Camillo Benso di Cavour

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Camillo Benso di Cavour
Camillo Benso av Cavour
Camillo Benso di Cavour
Camillo Benso di Cavour. Maleri av Antonio Ciseri (1821-1891), som finnes i Pinacoteca di Brera, Milano.
Død 6. juni 1861 (42 år)
Statsminister i Kongedømmet Sardinia
4. november 1852 – 19. juli 1859
Forgjenger Massimo d'Azeglio
Etterfølger Alfonso Ferrero La Marmora
Statsminister i Kongedømmet Sardinia
21. januar 1860 – 23. mars 1861
Forgjenger Alfonso Ferrero La Marmora
Etterfølger Embetet nedlagt
Statsminister i Italia
23. mars 1861 – 6. juni 1861
Forgjenger Ingen
Etterfølger Bettino Ricasoli
Italias utenriksminister
23. mars 1861 – 6. juni 1861
Forgjenger Ingen
Etterfølger Bettino Ricasoli
Italias marineminister
23. mars 1861 – 6. juni 1861
Forgjenger Ingen
Etterfølger Federico Luigi Menabrea

Grev Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte i Nord-Italia. Han ble mest kjent som statsminister i Kongeriket Sardinia og som mannen bak den italienske grunnloven. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye Kongedømmet Italia.

Oppvekst og studier[rediger | rediger kilde]

Cavour ble født i Torino, hovedstaden i Piemonte i det nordvestlige Italia, på den tiden hovedstad i kongedømmet Piemonte-Sardinia. Han ble født inn i en piemontesisk adelsfamilie og ble forventet å skaffe seg en respektabel karriere. Han søkte seg inn i den sardinske hæren og ble løytnant i ingeniørtroppene. På grunn av sine radikale liberalistiske syn ble han presset til å forlate hæren i 1831, etter militærkarrieren reiste han rundt i Europa og studerte politikk og landbruk.

Cavours studier i statsvitenskap og hans erfaringer fra den franske julirevolusjonen i 1830 styrket hans liberale innstilling. Det konstitusjonelle monarki som var opprettet under Ludvig Filip av Frankrike hadde også overbevist ham om denne styreformens fordeler. Den nasjonalistiske stemning som rådet i mange miljøer tidlig i det 19. århundre ledet til at Cavour ble engasjert i en samling av Italia. Hans studier i landbruk hadde fått ham til også å interessere seg for industrialisering og infrastruktur. Hans bidrag til den politiske og teknologiske modernisering av Italia bygger på disse tre elementer: Sterk tro på liberalisme og konstitusjonelt styre; omfattende kjennskap til teknologi og drømmen om et forent Italia.

Tidlig politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Da pave Pius IX ble valgt i 1846 ble han regnet for å være liberal i mange henseender. Cavour følte derfor at det var tid for å fremme reformtanker. I 1847 grunnla han avisen Il Risorgimento (Gjenreisningen); navnet skulle senere bli et generelt navn for hele kampen for Italias samling. Som redaktør ble han en sentral politisk figur på Sardinia.

I 1848 fant flere revolusjoner sted i Europa. Reisningen i De to Sicilier skremte kong Karl Albert av Piemonte-Sardinia. Han befant seg under sterkt press, ikke minst på grunn av Il Risorgimentos innflytelse, og ga Sardinia et frihetsbrev den 8. februar 1848. Cavour vendte seg straks til kongen for å overtale ham til å erklære krig mot Østerrike, som styrte Italia gjennom Habsburgernes vasaller. 19. mars 1848 nådde nyheten om at opprør hadde brutt ut i Milano fram til Torino, og kongen ga etter for press fra Cavour og erklærte krig.

Sardinia ble slått av Østerrike i slaget ved Novara, og de italienske revolusjonene ble slått ned i Lombardia, Venezia og Milano. Allikevel var liberalismen og nasjonalismen i Italia sterk, og i valget i juli 1848 vant Cavour et sete i det sardinske deputertkammeret. Kong Karl Albert abdiserte som en følge av nederlaget, og hans sønn Viktor Emmanuel tok over. Under hans styre skjøt Cavours politiske karriere fart, og han ble landbruks- og handelsminister i 1850 og finansminister i 1851.

Etter at 1848-revolusjonene hadde slått feil, revurderte Cavour sine liberale standpunkter, og bestemte seg for å gi slipp på sin realpolitik. Hans tankegang var at dersom Italia ikke kunne samles gjennom revolusjon, kunne et sterkt og beregnende lederskap være en mulighet. Mens han satt i sine to første statsrådposter arbeidet han hardt for å styrke Sardinia, blant annet gjennom å fremme en utbygging av infrastruktur som gjorde Sardinia til en av de mest moderniserte stater på den tiden.

Veien mot forening[rediger | rediger kilde]

Grev Cavour i et foto av Adolphe Eugène Disdéri

I november 1852 ble Cavour statsminister i Piemonte-Sardinia. Han fikk dermed muligheten til også å ha innflytelse på utenrikspolitikken. Da Krimkrigen brøt ut i 1854 øynet han en sjanse til å styrke Sardinias stilling i det internasjonale samfunnet, og i februar 1855 gikk landet inn i krigen på Storbritannia og Frankrikes side. Motytelsen skulle være at de to alliansepartnerne skulle støtte arbeidet for å vurdere Italias framtid som et internasjonalt spørsmål. Etter krigens slutt bruke han Pariskongressen i 1856 som plattform for å fordømme det nøytrale Østerrikes okkupasjon av Italia.

I 1852, samme år som Cavour ble statsminister, ble også Napoleon III keiser i Frankrike. Han sympatiserte med Cavours plan om forening av Italia, og de to møttes i Plombières for å planlegge Italias framtid. Napoleon gikk med på en avtale om at dersom Østerrike gikk til angrep på Sardinia ville franske styrker bli sendt dit. Cavour gikk straks igang med å provosere Østerrike, og i april 1859 ble Sardinia angrepet. Napoleon holdt sitt løfte, men etter to dyrekjøpte seire ved Magenta og Solferino, inngikk han en våpenhvile i Villafranca og trakk tilbake sine styrker. Under avtalen fikk Østerrike beholde Venezia. Områder som var erobret av Sardinia skulle tilbakeføres til sine tidligere herskere. Cavour var rasende på Napoleon. Men situasjonen snudde seg året etter, da borgerne i Toscana, Modena, Parma, Bologna og Romagna stemte for å tilslutte seg Sardinia. Napoleon anerkjente dette, mot at han fikk kontroll over Savoie og Nice.

Senere, i mai 1860 ledet den italienske patrioten Giuseppe Garibaldi sine styrker, omkring 2 000 mann, inn i det habsburg-kontrollerte kongedømmmet De to Sicilier, og Viktor Emmanuel sendte styrker inn i Umbria. Begge kongedømmer stemte, under press fra Garibaldi og kongen, for union med Sardinia. Dermed kunne opprettelsen av kongedømmet Italia proklameres i mars 1861. Med unntak av Venezia og rikets naturlige hovedstad Roma var dermed Cavours plan for forening av Italia fullført. Han døde to måneder senere; Venezia ble tilsluttet Italia i 1866 og Roma i 1870.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beales, Derek & Eugenio Biagini. The Risorgimento and the Unification of Italy. Second Edition. London: Longman, 2002. ISBN 0-582-36958-4
  • Di Scala, Spencer. Italy: From Revolution to Republic, 1700 to the Present. Boulder, CO: Westview Press, 2004. ISBN 0-8133-4176-0
  • Holt, Edgar. The Making of Italy: 1815-1870. New York: Murray Printing Company, 1971. Library of Congress Catalog Card Number: 76-135573
  • Kertzer, David. Prisoner of the Vatican. Boston: Houghton Mifflin Company, 2004. ISBN 0-618-22442-4
  • Norwich, John Julius. The Middle Sea: A History of the Mediterranean. New York: Doubleday, 2006. ISBN 978-0-385-51023-3
  • Smith, Denis Mack. Italy: A Modern History. Ann Arbor: The University of Michigan Press, 1959. Library of Congress Catalog Card Number: 5962503


Forgjenger:
 Ingen 
Italias statsminister
Etterfølger:
 Bettino Ricasoli