Kongedømmet Sardinia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kongedømmet Sardinia
Kongedømmet Sardinia i 1839: Fastlandet Piemonte, med Savoia øverst til venstre (rosa) og Nizza (Nice) nederst til venstre (brunt). Begge er nå fransk. Sardinia er innfelt øverst til høyre.

Kongedømmet Sardinia er et tidligere kongedømme i Italia.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

De tradisjonelle giudicati av Sardinia, som tidligere hadde bestått av uavhengige stammeterritorier styrt av hver sin «dommer», ble kongedømme i 1297. Genova eller Pisa fikk herredømme over øya, da pave Bonifatius VIII som meglet mellom Huset Anjou og Aragon, etablerte et «regnum Sarduniae et Corsicae» på papiret som skulle være et len for pavemakten. Paven tilbød så sitt nye len til den katalonske Jakob II av Aragon, konge av Aragon (et føderasjon av kongerikene Aragon og Valencia, i tillegg til grevskapet Katalonia), og lovde ham pavelig støtte dersom han ønsket å erobre Pisas Sardinia i bytte mot Sicilia.

I 1323 dannet Jakob II en allianse med giudicen av Arborea. Etter et felttog som varte rundt ett år, okkuperte han Pisas territorier Cagliari og Gallura, samt byen Sassari, og hevdet territoriet som «Kongedømmet Sardinia og Korsika». I 1353 gikk Aragon til krig mot Arborea og kjempet mot deres heltemodige leder Eleanor av Arborea, men de greide ikke å redusere den siste av urfolk-giudicene før i 1410.

Kongedømmet Sardinia og Korsika beholdt sin egenkarakter som en del av Aragon og ble aldri riktig innlemmet i Kongedømmet Aragon. Da de var i konflikt med Arborea lot Peter IV av Aragon kongedømmet være en autonom nasjon. Kongedømmet hadde Europas mest avanserte juridiske tradisjoner, og ble styrt av en visekonge i kongens navn.

I 1409 beseiret Martin den yngre, konge av Sicilia og Aragons arving, de siste av de sardinske giudicato. Men han døde barnløs av malaria i Cagliari, og da gikk Kongedømmet Sardinia og Korsika sammen med kongedømmet Aragon til et samlet Spania. Korsika, som aldri var blitt erobret, forsvant fra den formelle tittelen.

I 1720 ble kongedømmet Sicilia byttet mot kongedømmet Sardinia, og Huset Savoia fikk nå kalle seg kongelige, som konger av Sardinia. Selv om navnet nå var «Kongedømmet Sardinia», var hoveddelen av Savoias territorier på 1700- og 1800-tallet i Savoie og Piemonte i Nord-Italia, med hovedstad i Torino.

I 1743 ble kongedømmet sammensluttet med Piemonte som Kongedømmet Sardinia. Da Napoleon erobret kongedømmet sammen med resten av Nord-Italia i 1796, flyktet kongen, Karl Emmanuel IV, til Sardinia.

Gjenreisning (Risorgimento)[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Sardinias flagg fra 1848; Det italienske flagget med Huset Savoias våpen.

I 1814 ble kongedømmet gjenopprettet og forstørret med tillegg fra den tidligere republikken Genova som nå var et hertugdømme. Kongedømmet fungerte som en bufferstat mot Frankrike. På 1800-tallet ble det alternative navnet Sardinia-Piemonte tatt i bruk. Etter Napoleon ble landet styrt av konservative monarker: Viktor Emanuel I og Karl Felix, som kjempet forrest i en kontingent av sine tropper i slaget ved Trocadero, som satte den reaksjonære Ferdinand VII på den spanske tronen.

I 1831 ble Karl Felix etterfulgt av den mer moderate, konservative Karl Albert. Sardinia ble industrialisert fra 1830. Konstitusjonen Statuto Albertino ble vedtatt i 1848-revolusjonen etter liberalt press. Det samme presset førte til at det ble erklært krig mot Østerrike. I begynnelsen av krigen hadde Sardinia fremgang, men det gikk verre etter hvert og til slutt tapte de.

Som resten av Italia, var Sardinia plaget med politisk ustabilitet under skiftende regjeringer. Etter en veldig kort og katastrofal andre krig mot Østerrike, abdiserte Karl Albert 23. mars 1849 til fordel for sønnen Viktor Emmanuel II av Italia. I 1850 ble en liberal regjering under Grev Camillo Benso di Cavour innsatt, og Sardinia ble en drivkraft i samlingen av Italia. Sardinia (Piemonte) deltok i Krimkrigen som alliert med Tyrkia, Storbritannia og Frankrike og kjempet sammen med dem mot Russland. I 1859 ble Frankrike med Sardinia i en krig mot Østerrike, men Napoleon III holdt ikke løftene sine overfor Cavour, han erobret Lombardia. Men Sardinia fikk likevel Lombardia fra Frankrike i bytte mot Savoie og Nice.

5. mars 1860 hadde Parma, Toscana, Modena og Romagna en folkeavstemning, som resulterte i at de gikk sammen med Sardinia. Samme år startet Giuseppe Garibaldi en kampanje i Sardinias navn for å erobre Sør-Italia. Han veltet raskt kongedømmet De to Sicilier, og marsjerte til Gaeta, hvor han traff Viktor Emanuel. Cavour ble den som var mest fornøyd med samlingen mens Garibaldi ønsket å erobre Roma. Garibaldi var altfor revolusjonær for kongen og statsministeren. 17. mars 1861 ble kongedømmet Italia proklamert, og dette endte Sardinias separate kongedømme. Sardinia (og spesielt Piemonte) skulle bli de mest dominerende og velstående regionene i Italia. Huset Savoia skulle regjere Italia fram til 1946, da republikken Italia ble proklamert.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]