Brandenburg tre dager etter og stormet den 6. november Lübeck der Gebhard Leberecht von Blücher dagen etter ble tvunget til å kapitulere og overga seg til Bernadotte.[73] Samme dag kom han for første gang i nærmere kontakt med svenske tropper.[73] På elven Trave overrasket og tok han til fange en liten svensk styrke på rundt 1 000 mann, som etter retrett fra Lauenburg befant seg på vei hjem.[73]

Sitat Ville det ikke vært mer naturlig for Norge å forenes med Sverige enn med Danmark? Sitat
– Bernadotte til grev Gustaf Fredrik Mörner i november 1806.[73]

Fangene som ble behandlet vel, ble siden på den franske marskalkens ordre sendt videre til hjemlandet.[73] De svenske soldatenes sjef, grev Gustaf Fredrik Mörner ble galant innkvartert hos Bernadotte i påvente av hjemsendelse og marskalken var nysgjerrig på skandinaviske forhold.[73] Den svenske styrken ble dypt imponert av Bernadotte, etter god forpleining ble de hjemsendt til Östergötland, ved hjemkomsten fortalte de om hvor fornøyd de selv og innbyggerne av Lübeck var med fyrsten av Pontecorvo.[73]

Selv om Preussen var slått så fortsatte Russland krigen og Bernadotte fikk ordre om å forlate Lübeck med I korps mot Posen så snart som mulig, på tross av kraftig sludd marsjerte styrken 200 km på 35 timer.[74] Ved ankomst Posen ble han velvillig mottatt av Napoleon og fikk kommando over den venstre flanken av Grande Armée, med marskalkene Michel Ney og Jean-Baptiste Bessières underordnet.[74] I over to måneder kjempet Bernadottes styrker mot den tyske generalen Levin August von Bennigsen som ledet de russiske styrkene i et område som han beskrev for sin svoger Joseph som «det verste i verden».[74]

Bernadottes styrker utmerket seg i stridigheter i desember 1806 langs veien mellom Thorn og Grodno, men det var dårlig med proviant og Bernadotte presset på Napoleon for å få tillatelse til å gå i vinterkvarter. Bennigsens styrker fortsatte å kjempe tross vinteren og angrep overraskende ved Osterode, kun en rask reaksjon fra Bernadotte gjorde det mulig for han å slå Bennigsen i Slaget ved Mohrungen den 25. januar 1807.[74]

Slottet Schlobitten hvor Bernadotte hadde hovedkvarter, bildet er fra mellom 1857 og 1883

I januar 1807 forsøkte Napoleon å lure Bennigsen i en felle, men de russiske styrkene fanget en rekke av de franske kurérene og han trakk seg i stedet tilbake mot nordøst i retning Königsberg.[74] Det førte til at Bernadottes I korps var uten ordre i en uke og ble derfor ikke satt inn i Slaget ved Eylau.[74] I ettertid ble Bernadotte klandret av Napoleon for at hans styrker ikke deltok, men under selve felttoget innså staben ved hovedkvarteret at Bernadotte ikke kunne lastes, feilen lå hos Berthiers uforsiktighet med utsending av ordre.[74] Et par uker etter Eylau skrev Napoleon til Bernadotte og omtalte respektfullt hans omtanke for I korps, og senere på vinteren ble Bernadotte meddelt at hans bror i Pau hadde fått en pensjon og blitt tildelt æreslegionen.[74]

Guvernør i Hamburg[rediger | rediger kilde]

Bernadotte etablerte hovedkvarter på slottet Schlobitten i mars 1807, og uventet kom Désirée på besøk, en reise på 1300 km på dårlige vinterveier.[74] I begynnelsen av juni angrep Bennigsens styrker I korps ved Elbląg, Bernadotte skyndte seg til Spanden hvor I korps slo tilbake en rekke russiske angrep 4. juni.[74] Dagen etter, mens han oppildnet forsvarerne av det franske brohodet ved Spanden, ble han truffet av en kule i halsen og alvorlig såret.[74] Han ble ført tilbake til Marienburg og med pleie av leger og Désirée kom han på bedringens vei.[74] Grunnet skaden var Bernadotte fremdeles syk under det avgjørende Slaget ved Friedland, men ved festlighetene rundt markeringen av Freden i Tilsit var Bernadotte såpass frisk at han kunne delta.[74]

Etter freden i Tilsit i juli 1807 ble han samme måned utnevnt til guvernør over hansabyene Hamburg, Bremen og Lübeck, med hovedkvarter i Hamburg.[75] Napoleons ordre var å innordne Nord-Tyskland i Kontinentalblokaden ved å sperre havnene for handel med Storbritannia og oppmuntre til handel med Frankrike, hindre britene å få fotfeste i Danmark og å forberede en invasjon av Sverige om landet fikk ytterligere subsidier fra Storbritannia.[75] Bernadotte forsto snart at en streng håndheving av blokaden skulle bety økonomisk ruin for byene, innbyggerne var svært takknemlig for hans fleksible praktisering av handelsforbudet.[75] Danmark var et like følsomt spørsmål, det overraskende britiske angrepet på København og konfiskeringen av flåten fant sted knapt en måned etter Bernadottes ankomst til Hamburg, Bernadotte hadde hverken disponible tropper eller planer for assistanse til danskene.[75] Etter Danmark-Norges allianse med Frankrike flyttet Bernadotte i oktober 1807 hollandske soldater til Jylland og spanske soldater til Fyn.[75]

I begynnelsen av februar 1808 var Bernadotte i posisjon for å invadere Skåne i Sverige med en kombinert spansk, hollandsk, dansk og fransk styrke, men på tross av Napoleons løfte til tsar Alexander om støtte ved Finskekrigen forholdt Napoleon seg passiv, han ønsket ikke en rask russisk seier.[75] I brev til Napoleons stabssjef Berthier skrev Bernadotte at han var overbevist at han kunne ta seg over Øresund, erobre det sørlige Sverige og «kanskje til og med innta Stockholm».[75] Samtidig var han lettet over å slippe, han var ikke sikker på de spanske styrkenes lojalitet, byrden ved å okkupere nok et land med franske styrker var heller ikke fristende.[75]

Den spanske norddivisjonen erklærer at den vil kjempe sammen med britene i Spania, maleri fra 1850 av Manuel Castellano (1826-1880)

Under tiden i Hamburg holdt Bernadotte seg godt orientert om svenske forhold og han meldte til Napoleon at det var en innflytelsesrik gruppe innen den svenske adelen som var positive til Frankrike, men hatet Danmark, han anså det derfor som en alvorlig feilbedømming å blande seg inn i skandinavisk politikk som danskenes beskyttere.[75] Da troppene hans ble stasjonert i Danmark bodde Bernadotte en periode i Odense og fikk besøk der i mars 1808 av Désirée og sønnen Oscar, som snart var 9 år.[75] Hun ble ikke lenge da hun fant Odense kjedelig, men høsten 1808 besøkte hun og sønnen sammen Bernadotte i Hamburg og ble der vinteren over da hun likte byen.[75]

Bernadotte selv var mismodig, på tross av inntekter fra gods han hadde fått av Napoleon i Polen, Westfalen og Hannover følte han seg tilsidesatt, at over 9 tusen av hans spanske soldater i Danmark rømte med britiske skip for å slutte seg til den spanske selvstendighetskrigen mistenkte han ble brukt av hans motstandere.[75] I februar 1809 ble Bernadotte igjen syk, han spyttet blod og Désirée fikk etterhvert overtalt ham til å holde sengen.[75] Samtidig var det nye trusler om krig med Østerrike, Bernadotte fikk ordre om å marsjere til Hannover med general Dupas franske divisjon, deretter skulle de rykke raskt frem til Dresden, hvor Bernadotte skulle ta kommando over den sachsiske arméen, sammen med Dupas' divisjon skulle det utgjøre IX korps av Grande Armée i Tyskland.[75] Bernadotte protesterte, dels var helsen dårlig og dels var mot å ha ansvar for en tysk styrke etter misforståelsene som hadde hindret han fire år tidligere.[75]

Franske styrker trenger over Donau på pontongbruer før slaget om Wagram
Etablering av optiske telegrafstasjoner gjorde at meldinger raskt kunne formidles innenfor Frankrike, her er tegning av en stasjon fra 1793

Hans innvendinger fikk ingen aksept i Paris og i midten av mars 1809 hadde han frisknet såpass til at han begynte på reisen til Hannover og Sachsen. Da han ankom Sachsens hovedstad Dresden i slutten av mars viste det seg at han ikke var ventet og han ble rasende da han fant ut at ordre til han ble sendt via Davouts hovedkvarter, han truet igjen med å trekke seg tilbake, men det ble ikke godtatt.[75] Men mer enn intriger rettet mot Bernadotte, så synes det han ble utsatt for å være en del av inkompetansen i den franske generalstaben.[75] Et av mange eksempler var hvordan Dresden ble uten forsvar etter Bernadottes avmarsj med de saksiske troppene, en østerriksk styrke plyndret byen to uker etter, da Bernadottes tropper fikk vite at deres hjemland ble plyndret, mens de var i felt for Frankrike sank stridsmoralen.[75] Bernadottes klager ble etterhvert delvis fulgt opp, han ble tildelt general Dupas' divisjon som strategisk reserve og han ble invitert til Napoleon som da residerte i slottet Schönbrunn.[75]

Bernadottes IX korps hadde før slaget hovedkvarter ved Sankt Pölten,[76] etter å ha tatt seg over pontongbroen over Donau hadde de nådd den lille byen Aderklaa på ettermiddagen 5. juli 1809.[76] Ved videre angrep mot de østerrikske stillingene ble de slått tilbake og da Bernadotte ba om sin reserve fikk han vite at den var avgitt til andre, noe han sterkt beklaget overfor en stabsoffiser, han kritiserte også Napoleon for et hensiktsløst frontalangrep med tilsvarende store tap.[76] Om morgenen den 6. juli forkortet Bernadotte frontlinjen ved en retrett fra Aderklaa, da han etter mange års erfaring med kamp mot østerrikerne regnet med at de ville gå til motangrep, noe som viste seg å stemme.[76] Napoleons stab fikk imidlertid ikke beskjed om retretten og Napoleon tolket det som Bernadotte ikke fulgte ordre, noe som gjorde at forholdet dem imellom igjen ble forverret.[76]

Bernadottes saksiske styrker betalte et høyt bidrag for den franske seieren i Slaget om Wagram, over en tredjedel av de ble skadet eller drept og Bernadotte brukte flere dager for å forsøke å få bedre pleie for de sårede, blant annet presset han militærguvernøren i Wien så han fikk hestedrosjer som kunne transportere sårede til sykehus.[76] Ettersom han anså at hans styrker urettmessig ble utelatt i Napoleons bulletin om slaget så skrev han en egen dagsordre hvor han hyllet sine styrker, da Napoleon fikk kjennskap til de ble han så misfornøyd at Bernadotte uken etter ble gitt tillatelse til å vende hjem «grunnet helsen».[76] Han var tilbake hos Désirée og Oscar den 25. juli, uten oppdrag, men kun tre dager etter begynte britene et invasjonsforsøk av Walcheren med Antwerpen som første mål, angrepet ble raskt kjent i Paris via optisk telegraf[77] og den 3. august ble Bernadotte beordret av politi- og innenriksminster Joseph Fouché til å forsvare keiserdømmet mot invasjonsstyrken.[76]

Bernadotte organiserte omfattende forsvarsstillinger, de ble imidlertid aldri angrepet da invasjonsforsøket løp ut i sanden.[76] I etterkant utstedte han en ny dagsordre hvor han priset forsvarernes mot og patriotisme, da Napoleon fikk høre om det mistenkte han Bernadotte og Fouché for å konspirere mot seg og kalte Bernadotte til seg i Wien.[76] Etter å ha brukt 9 dager på de 1350 km var Bernadotte den 9. oktober 1809 igjen i Wien og hos Napoleon på Schönbrunn, en meget kjølig keiser utba seg forklaring, noe Bernadotte imidlertid elegant turnerte ved elskverdige og imøtekommende svar.[76] Napoleon ønsket imidlertid Bernadotte vekk fra Paris og tilbød han å bli generalguvernør i Roma, noe han ikke avviste, men ba om og fikk innvilget en tids sykepermisjon, som han ønsket å tilbringe ved et kursted.[76]

Bernadotte som svensk kronprins[rediger | rediger kilde]

Et overraskende valg[rediger | rediger kilde]

Carl Otto Mörner, den unge svenske løytnanten som ved et frekt initiativ bidro til å skaffe Sverige en ny konge
En annen fransk general som ble sett som mulig ny svensk kronprins var en kollega og bekjent av Bernadotte, generalen Eugène de Beauharnais, han takket nei, men endel år etter ble hans datter gift med Karl Johans sønn Oscar og hun ble etterhvert svensk dronning.

I 1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong Gustav IV Adolf etter det katastrofale nederlaget mot det russiske keiserdømmet og tapet av Finland.[78] Den avsatte kongens barnløse onkel, Karl XIII, ble valgt til ny svensk konge. Tronfølgen ble sikret i 1810 ved at kongen adopterte prins Christian August av Augustenborg.[79] Prinsen hadde utmerket seg som president for den norske regjeringskommisjonen og som øverstkommanderende for de norske styrkene ved Fredriksten festning da svenskene angrep Norge i 1808.[79] Christian August tok navnet Carl August som svensk kronprins, men døde brått i mai 1810, samme år som han kom til Sverige som tronarving.[79]

Christian Augusts død skapte en vanskelig situasjon og general Georg Adlersparre fryktet at de såkalte gustavianerne skulle samle seg om prins Gustav som ny kronprins. Adlersparre rådet Karl XIII og statsrådet at de snarest tilbød tronen til den avdødes eldre bror, hertug Fredrik Kristian II av Holstein-Augustenburg og å få den franske keiser Napoleons godkjennelse. For sikkerhets skyld ble det sendt to kurerer til Frankrike for å få Napoleons godkjenning av ny kronprins, den ene kureren var friherre og løytnant Carl Otto Mörner.[80] Mörner sympatiserte imidlertid med en gruppe som anså at en fremstående franskmann, gjerne en marskalk, kunne løfte Sverige ut av dets forfall og lede en revansj mot Russland og dets erobring av Finland.[80] Ved nyheten om kronprinsens død bega Mörner seg til Stockholm for å virkeliggjøre sine tanker, som blivende svoger av hovkansleren Gustaf af Wetterstedt ble han tiltrodd det ene kureroppdraget.[80]

Mörner ankom Paris 20. juni 1810,[80] etter å forsikret seg om at kurérmeldingen var levert, begynte han energisk å arbeide for sitt eget forslag.[80] En fransk venn hjalp han å få kontakt med Jean Baptiste Bernadotte og møtet fant sted hjemme hos Bernadotte den 25. juni 1810.[80] Overfor Bernadotte hevdet Mörner at han talte på vegne av mange svensker, da han spurte om den franske marskalken ville bli svensk kronprins.[80] Bernadotte var reservert, men avviste ikke tilbudet og Mörner møtte deretter general Fabian Wrede, som befant seg i Paris.[80] Mörner klarte å vinne general Wredes støtte for forslaget, dagen etter avla Wrede en visitt hos Bernadotte som da viste klar interesse for tanken og anslo at Napoleon ikke ville motsette seg det.[80] Med dette svaret og et brev hvor general Wrede lovpriste Bernadotte forlot Mörner Paris. Etter hjemkomsten til Stockholm den 12. juli oppsøkte Mörner utenriksminister Lars von Engeström samt hovkanslern, statsråd Gustaf af Wetterstedt, som «til sin store forbauselse» fikk informasjon om forslaget til ny kronprins. Sveriges minister i Paris, friherren Gustaf Lagerbielke, fikk først etter Mörners avreise kunnskap om dennes egenrådige oppdrag.[80]

Sitat Det er bare i dagdrømmer, i eventyr og revolusjonstider at en sakførersønn fra Sør-Frankrike blir tilbudt en av Europas eldste troner, omkranset av ærerike minner. Og når Bernadotte svarte ja på tilbudet, er det vanskelig å finne hos ham annet enn personlige motiver. ( … ) Ubundet av nordisk tradisjon kom Carl Johan til sitt rike. Han kunne investere i Nordens fremtid alle sine personlige egenskaper, sine evner, sitt ry, sine franske forbindelser og sine penger. Dette var store aktiva i den forvirrede situasjon som rådde i Sverige i 1810. Sitat
– Professor i historie Sverre Steen, i boken 1814.[81]

Paret Bernadotte forlot Paris 26. juni for et tre ukers kuropphold i Plombières-les-Bains, før avreisen sendte han et brev til Napoleon om det svenske tilbudet.[80] Keiseren var overrasket, dels hadde han ikke hørt noe annet fra den svenske ambassadøren enn at Sverige ønsket hertugen av Augustenborg og dels mente han andre franske marskalker var mer passende, som Eugène de Beauharnais; han takket imidlertid nei.[80] Under ukene ved kurbadet ble Bernadotte holdt godt orientert om forholdene i Sverige ved ekspresskurér, en hjelp han fikk fra takknemlige kjøpmenn i Hamburg.[82] Den 21. juli var Bernadotte tilbake i Paris, det var ennå ikke avklart hvem som skulle få den svenske tronen og han innså at han trengte en støttespiller, han kontaktet derfor en fransk kjøpmann, Jean Antoine Fournier, som hadde bodd seksten år i Sverige.[82] Fournier ble utstyrt med medaljonger med portrett av makene Bernadotte og sønnen, han ble videre instruert om å nevne Bernadottes formue og reiste så til Sverige.[82] Kampanjen for Bernadotte ble etterhvert et slags parti. Napoleon avventet med å si hvem han ønsket som svensk tronfølger og det bidro til å holde flere muligheter åpne.[80]

Grunnet den usikre situasjonen i Stockholm etter lynsjingen av Axel von Fersen ble Riksdagen avholdt i Örebro og åpnet den 30. juli.[80] Den svenske regjeringen fastholdt etter noe nøling sitt første forslag og i stendenes sekreta utskott var allerede den 8. august 11 av 12 representanter for hertugen av Augustenborg, kun Fabian Wrede var mot.[82] Den franske kjøpmannen Jean Antoine Fournier ankomst til Örebro og hans arbeide for Bernadottes kandidatur fikk imidlertid mange av riksdagsmennene til å endre oppfatning.[82] At Napoleon tilbakekalte sin chargé d'affaires i Stockholm, Désaugiers, som hadde støttet Frederik VI, antydet at Napoleon neppe ville være misfornøyd med valget av Jean Baptiste Bernadotte som svensk tronarving.[82]

Sitat Med valget av Bernadotte til tronfølger i Sverige innledes Norges nyere historie. Sitat
– Professor i historie Sverre Steen, i boken 1814.[83]

Det sekreta utskottet holdt den 16. august 1810 en ny votering, som med 10 stemmer mot 2 godkjente valget av den franske marskalken.[82] Den 21. august ble han valgt av stendene under stormende jubel til kronprins.[82] Den allmenne følelse av behovet for en sterk ledelse med tanke på de dårlige tidene, ulykkene året før og senest anarkiet ved Axel von Fersens død medvirket vesentlig til valget av Bernadotte,[84] men også håpet om at med en fransk marskalk og med Napoleons hjelp få revansj mot Russland og få tilbake Storfyrstedømmet Finland.[82] Den svenske budbringeren som overbrakte meldingen var samme Gustaf Fredrik Mörner som noen år før hadde vært Bernadottes fange.[82] Nølende gav Napoleon sitt samtykke og den 23. september skrev han en fullmakt for Bernadotte å ta tittel og rang som kronprins av Sverige.[82]

Kronprins Karl Johan i svensk generaluniform, det var slik Bernadotte fremsto ved den siste audiensen med Napoleon, olje på lerret fra 1811.
Sitat Bernadotte er et geni. For min del er jeg glad over å bli kvitt ham. Han er en av disse gamle jakobinerne som har hodet på galt sted. Da beholder man ikke en krone lenge. Men svenskene er vant til gale konger, så han passer nok for dem. Sitat
– Napoléon Bonaparte til Klemens von Metternich.[85]

Bernadotte ble løst fra sine forpliktelser som fransk undersått og avreiste fra Paris den 30. september 1810, med grev Mörner som følge.[82] Han ankom Danmark i midten av oktober og antok den 19. oktober på det svenska konsulatet i Helsingør den lutherske tro i nærvær av erkebiskop Jakob Axelsson Lindblom, prostene Palm og Nordvall og noen svensker.[86] Bernadotte bad om å få bli alene med erkebiskopen, og etter en time kom denne ut med ordene: «Jeg hadde forberedt meg på å gi han en kort innføring om forskjellene mellom våre trosbekjennelser og han har holdt for meg en forelesning om alle religioner siden verdens skapelse.» Dagen etter, den 20. oktober, steg han iland i Helsingborg.[82] Den 23. oktober forlot han Helsingborg og ankom Drottningholm slott den 30, hvor han for første gang møtte kong Karl XIII og dronning Hedvig Elisabeth.[87][82] Kongen var avventende før møtet, men både han og dronningen ble raskt sjarmert og imponert av Bernadotte.[82]

Den 2. november holdt Jean Baptiste Bernadotte sitt høytidelige inntog i Stockholm og mottok den 5. november i Rikssalen stendenes hyllest, etter å ha avlagt troskapsed til Karl XIII og av han blitt adoptert under navnet Carl Johan. Den landflyktige franske offiseren Charles Jean-Baptiste de Suremain, da i svensk tjeneste, skrev i sine memoarer om Bernadottes ankomst til Stockholm: «Jeg for min del ble forbløffet over hvor vel en tidligere revolusjonssoldat falt inn i prinsrollen.».[88]

Sitat Jeg har sett krigen på nært hold, jeg kjenner alle dens gisler, og det finnes ingen erobring, som kan trøste fedrelandet for dets barns spilte blod på fremmed jord. Freden er en klok og opplyst regjerings eneste ærefulle mål. Det er ikke en stats utstrekning, som utgjør dets styrke og selvstendighet, det er dets lover, dets handel, dets arbeidsmoral og fremfor alt dets nasjonalfølelse. Sverige har lidt store tap, men det svenske navnets ære har herav ikke lidt men. Sitat
– Karl Johan i sin første tale til stendene i Riksdagen i 1810.[89]

Selv enkedronning Sofia Magdalena, mor til den avsatte kong Gustav IV Adolf, omtalte den nye kronprinsen som «et lykkelig valg, en prins som er imøtekommende på alle sett».[82] I gleden over hva som syntes som et lykkelig valg var det samtidig skuffelse over at den nye kronprinssessen og arveprins Oscar fremdeles var i Frankrike, de forlot Paris i slutten av november og ankom Stockholm først den 6. januar 1811.[82] For Désirée var byen og slottet en skuffelse, og den var gjensidig, dronning Hedvig Charlotta skrev følgende:

Sitat Prinsessen er liten, ser ikke bra ut og har ingen figur... Hennes sjenerthet gjør henne brysk... Et bortskjemt barn, men snill, vennlig og medfølende. Sitat
– Fra dronning Hedvig Charlottas dagbok.[82]

I juni reiste Désirée for et opphold på kurstedet Plombières-les-Bains og hensikten var at hun skulle returnere til Stockholm så snart helsen var bedre. Det tok imidlertid tolv år før hun igjen var tilbake i Sverige, fra kuroppholdet reiste hun først til La Grange, deretter til huset i rue ďAjou 28.[90]

1812 års politikk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: 1812 års politikk

Sentralt i hva som senere ble kjent som 1812 års politikk var Karl Johans oppfatning at Sverige for beskyttelse av «naturlige grenser» på alle sider skulle søke union med Norge, deretter skulle Sverige-Norge unngå å dras inn i europeiske konflikter.[91][92] Kronprins Karl Johan måtte snart tre inn som regent da Karl XIII fikk et slag mindre enn en måned etter hans ankomst til landet.[93] Siden han var ukjent med svenske forhold og ikke kunne språket måtte han støtte seg på de innen samfunnslivet som behersket fransk flytende, blant de grev Mörner, brødrene Löwenhielm, hovkansleren af Wetterstedt, general Carl Johan Adlercreutz og general og diplomat Kurt von Stedingk.[93] Blant hans mest betrodde menn var også den norskfødte generalmajoren Johan Hübner von Holst

Fra sine år i Frankrike hadde Karl Johan kunnskap om bank- og finansvesen og var vel kjent med fordelene ved en stabil økonomisk politikk.[94] Han arbeidet derfor for å stabilisere de svenske finansene ved å stoppe inflasjonsdrivende seddeltrykking og ved balanse i statens utgifter.[95] For å bedre tilgang til kreditt tok han initiativ til opprettelse av sparebanker etter britisk mønster, hvor de første sparebankene ble opprettet i 1810.[96]

Når det gjaldt utenrikspolitikk var derimot Karl Johan overlegen sine rådgivere og helt fra sin første tid i Sverige bestemte han egenrådig og ofte uten å konsultere statsråd.[97] Med seg til Sverige tok Karl Johan sin tvil overfor Napoleons styre, noe som ble forsterket ved at Frankrike kort etter tvang Sverige til å erklære krig mot Storbritannia.[93] Krigen mot Storbritannia var bare et spill for å tekkes Frankrike og handelsforbindelsene med britene ble opprettholdt i smug.[93] Karl Johan viste raskt interesse for ideen om å styrke Sverige ved å erobre Norge, mens han var kjølig overfor det allmenne svenske ønsket om å forsøke å gjenerobre Finland.[93] For å lykkes som tronfølger måtte han enten vinne Finland eller Norge, for å vinne Norge måtte han stå på seierherrens side etter Napoleonskrigenes slutt og Danmark måtte være blant taperne.[92]

Russlands Alexander I med sin hustru, dronning Elisabeth Alexejevna (Louise av Baden). På tross av at hustruen var søster til Gustav IV Adolfs hustru, sørget Karl Johan og Alexander I for en historisk forsoning mellom Sverige og Russland.
Åbo slott hvor det historiske møtet mellom Karl Johan og tsar Alexander fant sted

Utover våren 1811 prøvde Karl Johan å få fransk støtte til tanken om svensk overtakelse av Norge, Napoleon var avvisende men samtidig så interessert i Finland at Karl Johans utsending forsto at et fransk angrep på Russland ble forberedt.[93] Ved å besette Svensk Pommern i begynnelsen av 1812 uten foregående krigserklæring brøt Napoleon omsider selv freden og gav Karl Johan hva han trengte: et middel mot den svenske opinionens dyrking av Napoleon og fiendtlighet mot Russland.[90][98] Det ble raskt innledet forhandlinger mellom Sverige og Russland gjennom den russiske ambassadøren Jan Pieter van Suchtelen, som førte til at tsar Alexander i april 1812 lovte å støtte at Danmark måtte avstå Norge til Sverige.[90] Karl Johan forsøkte også å bearbeide den britiske envoyé (ambassadør) Edward Thornton for å få britisk støtte til kravet om Norge,[90] Karl Johan lovet blant annet at Norge ikke skulle innlemmes i Sverige, «men få indre selvstyre med egen nasjonalforsamling og egne lover».[99]

Sommeren 1812 var riksdagen samlet i Örebro, med en svært spent utenrikspolitisk situasjon fikk Karl Johan vedtatt etablering av en vernepliktig armé, ekstra krigsskatter, økt apanasje[90] og innføring av indragningsmakten mot pressen så en uønsket kritikk av den nye politikken kunne stoppes.[100]

Blant de problemene Sverige sto overfor var finanskrise, med høy inflasjon og høy utenlandsgjeld,[101] utgiftene til finskekrigen belastet landets økonomi[102] og i 1809 ble Sveriges Riksbank tvunget til å gå vekk fra sølvmyntfoten. Under riksdagen i 1812 satte Karl Johan frem forslag om betalingsnekt til kreditorer i land under fransk kontroll.[103] Forslaget var begrunnet med at Frankrike holdt tilbake svenske skip og fordringer.[103] Det ble vedtatt og reduserte utenlandsgjelden fra rundt 11 millioner til omlag 4 millioner riksdaler.[103] Under oppholdet i Örebro fikk Karl Johan vite om Napoleons invasjon av Russland, det førte raskt til fredsslutning med Storbritannia, britene bidro også med økonomisk støtte for svensk opprustning og det svenske kravet om Norge ble i prinsipp godtatt.[104][105] I brev til Napoleon bekreftet Karl Johan Sveriges nøytralitet, hva Karl Johan kunne tilby tsar Alexander var en rekke brev med gode råd:[90]

Sitat Det er mulig at Napoleon vinner det første og det andre slaget, kanskje til og med det tredje. Det fjerde kan komme til å bli uavgjort. Men om deres majestet kun holder ut, må de vilkårsløst vinne det femte. Sitat
– Karl Johan i brev til tsar Alexander, etter Napolens invasjon av Russland i 1812.[90]

Svensk-russisk forståelse og Karl Johans internasjonale prestisje ble ytterligere befestet under de siste dagene av august gjennom et møte i Åbo mellom Karl Johan og tsar Aleksander I.[106] Tsaren var i en meget presset situasjon grunnet Napoleons fremgang, søkte Karl Johans råd som forhenværende fransk marskalk,[106] og foreslo at Karl Johan kunne bli øverstkommanderende for de russiske styrkene.[90] Ved en formell avtale undertegnet under møtet ble Sverige gitt frie hender overfor Danmark, så sant britene godtok det.[107]

Sitat I den stund, da Russlands skjebne hang i vektskålen - til Åbo kom under selve møtet ulykkesbudet, at Napoleons seier ved Smolensk åpnet veien til Moskva for hans armé - søkte alle russeres enehersker, Katarina IIs sønnesønn, støtte og hjelp hos Sveriges nyvalgte kronprins, den forhenværende soldaten ved Royal-La Marine. På deres drøftelser hang for en vesentlig del tsarens beslutninger og krigens fortsettelse - og dermed Europas skjebne for overskuelig fremtid. Sitat
– Fra Kronprinstiden av den svenske historikeren Torvald T:son Höjer.[106]

Ved disse avtalene forpliktet Sverige seg til å delta i kampen mot Napoleon (senere kjent som den sjette koalisjonen), mot at Russland lovte å arbeide for at Sverige skulle få Norge; dessuten ble det i en hemmelig avtale inngått en såkalt familieavtale mellom de to fyrstene, hovedsakelig for å beskytte Karl Johans dynasti.[108] Under møtet i Åbo antydet tsaren at Karl Johan burde overta etter Napoleon,[109] en mulighet som under det påfølgende felttoget kom til å komplisere Karl Johans strategi.[110][90][111]

Fra nøytral til alliert[rediger | rediger kilde]

Den sjette koalisjonen, land og områder som støttet Frankrike og Napoleon markert med blått, land og områder som støttet den sjette koalisjonen markert med rødt.

Utover høsten 1812 fortsatte Karl Johan å bearbeide britene, samtidig som han via svenske agenter forsøkte å påvirke opinionen i Norge for en sammenslutning med Sverige.[107][112][113] I september 1812 kom Germaine de Staël og August von Schlegel til Stockholm og stilte seg til rådighet for Karl Johan og svensk diplomati.[107][114] Selv om han hadde forutsett russisk seier så overrasket Napoleons katastrofale retrett fra Russland høsten 1812 Karl Johan, med et svekket Frankrike var det mulig at Russland og Storbritannia alene kunne vinne krigen og uten svensk deltakelse ville kravet om Norge bli avvist.[107][115] Storbritannia og Russland forsøkte å få Danmark til å bryte med Napoleon, Karl Johan bidro til å stopp en dansk endring av allianse ved å varsle sterke økonomiske og territoriale krav ved en allianseendring.[116][117] Ved å anerkjenne den avsatte spanske kongen fjernet Sverige ved Karl Johan seg ytterligere fra Frankrike,[118] og svenske og franske diplomater ble gjensidig trukket tilbake.[118]

Sitat Mot slutten av året begynte Bernadotte og hans regjeringskolleger i Stockholm å tvile. Skulle Russland og Storbritannia fremdeles ha behov for en svensk innsats etter den forferdelige retretten? Om Sverige fremdeles var nøytralt når Napoleons keiserdømme falt sammen, hvilken mulighet var det da til å overta Norge? Og om Bernadotte mislyktes med å skape en union mellom sitt nye fedreland og Norge, eller med å ta tilbake Finland, hvorfor skulle svenskene da fortsette å stole på hans lederskap? Sitat
– Fra kapittelet «Hvems alliert», side 230 i Erik Bjørnskaus bok Bernadotte: Napoleons marskalk, Sveriges konge

I begynnelsen av 1813 ble det tilnærming mellom Sverige og Preussen, sistnevnte brøt alliansen med Frankrike,[107] og i mars inngikk Storbritannia og Sverige en formell allianse, britene lovet subsidier på en million pund mot at svenske styrker ble overført Pommern for innsats mot Napoleon.[119] Danmark ble imidlertid fremdeles støttet av det inflytelsesrike Østerrike, utenriksminister Metternich mislikte Karl Johan og så et svekket Danmark som uheldig for den fremtidige europeiske maktbalanse.[120] Den 17. mars 1813 beordret Karl Johan svenske styrker til Stralsund og Rügen for å ta tilbake Svensk Pommern, en fortropp til styrken på 30 000 mann som Sverige hadde lovt å sette inn mot Napoleon.[107] Den opprinnelige svenske planen, erobring av Norge allerede samme år måtte av flere grunner utsettes,[119] særlig fordi Napoleon hadde samlet nye styrker, under slaget ved Lützen var det kun mangel på kavaleri som hindret Napoleon å påføre de russisk-tyske styrkene et avgjørende nederlag.[107] Den 18. mai 1813 ankom Karl Johan Stralsund,[107] mens hans hustru Désirée fremdeles oppholdt seg i Frankrike.[110] Désirée forsøkte å megle mellom Karl Johan og Napoleon og han fikk også en offisiell henvendelse fra Napoleon om fortsatt nøytralitet, begge ble avvist av Karl Johan.[110]

Russlands og Preussens våpenhvile med Frankrike 4. juni 1813 kom svært overraskende på Karl Johan og han var rasende overfor tsarens budbringer, general Pozzo di Borgo,[121] da han mistenkte de to alliansepartnerne for å sammensverge seg mot ham.[110] General Pozzo lyktes etterhvert å overbevise Karl Johan at våpenhvilen kun var taktisk, hensikten var at Preussen kunne bygge opp sine styrker og Østerrike bearbeides til å tre inn i alliansen mot Napoleon.[110] Ved et møte i Trachenberg i Schlesien i juli mellom Russland og Preussens statsoverhoder og Karl Johan ble strategien for den videre kampen mot Frankrike diskutert.[122][110] Med sin bakgrunn som fransk marskalk var Karl Johan i en unik posisjon for å bidra til en plan for det kommende felttoget, av den britiske generalen William Cathcart omtalt som «kronprinsens plan».[110] Sentralt i planen var tre selvstendige arméer som engasjerte mindre franske styrker, men unngikk Napoleon, inntil alle tre kunne samles mot han.[110] Karl Johan fikk kommando over den såkalte nordarméen, bestående av svenskene samt omkring 95 000 preussere og russere.[110]

Skisse av styrkene under slaget ved Leipzig den 18. oktober, Karl Johans armé angriper fra nordøst

Under felttoget var det en interessekonflikt mellom de allierte, som ønsket å gjenerobre tapte områder og Sverige som under fremrykkingen stadig fjernet seg fra målet om å erobre Norge.[123] Karl Johan forsøkte å spare de svenske troppene foran oppgjøret med Danmark.[123] Under Karl Johan forsvarte nordarméen Berlin mot franske angrep,[124] i Slaget ved Großbeeren den 23. august 1813 og i Slaget ved Dennewitz 6. september 1813 fikk de preussiske troppene den tyngste byrden av Berlins forsvar.[125] Det svenske artilleriet under kommando av Carl von Cardell utmerket seg, sistnevnte var det første større slaget hvor svenske styrker i stor grad bidro, utfallet var alliert seier og kun få sårede i den svenske styrken.[125] Etter Großbeeren forholdt Karl Johan seg imidlertid tilsynelatende passiv i ukevis i Zerbst, noe som bekymret alliansepartnerne Russland, Østerrike og Preussen.[125] Først den 4. oktober beordret Karl Johan nordarméen å gå over Elbe,[126] og rykke forsiktig sørover gjennom Köthen mot Leipzig.[126]

Under Folkeslaget ved Leipzig fra 16. til 19. oktober ble også de svenske styrkene holdt som reserve og ble kun satt inn mot slutten, den 18. ledet Karl Johan tilsynelatende fryktløst selv an nordarméen i kamp.[126] En rekke flygeblad og Karl Johans gode rykte fra tidligere felttog i Tyskland gjorde at en rekke tyske avdelinger under fransk tjeneste gikk over til nordarméen.[126]

Kielfreden[rediger | rediger kilde]

Fredrik IV, konge av Danmark og Norge, kjempet hardt for å beholde Norge men måtte gi tapt overfor Karl Johan

Etter koalisjonens seier over Napoleon ved Leipzig hadde Karl Johan krasse diskusjoner med de andre statslederne om strategien videre i krigen.[126] Mens de andre allierte forfulgte Napoleons styrker inn i Frankrike marsjerte Karl Johans styrker nordover,[127] fra slutten av oktober 1813 til midten av februar 1814 deltok ikke Karl Johans hovedstyrke i større operasjoner mot Napoleon.[127] Formelt var hensikten med fremrykkingen nordover å støtte britene mot franske styrker i Hannover og Hamburg, Karl Johans reelle mål var å tvinge kong Frederik VI av Danmark til å kapitulere ved å angripe Holstein.[127]

Etter Slaget ved Bornhøved 7. desember 1813, Christianspris' kapitulasjon 19. desember og overgivelsen av Glückstadt 4. januar 1814 ble Danmark tvunget til å gi opp.[127] Ved undertegningen av Kielfreden 14. januar 1814 ble Norge avstått til den svenske kongen,[127] forent med Sverige i en union.[127][128] I Kiel mottok Karl Johan rapporter fra agentene han hadde i Norge om at nordmennene ville reagere med væpnet motstand om landet ble forsøkt innlemmet i Sverige.

Etter traktaten i Kiel var det krav fra deler av svensk opinion at kronprinsen skulle vende hjem, samtidig ble Karl Johan advart av den britiske utenriksminister Castlereagh mot å trekke svenske styrker ut av alliansen før Napoleon endelig var avsatt.[127] Karl Johan førte deretter sine styrker sørover, først til Køln hvor han utstedte en proklamasjon rettet mot franskmenn.[127] I proklamasjonen forsøkte han å forklare sin kamp for sitt nye fedreland Sverige, men den ble kjølig mottatt og på tross av tsarens tilsynelatende støtte var Karl Johan på sidelinjen med tanke på Napoleons etterfølger.[127]

Karl Johan fortsatte med sin hovedstyrke til Liège i Belgia, hvor han stoppet videre fremrykking, dels på grunn av uenigheter med de allierte, dels av motvilje at med militær makt trenge inn i sitt gamle fedreland.[127] I Liège ble Karl Johan oppsøkt av en budbringer fra Désirée og Napoleon og han ble forespeilet at han ville bli foretrukket som Frankrikes nye statsoverhode om han som den første av de allierte lederne rykket inn i Paris.[127] Karl Johan meddelte budbringeren at Napoleon burde avgå, selv ville han ikke gjøre noe som kunne fremkalle borgerkrig, men svare på enhver bønn som en samlet nasjon gav.[127]

Russiske styrker inntok Paris 31. mars 1814 og som første av de allierte statsledere kom tsar Alexander.[127] De første dagene bodde han hos den forhenværende utenriksministeren Talleyrand og antydet for han at Jean Baptiste Bernadotte (Karl Johan) kunne være et bedre alternativ for Frankrike enn Ludvig Bourbon, men Talleyrand var avvisende.[127]

Sitat Bernadotte skulle kun bety en ny fase av revolusjonen. Hvorfor velge ennå en soldat, når de nettopp har befridd dem fra den største av dem alle? Sitat
– Talleyrand om Jean Baptiste Bernadotte som fransk monark, i samtale med tsar Alexander.[127]

Karl Johan flyttet sitt sitt hovedkvarter til Brussel, etter Napoleon var styrtet og Huset Bourbon gjeninnsatt i Frankrike og reiste han så til Paris, hvor han ankom 12. april 1814, en by hvor de fleste av hans gamle våpenbrødre nå så han som en forræder.[129][130] Karl Johan forsøkte å balansere sin lojalitet til Sverige og Frankrike, han støttet ikke de alliertes krav mot Frankrike og det ble inngått en separatfred mellom de to landene.[129] Karl Johans hensikt med besøket i Paris var å være nær de andre allierte lederne for å kunne sikre unionen med Norge, han hadde mottatt urovekkende rapporter fra sine agenter om norsk motstand og krav om selvstendighet.[129] Han hadde møter med tsaren, kong Fredrik Wilhelm av Preussen og Storbritannias utenriksminister Castlereagh, sistnevnte lovte fortsatt britisk blokade av norske havner for å legge press på nordmennene.[129][131] I midten av mai 1814 forlot Karl Johan Paris og Frankrike, det var siste gang han satte sin fot i Europa sør om Østersjøen.[129][132]

Germaine de Staël var en av Bernadottes beundrere og en ledende fransk intellektuell, maleri fra ca. 1810

I slutten av mai var Karl Johan tilbake på svensk jord i Karlskrona og den 10. juni 1814 ble han triumferende feiret i Stockholm.[133] For Karl Johan var dog feiringen kortvarig, unionen med Norge var ikke sikret og på tross av allierte sendebud i Christiania nektet nordmennene under Christian Frederik å godta en forening med Sverige.[133] I motsetning til de fleste svensker tok Karl Johan trusselen om en utstrakt norsk motstandskamp alvorlig, det var viktig for Sverige å få en avgjørelse før fredskongressen i Wien.[133] Samtidig så Karl Johan det som avgjørende at krigen ikke satte varige spor og at han og svenskene ikke ble ansett som okkupanter,[134] med tanke på opinionen i Frankrike og en mulig posisjon for han som statssjef der var det også viktig at unionen med Norge ble sett som likeverdig mellom de to land.[135]

Sitat Viktigere enn noe annet er hvordan Deres foretagende i Norge forløper. (...) Jeg drister meg til å gjengi hva opplyste folk her mener. Man tror det ville være klokt av Dem ganske enkelt å godta den forfatning som nordmennene har gitt seg selv. Og ikke kreve annet enn at kongen av Sverige inntar Christian Frederiks plass. Sitat
Germaine de Staël i brev til Karl Johan datert 12. juli 1814.[136]

Da Karl Johan gikk inn i Norge med en hær utpå ettersommeren 1814, erfarte han at selv om de norske styrkene generelt trakk seg tilbake uten kamp,[137] ga de flere steder væpnet motstand, både ved Matrand og ved Lier skanse.[137] Disse trefningene bidro til å gi nordmennene et bedre forhandlingsgrunnlag for sin posisjon i unionen.[137] Samtidig var den svenske fremrykkingen forsiktig og styrkene var nøye instruert i å respektere norske uniformerte soldater og privat eiendom.[138] Ettertidens dom er at både Christian Frederik og Karl Johan handlet klokt i forhandlingene som fulgte og som resulterte i den såkalte Mossekonvensjonen, Christian Frederik ved at han aksepterte det uungåelige - Norges union med Sverige og hans egen abdikasjon - Karl Johan ved at han i hovedsak godtok den norske grunnloven,[133][139] og mot intern svensk motstand tilbød nordmennene svært gode vilkår.[140][141]

Sitat Istedenfor å innrømme at Norge skal forenes med Sverige, så tror disse nordmennene at de skal avgjøre at Sverige forenes med Norge! Sitat
– Uttalelse av Karl Johan i et brev , 5. oktober 1814, til den russiske tsaren Alexander I[142]

Sveriges stilling var således raskt endret siden bunnåret 1810,[143] Karl Johan hadde bidratt til å løfte landet etter statskuppet mot Gustav IV Adolf, og tross alle vanskeligheter gjennomført sitt mål med 1812 års politikk, Norges union med Sverige.[91]

Motvillig union[rediger | rediger kilde]

Christiania sommeren 1800, sett fra Ekeberg, akvatint av J.W. Edy. Omtrent slik så byen ut da Karl Johan kom dit for første gang, senhøstes 1814

Etter den norske kapitulasjonen i august 1814 oppholdt Karl Johan seg en lengre periode i daværende Fredrikshald (Halden), i påvente av at Stortinget skulle samles og bekrefte unionen med Sverige.[144] Den 4. november ble Karl XIII av stortingsmennene enstemmig valgt som norsk konge og den 9. november ankom Karl Johan og sønnen Oscar for første gang Christiania, med en eskorte av norske soldater, noe Karl Johan selv hadde insistert på.[144] De besøkende ble innkvartert i Paléet og dagen etter holdt Karl Johan hilsningstale til Stortingets representanter.[144]

Sitat Og den nye grunnloven som dere nå har vedtatt, i overensstemmelse med Kongens ønske, vil forbli en garanti for deres frihet, like som den er et bevis for resten av Europa på den liberale og moderate innstilling som deres Konge står for. Sitat
– Fra Karl Johans tale til Stortinget, 10. november 1814.[145]

Til stillingen som norsk førsteminister i Stockholm valgte Karl Johan godseier Peder Anker, mens hans svigersønn Herman Wedel Jarlsberg fikk den viktige stillingen som norsk finansminister og reell leder for den norske regjeringen i Christiania.[145] En side ved Karl Johans innrømmelser overfor Norge var hans håp om over tid få endret Grunnloven så han kunne få en tettere union mellom Norge og Sverige.[146]

Karl Johan var av flere grunner bekymret over forhandlingene ved Wienerkongressen, at det norske Stortinget aksepterte union med Sverige forbedret hans og Sveriges stilling, men det var flere andre vanskelige spørsmål som måtte avklares og over det hele lå hva Karl Johan anså som en trussel om å bli avsatt som tronfølger til fordel for prins Gustav Vasa.[147] Mens Wienerkongressen var samlet forsøkte Napoleon igjen å ta makten i Frankrike, Karl Johan tok formelt avstand fra Napoleon og han knesatte samtidig prinsippet om Sveriges nøytralitet.[148] Karl Johan hadde på denne tiden ennå ikke oppgitt håpet om å bli kalt til å lede Frankrike, idet han anså seg som en kompromisskandidat mellom de for franskmenn forhatte Bourbonerne og den for stormaktene uspiselige Napoleon.[149]

Samtidig som Karl Johan var overbevist om at Napoleons forsøk på revansj ikke ville føre frem, var han forferdet over den skjebnen flere av hans gamle kamerater, som marskalk Ney, led etter Napoleons nederlag i slaget ved Waterloo og det kan ha bidratt til at Sverige i årene etter ble et fristed for mange landflyktige politiske aktivister.[148] Frankrike ved dets sendemann Rumigny antok at Karl Johan hadde sympati for sin gamle sjef Napoleon og tilsvarende antipati overfor det nye styret, noe som var gjensidig.[148]

Sitat hans politiske filosofi synes ikke å være basert på noe som kan ligne et system. I det ene øyeblikket taler han som en absolutt hersker og despot, i det neste som en republikansk demagog. Sitat
– Den franske Chargé d'affaires i Stockholm, Marie-Hippolyte Marquis de Rumigny (1784-1871), nedlatende om Karl Johan.[148]
Karl III Johan til hest

På tross av Karl Johans bekymring kom Sverige og han selv stort sett godt ut av forhandlingene under Wienerkongressen, grunnet oppgjøret etter krigen og avståelse av Svensk Pommern og Guadeloupe kunne landet og han selv innkassere solide summer i erstatning.[147]

Etter Napoleonskrigene vokste det etterhvert frem en for Karl Johan ganske besværlig opposisjon blant stendene. Regjeringen arbeidet mye med økonomisk politikk for å komme ut av den vanskelige situasjon som landet havnet i på grunn av en ukontrollert seddeltrykking med tilhørende inflasjon i 1808 og stor import av landbruksvarer året etter som følge av dårlige avlinger. Ved riksdagen samling i 1815 hadde regjeringen i tilfredshet over forbedret økonomi og tilsynelatende uten full innsikt om krisens omfang, unnlatt å ta nødvendige initiativ. I stedet ble det stendene med greve Fredrik von Schwerin i spissen som presset gjennom endringer i den økonomiske politikken.[150]

Riksdagens beslutning fremmet en proteksjonistisk økonomisk politikk, noe Karl Johan var mer åpen for enn sine rådgivere. Samtidig gjorde han gjennom en rekke år ivrige, men som oftest forgjeves forsøk på å styre den svenske valutaens kurs og benyttet betydelige deler av egne midler. En politisk beslutning av stor økonomisk betydning som med Karl Johans medvirkning ble gjennomført i 1815, var nedbetalingen av gjenværende statsgjeld med pengene fra Svensk Guadeloupe,[note 3] mot en årlig bevilgning til kongehuset.[151]

En sak som ikke ble løst var den andel i den dansk-norske statsgjelden som Sveriges konge på vegne av Norge hadde påtatt seg ved Kielfreden,[152] i ettertid kjent som Gjeldsoppgjøret med Danmark. Norges svake finansielle stilling gjorde det ønskelig at beløpet ble redusert og under forhandlingene ble det fremmet ulike motkrav og fra norsk side bedrevet uthaling for å nå dette mål.[152] Danmark tok til sist kontakt med stormaktene og ba om støtte, og fra kongressen i Aachen i 1818, hvor stormaktene påtok seg et slags formynderskap over de mindre europeiske statene, fikk Karl Johan kraftig press for å løse saken.[152] Han lyktes imidlertid å få Storbritannia til å megle og det ledet til en avtale med Danmark (1. september 1819), som innebar at de opprinnelige fordringene på 6 millioner riksdaler hamburger banco[153] ble redusert til 3 millioner med 10 års nedbetalingstid.[152][154]

Stortinget var sterkt misfornøyd med avtalen og ville at Sverige skulle påta seg en del av gjelden, noe Karl Johan avviste.[152] Da beløpet endelig var avklart forsøkte Karl Johan å bruke oppgjøret til å presse Norge til en tettere union hvor kongen fikk en sterkere stilling.[152] Saken endte med at Karl Johan samlet svenske og norske tropper på Etterstad[155] utenfor Christiania og understreket at fortsatt vegring kunne sette Norges forfatning i fare, hvoretter Stortinget omsider ga etter i mai 1821.[152]

Karl Johan som unionskonge[rediger | rediger kilde]

Kroningen av Karl III Johan i Nidarosdomen i 1818.

Da Karl II døde i 1818 ble Karl Johan konge og ble kronet i begge land; den 11. mai i Storkyrkan i Stockholm og 7. september i Nidarosdomen i Trondheim, under tiden i byen bodde kongen og kronprinsen i Stiftsgården.[156] På tross av at hun var blitt dronning av Sverige og Norge holdt Désirée seg fremdeles i Frankrike under påskudd av dårlig helse, dessverre for Karl Johan utviste hun stor interesse for hertugen av Richelieu, noe han fant høyst upassende for dronningen av Sverige.[157] I forbindelse med kronprins Oscars forlovelse og giftermål med Josefine av Leuchtenberg valgte Désirée etter tolv års separasjon fra Karl Johan å returnere til Sverige i 1823 sammen med sin kommende svigerdatter.[158]

En av de første stridspørsmål mellom Karl Johan og det norske Stortinget var spørsmålet om avskaffelse av adelen, den ble vedtatt avskaffet av Stortinget i 1815, igjen i 1818 og i 1821 var saken oppe for tredje gang.[159] På tross av at Karl Johan bestred Stortingets begrensning av hans vetorett valgte han å akseptere Stortingets vedtak i 1821 og adelens avskaffelse i Norge ble gjennomført.[159] Det var første gang at kongens manglende absolutte veto, som han hadde gått med på høsten 1814, førte til at han ikke fikk sin vilje igjennom.[159]

Karl III Johan ville knytte de to landene tettere sammen ved den såkalte amalgasjonspolitikken, men det var den norske Grunnloven til hinder for.[160] Foran Stortingets samling i 1824 kom han derfor med forslag om endringer av Grunnloven og forslag som ville medføre at han fikk mer makt, blant forslagene var absolutt veto og oppløsningsrett.[160] Dette ble avvist av Stortinget og medførte stridigheter, Karl Johan hadde heller ingen støtte fra datidens stormakter for en tettere union, den russiske tsaren var spesielt negativ.[91][160] Ved Stortingets samling i 1827 ble også den første saken for riksrett fremmet, bakgrunnen var kritikk mot regjeringens bruk av midler uten Stortingets godkjennelse,[161] Riksrettssaken var en kamp mellom Storting og regjering om forholdet mellom statsmaktene og finansminister Jonas Collett ble til slutt dømt på mindre punkter,[161] Karl Johan ble rasende, men kunne lite gjøre.[161]

Sitat Jeg forsikrer dere, at om jeg ei hadde hatt midler til å undertrykke de urostiftere, som ville så uenighet, skulle jeg foredra å leve i Arabias ørkener eller blant Sibirs is fremfor å egne mine krefter og mitt nattlige arbeide for en nasjons beste, som i sitt liv inkluderer slike opprørsmakere. Sitat
– En opprørt Karl Johan i brev til stattholder Sandels i forbindelse med Stortingets oppløsning.[162]
Henrik Wergelands tegning av Torgslaget, dikteren var selv tilstede og ble ublidt behandlet, det hindret ikke at han senere ble en stor beundrer av Karl Johan

Likevel kan man si at Karl Johan hadde forståelse for innholdet og tankegangen i den norske Grunnloven og med årene ble mer opptatt av å bevare den.[160]

Det oppsto også konflikter i forbindelse med nordmennenes ønske om å markere Grunnloven ved å feire 17. mai,[163] den første større markering av dagen var i 1824 hvor det ble feiret privat.[163] I 1825 og 1826 ble dagen igjen markert privat, mens den i 1827 ble markert mer offisielt da den svenske stattholder Sandels under Karl Johans besøk tolket hans utsagn som at han ville «se gjennom fingrene» på feiring, noe som senere viste seg å være feil.[163] Karl Johan var igjen i Christiania under et ekstraordinært Storting i 1828 og han meldte klart i fra at feiring var uønsket, noe som ble respektert.[163] I 1829 var det nedlagt forbud mot markering av dagen, men det passet slik at dampskipet med navnet «Constitutionen» anløp Christiania nettopp på dagen for konstitusjonen (altså Grunnloven).[163] Det førte til jubelrop, ansamling av mennesker som til slutt ble spredd av militære mannskaper, noe som senere ble kjent som Torgslaget.[163] Selv om det etterhvert ble tolerert å markere 17. mai, holdt kongen alltid et visst oppsyn med feiringen.[163]

Kong Karl Johan har satt flere spor etter seg i Norge. Han ga store pengegaver til opprettelse av såkalte barneasyler (i dag kjent som barnehager), som f.eks. Børneasylet i Drammen[164] og til diverse kulturelle organisasjoner. Hans betydeligste prosjekt var byggingen av Det kongelige slott i Christiania, Karl Johan skal ha fått idéen ved en ridetur høsten 1822 og året etter engasjerte han den danske arkitekten Linstow til arbeidet.[161]

Sveriges og Norges kongefamilie i år 1837. Fra venstre Karl Johans barnebarn Oscar, dronning Désirée, kronprinsesse Josefine, barnebarna August og Eugénie, sønnen Oscar, barnebarnet Karl, kong Karl Johan, barnebarnet Gustaf, og en byste av Karl II. Malt av Fredric Westin
Rosendals slott på Djurgården i Stockholm, Karl Johan lot oppføre lystslottet og tilbrakte mye tid der på sommeren, maleriet viser han og hans følge

En hovedfaktor i datidens internasjonale politikk var rivaliseringen mellom Storbritannia og Russland.[91] På tross av flere spente situasjoner mellom de to stormaktene ble det ingen konflikt og Sverige unngikk en situasjon hvor landets nøytralitet, som Karl Johans utenrikspolitikk bygde på, kunne settes i fare.[91] Vennskapet mellom Karl Johan og Alexander I fortsatte stort sett til dennes død i 1825 og hans etterfølger Nikolaj I viste Karl Johan stor respekt (som ved hans uventede besøk i juni 1838). Under den polske frihetskrigen (1830–1831) var den svenske opposisjonen svært polskvennlig, noe som gjorde kongen bekymret. Opposisjonen kritiserte også gjennom pressen ofte Russland, men lot det samtidig ikke hindre at den ved riksdagene var ganske avvisende mot bevilgninger til forsvaret. En gammel grensetvist mellom Norge og Russland ble avklart i 1824 og en endelig grenseavtale undertegnet i 1826, Karl Johans gode forhold til tsaren bidro sannsynligvis til å få saken endelig avklart.[165] Mot slutten av Karl Johans regjering ble det nye problemer ved den norske Finnmarksgrensen mot Russland.[166]

I 1819 begynte byggingen av det som skulle bli Karlsborgs festning, et enormt byggverk som skulle være tilfluktssted for styresmaktene om Sverige ble angrepet. Slekten Bernadottes videreføring ble sikret i 1826 da kronprinsesse Josephine fødte sin første sønn,[167] som i sin tid regjerte som Karl IV, i følge Karl Johan var det den «lykkeligste dag i hans liv».[167]

En ganske skarp konflikt med utlandet var om den såkalte «skeppshandelsfrågan».[168][169] For å skaffe midler til fornyelse av den svenske marinen ble det i 1825 solgt flere eldre svenske krigsskip, først to og deretter ytterligere tre.[168] Formelt var kjøperne engelske handelshus, men disse var bare mellommenn for Spanias amerikanske kolonier, nylig selvstendige, men ennå bare anerkjent av Storbritannia som selvstendige stater.[168] De andre stormaktene i den såkalte Hellige alliansen betraktet disse statene som opprørsland og protesterte derfor mot salget.[168] Den russiske keiser Alexander I truet til sist med å støtte spanske represalier mot svensk sjøfart,[169] om ikke levering av de tre senest solgte fartøyene ble avlyst.[168] Karl Johan sto lenge for at salget skulle gå sin gang, men ga til slutt etter for statsrådenes oppfordring om å stoppe salget.[168] Ifølge kontrakten var imidlertid Sverige forpliktet til å betale erstatning og i stedet for en gevinst endte affæren med tap, noe som førte til skarpe kommentarer fra statsrevisjonen (1827) og riksdagen (1828–1830).[170]

Opposisjonen ble styrket frem mot riksdagen i 1823 og det ble reist krav om økt næringsfrihet. Opposisjonen var imidlertid ennå overveiende saklig, og kongens person ble som regel holdt utenfor den politiske kampen. Grev Carl Henrik Anckarswärds økte tyngde blant opposisjonens ledere bidro til å gi den en mer personlig karakter og det var også tendenser til å minske bevilgningene til forsvaret. Ved riksdagen i årene 1828–1830 hadde regjeringen ved organisering av sine tilhengere ved friherre Carl Johan af Nordin og grev Magnus Brahe for det meste overtaket.[171] Ved at myntrealisationen (en form av devaluering ved overgang til Sølvstandard) ble vedtatt gjennomført, på tross av Karl Johans energiske motstand, ble det slutt på den usikkerhet i finansvesenet, som skadet landets økonomiske utvikling siden den økonomiske krisen etter Napoleonskrigen.[171]

Statuen over Karl XIV Johan i Karl Johans park i Norrköping ble reist i 1846. Den er laget av Ludwig Schwanthaler.
Karl III Johans vane å arbeide fra soverommet kom under 1830-tallet til å bli omtalt som «Sängkammarregementet».
Ekstrautgave av Morgenbladet i forbindelse med Stortingets ekstraordinære oppløsning i 1836, Karl Johans siste store konflikt med norske politikere
Kong Karl Johan besøker Trondhjem i 1835
Kong Karl Johan omfavner en gammel bonde fra Telemark under et besøk i Norge

1830-tallet var derimot et gjennombrudd for den svenske opposisjonen.[100] Julirevolusjonen i Frankrike styrket liberale ideer over hele Europa, den nye avisen Aftonbladet ga opposisjonen et dyktig og målbevisst talerør, og dets innflytelse overgikk snart den konservative pressens, og kongens gamle rådgivere ble eldre og mer negative overfor endringer.[100] På grunn av sin manglende kunnskap i svensk språk var det vanskelig for Karl Johan å ta initiativ for å reformere forfatningen, der flere politiske stridsspørsmål kom opp, som representasjonsspørsmålet, statsrådets organisasjon og rådgiverne forhold til kongen.[100] En av opposisjonens sentrale krav var en klarere parlamentarisme etter britisk modell, hvor statsrådene var ansvarlig overfor Riksdagen.[100]

Karl Johan var fremdeles opptatt av hva som skjedde i hans gamle hjemland Frankrike og forsøkte på ulike vis å gi et positivt bilde av seg selv overfor fransk opinion.[172] Dessverre for Karl Johan ble han dels gjort narr av og dels sett ned på som en forræder, som i en roman av den kjente franske forfatteren Honoré de Balzac.[172]

Opposisjonelle skribenter som Magnus Jacob Crusenstolpe og Anders Lindeberg begynte etterhvert å rette sine angrep mot kongen personlig, det såkalte enestyret (allenastyrandet) og den sterke innflytelsen som hans favoritt grev Magnus Brahe ble antatt å utøve (Braheväldet) ved siden av hans egentlige rådgivere.[173] 1834-1835 års riksdag ble under slike forhold vanskelig for regjeringen, som led adskillige nederlag taket være opposisjonens dominans i borger- og bondestanden samt i förstärkt statsutskott.

Under de følgende årene ble striden mot opposisjonen ytterligere skjerpet gjennom den kampen mot pressen, som den svenske regjeringen ved hovkansler August von Hartmansdorff førte og med indragningsmakten som våpen.[100] Ved domfellelsen av forfatteren Magnus Jacob Crusenstolpe for majestetsfornærmelse sommeren 1838 førte det til uroligheter i Stockholm, to mennesker døde i opptøyene og tanken om republikk fikk en viss støtte.[100] Mot slutten av året minsket dog spenningen noe og opposisjonen tok kontakt med kronprinsen samt begynte å rette håp om endring etter dennes tiltrede.[174]

Sitat Man har gjort meg mistenksom hele livet, og jeg kommer nok alltid til å være slik - i min alder så forandrer man seg ikke lenger. Men jeg håper at de, klarer å forhindre at min sønn blir slik. De vet ikke hvor ulykkelig man er når man tror man ikke kan stole på noen! Sitat
– Karl Johan til en kammerherre, etter at han urettmessig har skjelt ut vedkommende.[175]

Karl Johans siste større strid med det norske Stortinget var i 1836, bakgrunnen var dels ønske om økt kommunalt selvstyre ved Formannskapslovene, men også norske prinsippsaker som et eget norsk handelsflagg, utforming av mynter og ulike norske fremstøt for en mer likestilt union.[176] Kongen irriterte seg også over utvidet norsk feiring av 17. mai, blant annet ved det nye nasjonale monumentet Krohgstøtten.[176] Begrunnet med at Stortinget hadde sittet samlet over minimumsperioden oppløste Karl Johan tinget, noe som førte til ny riksrettstiltale, denne gang mot den norske statsminister i Stockholm, Severin Løvenskjold.[176] I 1836 utnevnte Karl Johan grev Herman Wedel-Jarlsberg som ny stattholder i Christiania, det var første gang en nordmann fikk stillingen, embetet hadde stått tomt siden 1829, etter Baltzar von Platens død.[177]

Karl Johan besøkte Norge for siste gang vinteren 1838-1839, det var hans tiende som norsk-svensk konge[178] og han ble hilst begeistret velkommen på de stedene han besøkte.[174] Han oppholder seg i Christiania fra desember 1838 til mai 1839 og oppholdet blir politisk svært rolig, det var ingen store konflikter med Stortinget og avgjørelsen i flaggsaken hadde gitt kongen ny popularitet.[174]

I 1839 ble den såkalte koalisjonen mellom en rad opposisjonsmenn dannet, hensikten var å styrte det gamle systemet ved riksdagen 1840 og få kongen til å abdisere. Koalisjonen hadde støtte også blant statsrådene og den svenska regjeringens riksdagsforberedelser ble følgelig svake og utilstrekkelige. Ved riksdagen fikk opposisjonen overtak ved valgene til utskottene (komiteene), men håpet om fullstendig seier brast da August von Hartmansdorff med flere lyktes å reorganisere konservative majoriteter hos adelen og prestestanden. Deretter ble en stor del av opposisjonens angrepsplaner hemmet eller stemt ned. Karl Johan selv avga sine gamle rådgivere i samband med departementalstyrelsens innføring i 1840 men klarte også ved valget av de nye rådgiverne å holde opposisjonsmennene utenfor og kampen rant etterhvert ut i sanden, uten att de nye tankene fikk støtte.

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Karl XIV Johans store sarkofag av Älvdalsporfyr i Riddarholmskyrkan.

Etter avslutningen av riksdagen i 1841 stilnet konfliktene rundt Karl Johans styre, og da den 80-årige monarken i 1843 feiret sitt 25-årsjubileum som konge fikk han varme lykkeønskninger fra hele riket. Man kunne ved slutten av hans regjeringstid peke på en rik og fredelig utvikling på ulike områder: en befolkning som nesten tilsvarte Sveriges og Finlands ved adskillelsen, en lav statsgjeld, nye samferdselsveier i form av kanaler (Göta kanal med flere) og veier,[168] et nyopprettet lantförsvar, et sterkt voksende jordbruk, som ofte ga landet rom for eksport av mat, en mer enn fordoblet industri, et gjenopprettet bank- og myntvesen, reduserte skatter, men mangedoblede tollinntekter til tross for at tollsatsene på bestemte varer hadde blitt satt ned, med mer. Innen undervisningssektoren hadde en viktig utvikling dels skjedd, dels blitt forberedt, gjennom folkskoleväsendets etablering ved riksdagen år 1840-1841.[179]

Karl Johan hadde store talegaver, men lærte seg aldri å snakke svensk, noe han etterhvert angret dypt. Kongen fikk ved ankomst til Sverige undervisning i svensk av bibliotekaren P.A. Wallmark under årene 1810-1813, men nyttiggjorde seg av det kun sporadisk og under korte perioder.[180] Inntil det siste beholdt Karl Johan full fysisk og psykisk helse.

Karl Johans siste sykdomsperiode begynte i januar 1844 med koldbrann i en fot.[181] På sin 81. fødselsdag, den 26. januar 1844 klokken 6 om morgenen, ble han plutselig syk og ble sengeliggende, den 5. mars fikk han et slaganfall som ble etterfulgt av koma. Kongen døde etter 42 døgns sykdom klokken 15.30 den 8. mars 1844,[182] etter å ha våknet opp rett før døden da han visket sin sønn Oscars navn.[181] «Ingen har fyllt en bane tilsvarende min», kunne han med tyngde si under sin siste sykdom og slik reflektere over endringene den skandinaviske halvøy ved han hadde fått ved dets store kriser i årene 1808-1810.

Sitat Jag önskar ej döden, jag fruktar den ej; min levnad har gått över 80 år; naturen återtager sin rätt. Ingen har fyllt en bana, liknande min; man må öppna världens hävder. Jag har styrt folk, ömtåliga om sina rättigheter. Då Napoleon anföll det land, som åt mig anförtrott sina öden, fann han i mig en rival; de händelser som förändrat Europa och återgivit det sin självständighet, äro kända; man känner också den del jag däri tagit. Man studere vår historia från Odens till våra dagar och säge mig, om icke den skandinaviska halvön är av någon vikt i vågskålen av världens skickelser. Sitat
– Uttalelse av Karl Johan på dødsleiet.[183]

I sitt ekteskap hadde han bare et barn, sønnen Oscar I, som avgav og undertegnet sin «kungaförsäkran» knapt to timer etter dødsfallet og dermed etterfulgte han på tronen.

Begravelsen i Riddarholmskyrkan fant sted den 26. april 1844, med start klokken 13.15 frem til at prosesjonen forlot kirken klokken 16.30. Jordfestelsen ble forrettet av erkebiskopen Carl Fredrik af Wingård. Karl Johan er stedt til hvile i Bernadotteska gravkoret, med inskripsjonen: «Af lifvet närmade i bragder af döden i hvila».[184]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Statue av Karl Johan ved Slussen i Gamla Stan, Stockholm, den ble reist mens hans enke dronning Desideria fremdeles levde og hun var begeistret for verket
Rytterstatuen av kong Karl III Johan på Slottsplassen i Oslo.

I samsvar med 1812 års politikk førte Karl Johan, såvel under sin tid som kronprins som etter tronbestigningen, en så fredelig politikk at Sverige ved hans død ikke tidligere hadde hatt en så lang fredsperiode.[91] I motsetning til datidens andre europeiske kongehus kan Sverige og Norge under Karl Johan sees som unntak med sine konstitusjonelle begrensninger av kongemakten, som Karl Johan som realpolitiker forholdt seg til.[185]

Karl Johan var nøye med å understreke at han var valgt av de svenske stendene til å bli konge, hans stilling var derfor bygd på borgernes frie valg.[186] I Frankrike ble Karl Johans ettermæle farget av Napoleons memoarer, den tidligere marskalken skal både ha hatt sin del av skylden for det katastrofale franske nederlag i Russland og for den sjette koalisjonens seier i folkeslaget ved Leipzig i 1813.[187] I Norge ble Karl Johans omdømme tonet ned av hensyn til nasjonal kamp under og etter unionen med Sverige.[187]

Sitat Bernadotte var utakknemlig mot meg, for jeg var jo opphavet til hans fremgang, men jeg kan ikke si at han svek meg. På sett og vis ble han svensk og lovet aldri noe han ikke hadde til hensikt å gjennomføre. Jeg kan anklage han for utakknemlighet, men ikke for forræderi. Sitat
– Napoleon i sitt eksil på St. Helena om Jean Baptiste Bernadotte (Karl Johan).[188]

Det er oppstilt en rekke monumenter over Karl Johan, foran slottet i Oslo står Karl Johan-monumentet med kongen til hest, det er også monumenter i Stockholm, Norrköping og Örebro. Forhenværende hovedbase for det norske sjøforsvaret, Karljohansvern, fikk navn til ære for han i 1854 som «Carljohansværn værft», i dag betegnes området ved Horten kun som Karljohansvern.

Sitat Kilden til å begeistres for ham fløt også bestandig i mitt bryst, idet jeg elsket ham med et barns alltid friske kjærlighet... Og besynderlig nok, han stod herligst og elskverdigst for meg i vredens torden og lynild. Jeg var så viss på at solskinnet ville komme... Sitat
Henrik Wergeland på sitt dødsleie om Karl Johan.[189]

Den tyskfødte Friedrich August Reissiger komponerte «Requiem for kong Carl Johan» etter Karl Johans død.[190] Rekviet ble fremført første gang 30. mars 1844 i den katolske menighets lokaler i Oslo.

Dekorasjoner[rediger | rediger kilde]

Karl III Johan var innehaver av følgende ordener, medaljer og dekorasjoner.

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Årene 1793-1794 var kritiske for den franske revolusjonen, en rekke erfarne offiserer flyktet, mens landet ble angrepet fra flere sider. Det var svært gode avansementsmuligheter for de offiserer som utmerket seg på slagmarken, som Bernadotte. Se: Torvald T:son Höjer 1939, s. 27
  2. ^ «Særskilt interessant er den inngående oppmerksomhet og omtanke, som han ved flere tilfelle viste pleien av arméens sårede og syke. Et eksempel er allerede nevnt, men sterkest fremtrer dette drag i de instruksjoner, som han utferdiget, da han på nyåret 1795 forlot Liége. Hans underordnede og etterfølger ble her personlig oppfordret til å på lasarettene forvisse seg om at medisin og mat fantes i rikelig monn og med god kvalitet, at lokaler og sengetøy ble holdt rene og at sengene var utstyrt med laken og madrasser. Den nye kommandanten i Liége burde sørge for at tilstrekkelig mange sykepleiere fantes i hver sal og at den største nøye ble iakttatt, særskilt med bytte av skjorter og laken for de syke. Kommandanten eller inspiserende offiser burde ved sine besøk selv tale vennlig med de syke, oppmuntre dem og høre, hvordan de hadde det. Han burde også tale med sykehuspersonalet og være høflig mot de, da dette var i de sykes interesse.» Fra Carl XIV Johan: Den franska tiden, Torvald T:son Höjer 1939, s. 59
  3. ^ Sverige hadde ved inngåelse av alliansen med Storbritannia mot Napoleon den 3. mars 1813 fått overdratt den franske øygruppen Guadeloupe, som Storbritannia hadde erobret fra Frankrike i februar 1810. Det ble imidlertid aldri foretatt noen reell overføring av øygruppen og Storbritannia tilbakeførte området til Frankrike etter Napoleons nederlag i 1814. Storbritannia tilbød Karl Johan en kompensasjon på en million pund for tapet, en sum som tilfalt kongehuset, men som ved ved oppgjøret ved Riksdagen i 1815 dels ble brukt til å sanere svensk utenlandsgjeld.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Alan Palmer 1992, s. 22
  2. ^ a b Erik Bjørnskau 1999, s. 26-29
  3. ^ a b c d Erik Bjørnskau 1999, s. 31-34
  4. ^ Herman Lindqvist side 13
  5. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 3
  6. ^ a b Alan Palmer 1992, s. 24-25
  7. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 5
  8. ^ a b Torvald T:son Höjer 1939, s. 6-7
  9. ^ a b Alan Palmer 1992, s. 26
  10. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 9
  11. ^ Alan Palmer 1992, s. 27
  12. ^ a b Alan Palmer 1992, s. 28
  13. ^ a b c d e f Alan Palmer 1992, s. 29
  14. ^ a b c d e f Alan Palmer 1992, s. 30-32
  15. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 44
  16. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 13
  17. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 8
  18. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 14
  19. ^ Alan Palmer 1992, s. 34-36
  20. ^ a b c Alan Palmer 1992, s. 36-38
  21. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 15
  22. ^ a b Torvald T:son Höjer 1939, s. 16
  23. ^ a b Alan Palmer 1992, s. 40-41
  24. ^ a b c Alan Palmer 1992, s. 42-43
  25. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 62
  26. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 19
  27. ^ a b c d e f g Alan Palmer 1992, s. 44-45
  28. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 22
  29. ^ Alan Palmer 1992, s. 46-47
  30. ^ Alan Palmer 1992, s. 48-49
  31. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 39
  32. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 42
  33. ^ Alan Palmer 1992, s. 50-51
  34. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 31
  35. ^ a b c d e f g h i Alan Palmer 1992, s. 52-58
  36. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 64
  37. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 76
  38. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 79
  39. ^ a b c Alan Palmer 1992, s. 62-63
  40. ^ a b c Torvald T:son Höjer 1939, s. 95-96
  41. ^ a b c Alan Palmer 1992, s. 64-66
  42. ^ a b c Alan Palmer 1992, s. 67-68
  43. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 98-100
  44. ^ a b c d Alan Palmer 1992, s. 69-73
  45. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 106
  46. ^ a b c d e f g Alan Palmer 1992, s. 74-82
  47. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 116
  48. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 99-100
  49. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 213-214
  50. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Alan Palmer 1992, s. 83-93
  51. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 119-122
  52. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 125
  53. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 130
  54. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 134
  55. ^ a b Torvald T:son Höjer 1939, s. 138
  56. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 139-140
  57. ^ a b c d Torvald T:son Höjer 1939, s. 149-153
  58. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 155
  59. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 167
  60. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 164-165
  61. ^ a b c d e Alan Palmer 1992, s. 99-104
  62. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 169
  63. ^ a b Torvald T:son Höjer 1939, s. 171-172
  64. ^ a b c d e f g h i j k l m n Alan Palmer 1992, s. 105-116
  65. ^ a b Torvald T:son Höjer 1939, s. 176
  66. ^ a b c d e f g Alan Palmer 1992, s. 117-127
  67. ^ a b c d e Alan Palmer 1992, s. 128-133
  68. ^ a b c d e f g h i j k Alan Palmer 1992, s. 134-143
  69. ^ a b c d e f g h Alan Palmer 1992, s. 144-150
  70. ^ a b c d e f g h i Alan Palmer 1992, s. 151-154
  71. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 629
  72. ^ a b c d e f g h i j Alan Palmer 1992, s. 155-161
  73. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Alan Palmer 1992, s. 162-168
  74. ^ a b c d e f g h i j k l m Alan Palmer 1992, s. 169-174
  75. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Alan Palmer 1992, s. 175-181
  76. ^ a b c d e f g h i j k l Alan Palmer 1992, s. 182-189
  77. ^ Torvald T:son Höjer 1939, s. 414
  78. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 302
  79. ^ a b c Erik Bjørnskau 1999, s. 306-307
  80. ^ a b c d e f g h i j k l m n Alan Palmer 1992, s. 200-205
  81. ^ Sverre Steen 1951, s. 11-12
  82. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Alan Palmer 1992, s. 206-213
  83. ^ Sverre Steen 1951, s. 9
  84. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 325
  85. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 41
  86. ^ Torvald T:son Höjer 1943, s. 39
  87. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 341
  88. ^ Beckman, Margareta, Jean-Baptiste Bernadotte : från revolutionssoldat till svensk kronprins, Prisma, Stockholm, 2003. - ISBN 91-518-4084-7 (inb), s. 11
  89. ^ Olof Sjöström 2009, s. 92-94
  90. ^ a b c d e f g h i Alan Palmer 1992, s. 222-227
  91. ^ a b c d e f Narve Bjørgo 1995, s. 245-247
  92. ^ a b Sverre Steen 1951, s. 12-16
  93. ^ a b c d e f Alan Palmer 1992, s. 214-221
  94. ^ Olof Sjöström 2009, s. 96
  95. ^ Olof Sjöström 2009, s. 97
  96. ^ Olof Sjöström 2009, s. 123
  97. ^ Narve Bjørgo 1995, s. 243-244
  98. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 375
  99. ^ Sverre Steen 1951, s. 28
  100. ^ a b c d e f g Erik Bjørnskau 1999, s. 602-605
  101. ^ Olof Sjöström 2009, s. 141
  102. ^ Olof Sjöström 2009, s. 95
  103. ^ a b c Olof Sjöström 2009, s. 80-83
  104. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 385
  105. ^ Kjell Arnjlot Wig 1998, s. 58-59
  106. ^ a b c Torvald T:son Höjer 1943, s. 138
  107. ^ a b c d e f g h Alan Palmer 1992, s. 228-233
  108. ^ Torvald T:son Höjer 1943, s. 142
  109. ^ Torvald T:son Höjer 1943, s. 144
  110. ^ a b c d e f g h i Alan Palmer 1992, s. 234-238
  111. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 392
  112. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 394-395
  113. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 492-497
  114. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 55-56
  115. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 402
  116. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 397
  117. ^ Sverre Steen 1951, s. 30
  118. ^ a b Erik Bjørnskau 1999, s. 398
  119. ^ a b Erik Bjørnskau 1999, s. 403-404
  120. ^ Sverre Steen 1951, s. 32
  121. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 409
  122. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 416-418
  123. ^ a b Erik Bjørnskau 1999, s. 411-412
  124. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 62-63
  125. ^ a b c Alan Palmer 1992, s. 239-243
  126. ^ a b c d e Alan Palmer 1992, s. 244-247
  127. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Alan Palmer 1992, s. 248-254
  128. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 450-451
  129. ^ a b c d e Alan Palmer 1992, s. 257-260
  130. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 77
  131. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 470
  132. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 521-525
  133. ^ a b c d Alan Palmer 1992, s. 261-265
  134. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 474-475
  135. ^ Torvald T:son Höjer 1943, s. 308-313
  136. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 83
  137. ^ a b c Erik Bjørnskau 1999, s. 481-485
  138. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 82
  139. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 486-487
  140. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 85-88
  141. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 97
  142. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 503
  143. ^ Torvald T:son Höjer 1943, s. 1
  144. ^ a b c Erik Bjørnskau 1999, s. 503-506
  145. ^ a b Erik Bjørnskau 1999, s. 507-510
  146. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 555-557
  147. ^ a b Erik Bjørnskau 1999, s. 512-515
  148. ^ a b c d Erik Bjørnskau 1999, s. 516-519
  149. ^ Torvald T:son Höjer 1943, s. 376-380
  150. ^ Torvald T:son Höjer 1943, s. 392
  151. ^ Torvald T:son Höjer 1943, s. 394-398
  152. ^ a b c d e f g Narve Bjørgo 1995, s. 247-251
  153. ^ Sverre Steen 1954, s. 29
  154. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 558-562
  155. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 566
  156. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 121-125
  157. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 129-136
  158. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 548-553
  159. ^ a b c Erik Bjørnskau 1999, s. 562-565
  160. ^ a b c d Erik Bjørnskau 1999, s. 567-570
  161. ^ a b c d Erik Bjørnskau 1999, s. 571-574
  162. ^ Torvald T:son Höjer 1960, s. 209-210
  163. ^ a b c d e f g Erik Bjørnskau 1999, s. 575-581
  164. ^ Strømsø Børne-asyl av Astrid K. Natvig
  165. ^ Narve Bjørgo 1995, s. 255
  166. ^ Sverre Steen 1972, s. 97
  167. ^ a b Erik Bjørnskau 1999, s. 587-588
  168. ^ a b c d e f g Erik Bjørnskau 1999, s. 589-592
  169. ^ a b Torvald T:son Höjer 1960, s. 83-90
  170. ^ Torvald T:son Höjer 1960, s. 100
  171. ^ a b Torvald T:son Höjer 1960, s. 156-160
  172. ^ a b Erik Bjørnskau 1999, s. 593-596
  173. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 625-627
  174. ^ a b c Erik Bjørnskau 1999, s. 611-615
  175. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 631
  176. ^ a b c Erik Bjørnskau 1999, s. 584-586
  177. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 599-601
  178. ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 608
  179. ^ Nordisk Familjebok, sp. 999-1000
  180. ^ Torvald T:son Höjer 1943, s. 51
  181. ^ a b Våra kungar från äldsta tid till våra dagar, Åke Ohlmarks, Stureförlaget, Stockholm 1972, s. 425
  182. ^ Ny svensk historia 1810-1872, Erik Lindorm 1979 ISBN 91-46-13374-7 s.228-229
  183. ^ Kungsord från Gustav Vasa till Gustav VI Adolf, red. Lars-Arne Norborg och Roland Hentzel, Natur och kultur, Stockholm 1955, s. 156
  184. ^ Ny svensk historia 1810-1872, Erik Lindorm 1979 ISBN 91-46-13374-7 s.231
  185. ^ «Först och främst var han realpolitiker», fra tidsskriftet Populär Historia, 29. desember 2003
  186. ^ Ekedahl 2010, s. 11-12
  187. ^ a b Kjell Arnljot Wig 1998, s. 10-11
  188. ^ Nina Spørck 1998, s. 39-40
  189. ^ Kjell Arnljot Wig 1998, s. 191
  190. ^ Knut Johannessen: Et norsk rekviem ved kong Carl Johans død - og verkets svensk-norske livsløp, i Melos och logos, festskrift til Folke Bohlin, Borås 2011, s. 185-194.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Karl II 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Oscar I 
Konge av Norge