Tsjetsjenere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tsjetsjenere
Noxçi / Hохчи
Antall
1,5 millioner[1]
Områder med stor befolkning
Russland Russland 1 360 000 [1]
::Tsjetsjenia Tsjetsjenia 1 031 000 [1]
::Ingusjetia Ingusjetia 95 000 [1]
::Dagestan Dagestan 95 000 [1]
::Moskva Moskva 14 000 [1][2]
::Stavropol kraj Stavropol kraj 13 000 [1]
Tyrkia Tyrkia 100 000 [3]
Kasakhstan Kasakhstan 75 000
Aserbajdsjan Aserbajdsjan 10 000
Jordan Jordan 8 000
Egypt Egypt 5 000
Georgia Georgia 4 000 [4]
Syria Syria 4 000
Irak Irak 2 500
Språk
Tsjetsjensk, russisk
Religion
Sunni-islam
Relaterte etniske grupper
Ingusjere, batsere, kistere

Tsjetsjenere (tsjetsjensk: Noxçi / Hохчи – Nokhtsji) er den største av de innfødte etniske gruppene i Nord-Kaukasus. De kaller seg selv nokhtsjii (entall nakhtsji eller nokhtsji)

På verdensbasis finnes det mer enn 1,5 millioner tsjetsjenere, de fleste i delrepublikken Tsjetsjenia i Russland. De er hovedsakelig sunnimuslimer, og snakker tsjetsjensk og russisk. Tsjetsjenerne er beslektet med ingusjere, batsere og kistere, som alle holder til i Tsjetsjenias naboregioner.

Det isolerte fjellandskapet i Kaukasus og den strategiske verdien som utenforstående har satt på områdene som er befolket av tsjetsjenere har i stor grad bidratt til det tsjetsjenske samfunnets etos og til utformingen av en unik nasjonal karakter.

Opprinnelsen til navnet[rediger | rediger kilde]

Uttrykket «tsjetsjen» antas opprinnelig å ha kommet fra det iranske navnet på Nokhtsjii-folket, og det dukker først opp i arabiske kilder fra 700-tallet. I følge folkelig tradisjon kommer det russiske uttrykket «tsjetsjen» fra navnet på landsbyen Tsjetsjen-Aul, hvor tsjetsjenere beseiret russiske soldater i 1732. Men ordet finnes imidlertid i russiske kilder så tidlig som 1692, og det kom trolig inn i russisk via det kabardinske «Sjasjan».[5]

Geografisk fordeling[rediger | rediger kilde]

De fleste tsjetsjenerne bor i delrepublikken Tsjetsjenia i Russland. Det finnes også betydelige tsjetsjenske befolkninger i andre deler av Russland (spesielt i Dagestan, Ingusjetia og Moskva).

Bortsett fra i Russland finnes også tsjetsjenske diasporabefolkninger i Tyrkia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, samt i den arabiske verden (spesielt Jordan, Egypt og Syria). De fleste av disse er etterkommere av personer som måtte forlate Tsjetsjenia under Kaukasuskrigene (som førte til at Tsjetsjenia ble annektert av Det russiske keiserriket rundt 1850), og i Kasakhstans tilfelle av de stalinistiske deportasjonene i 1944. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har titusener av tsjetsjenske flyktninger bosatt seg i den Europeiske union og andre steder som følge av krigføringen i hjemlandet, spesielt under emigrasjonsbølgen til Vesten etter 2002.[6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tsjetsjenerne er et av veinakh-folkene, som har bodd i fjelltraktene i Nord-Kaukasus siden forhistorisk tid (det finnes arkeologiske spor etter historisk kontinuitet tilbake til 10 000 f.kr.[7]). I middelalderen var tsjetsjenerne dominert av khazarene og senere alanerne. Den lokale kulturen ble også utsatt for bysantinsk påvirkning, og noen tsjetsjenere lot seg omvende til ortodoks kristendom. Gradvis ble imidlertid islam dominerende, selv om tsjetsjenernes egne paganistiske religion fremdeles sto sterkt i hvert fall til 1800-tallet. Samfunnet var organisert langs føydale linjer. Nord-Kaukasus ble ødelagt under de mongolske invasjonene1200-tallet og Timur Lenks1300-tallet.[8][9]

Sjeikh Mansur

Under «den lille istid» på slutten av middelalderen ble tsjetsjenerne tvunget ned fra fjellene og ut på slettelandet, hvor de kom i konflikt med Terek- og Greben-kosakkene, som også hadde begynt å flytte inn i regionen. Kaukasus var også i fokus for tre konkurrerende riker: Det osmanske riket, Persia og Russland. Etter hvert som Russland fra 1500-tallet av ekspanderte mot sør ble sammenstøt mellom tsjetsjenere og russere hyppigere. På slutten av 1700-tallet ledet Sjeikh Mansur en større tsjetsjensk motstandsbevegelse.

På begynnelsen av 1800-tallet startet Russland en fullskala erobring av Nord-Kaukasus for å beskytte rutene til sine nye territorier i Transkaukasia. Kampanjen ble ledet av General Jermolov som spesielt mislikte tsjetsjenerne, som hav beskrev som «et modig og farlig folk».[10] Rasende på grunn av tsjetsjenske raid, startet Jermolov en politikk med «brent jord» og deportasjoner. Han grunnla i 1818 også fortet Groznyj (som nå er hovedstad i Tsjetsjenia). Tsjetsjensk motstand mot russisk styre nådde sitt høydepunkt under ledelse av dagestaneren Sjamil på midten av 1800-tallet. Tsjetsjenerne ble endelig beseiret etter en lang og blodig krig, hvor tsjetsjenerne led forferdelige tap av menneskeliv. Av en estimert befolkning på over en million på 1840-tallet var det bare 140 000 tsjetsjenere igjen i Kaukasus i 1861[11] I kjølvannet av krigen emigrerte et stort antall flyktninger, eller de ble under tvang deportert til det osmanske riket. I 1860 dro (i følge tall fra Sovjet-tiden) 81 360 tsjetsjenere til Tyrkia, en ny emigrasjon fant sted i 1865, da ytterligere 22 500 tsjetsjenere dro. Tilsammen ble dermed over 100 000 tsjetsjenere etnisk «renset» under denne prosessen, noe som muligens utgjorde et flertall av hele den tsjetsjenske befolkning på den tid.[12][13][11] Det har senere vært flere tsjetsjenske opprør mot det russiske styret, og også ikkevoldelig motstand mot russifisering og Sovjetunionens kollektivisering og antireligiøse kampanjer.

I 1944 nådde Moskvas undertrykkelse sitt høydepunkt, da alle tsjetsjenere, sammen med flere andre folkeslag i Kaukasus, etter ordre fra Josef Stalin ble deportert en masse til Kasakhstan og Sibir, og minst en fjerdedel og kanskje så mye som halvparten av hele den tsjetsjenske nasjon omkom i løpet av prosessen.[12][14][15] Selv om de ble «rehabilitert» i 1956 og fikk lov til å vende tilbake året etter, så hadde de overlevende mistet sine økonomiske ressurser og borgerrettigheter. Under både sovjetiske og senere russiske regjeringer har de vært gjenstand for (offisiell og uoffisiell) diskriminering.[12][16] Tsjetsjenske forsøk på å gjenvinne selvstendighet på 1990-tallet, etter Sovjetunionens fall har ført til to ødeleggende kriger mot den nye russiske staten siden 1994.

Språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tsjetsjensk

Tsjetsjenernes hovedspråk er tsjetsjensk og russisk. Tsjetsjensk tilhører nakh-språkene innen den nordøstkaukasiske språkfamilien. Det tsjetsjenske skriftspråket er basert på den sentrale lavlandsdialekten. Beslektede språk er ingusjisk, som brykes i naborepublikken Ingusjetia, og batsisk, som snakkes i de tilgrensende delene av Georgia. Tsjetsjensk skrives i dag med det kyrilliske alfabet, men til forskjellige tider opp gjennom historien har også det georgiske, arabiske og latinske alfabet blitt brukt.

Kultur[rediger | rediger kilde]

I tiden før omvenelsen til islam praktiserte tsjetsjenerne en unik blanding av religiøse tro og tradisjoner. De deltok i mange riter og ritualer, hvorav mange hadde tilknytning til jordbruk, såsom regnritualer, en feiring av den første dagen med pløying, samt en feiring av tordenguden Sela og gudinnen Tusholis dag.

Kunta-haji, en tsjetsjensk muslimsk mystiker og ideolog, også kalt «Tsjetsjenias Mahatma Gandhi»

Det tsjetsjenske samfunn er strukturert rundt tukhum (klan-unioner) og rundt 130 taip, eller klaner. Taipene er basert mer på land enn på blodslinjer og har et urolig forhold i fredstid, men er knyttet sammen i krig. Taiper er videre inndelt i gar (greiner), og garer i nekje (patronymiske familier). Den tsjetsjenske sosiale kode kalles nokhtsjallah (hvor nokhtsjo står for «tsjetsjensk»), og kan løselig oversettes som «tsjetsjensk karakter». Den tsjetsjenske ære impliserer moral og etisk oppførsel, generøsitet og vilje til å sikre kvinners ære.

Religion[rediger | rediger kilde]

Tsjetsjenia er overveiende muslimsk. Noen holder fast ved en sufi-tradisjon kalt muridisme, mens rundt halvparten av tsjetsjenerne tilhører sufi-brorskap, eller tariqah. De to Sufi-tariqaene som ble utbredt i Nord-Kaukasus var Naqshbandiya og Qadiriya. Naqshbandiya står spesielt sterkt i Dagestan og det østlige Tsjetsjenia, mens Qadiriya har de fleste av sine tilhengere i resten av Tsjetsjenia og Ingusjetia.

Nesten alle tsjetsjenere tilhører hanafi-retningen innen sunni islam.[12] Salafisme ble introdusert i befolkningen på 1950-tallet. Noen av opprørerne som er involvert i den nyere tids kriger i Tsjetsjenia er salafiere, men flertallet er ikke det.[17]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kjente tsjetsjenere[rediger | rediger kilde]

Milana Terlojeva, tsjetsjensk forfatter
  • Sheykh Mansour Ushurma - Tsjetsjensk frihetsbevegelse leder 1760-1794.
  • General Djahar Dudaev – Første president av den tsjetsjenske republikken "Ichkeria".
  • Aslan (Halid) Maskhadov - 2 president av den tsjetsjenske republikken Ichkeria.
  • Khampasha Nuradilov - 2 verdens krig helten.
  • Mamakaev Magomed Amaevich - Forfatter, poet.
  • Pjotr Zakharov-Tsjetsjenets – maler
  • Milana Terlojeva – forfatter
  • Makka Sagaipova – sanger
  • Abdurahman Avtorhanov – Professor, politiker, forfatter.
  • Natalya Khusainovna Estemirova - menneskerettighetsaktivist som arbeidet i Kaukasus. 1958-2009(drept).
  • Ruslan Khasbulatov; en tsjetsjensk økonom og politiker som spilte en sentral rolle i hendelsene som ledet opp til den konstitusjonelle krisen i Russland i 1993. Etnisk tsjetsjener.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Folketelling Russland 2002
  2. ^ Registrert antall. Estimert antall: 80 000
  3. ^ Kailani, Wasfi: «Chechens in the Middle East: Between Original and Host Cultures», Caspian Studies Program (2002).
  4. ^ ikke inkl. 7000 kistere
  5. ^ Amjad Jaimoukha (2005): The Chechens: A Handbook London, New York: Routledge, s.12
  6. ^ «Chechnya's Exodus to Europe», North Caucasus Weekly, Vol. 9 nr. 3, The Jamestown Foundation, 24. januar 2008.
  7. ^ Bernice Wuethrich: «Peering Into the Past, With Words», Science, vol. 288, nr. 5469, s. 1158, 19. mai 2000, doi:10.1126/science.288.5469.1158
  8. ^ Jaimoukha s. 33-34
  9. ^ John B. Dunlop (1998): Russia Confronts Chechnya: Roots of a Separatist Conflict, Cambridge University Press, s. 3
  10. ^ Dunlop s. 14
  11. ^ a b Jaimoukha s. 50
  12. ^ a b c d Johanna Nichols: «Who are the Chechens?», University of California, Berkeley.
  13. ^ Dunlop s. 29ff.
  14. ^ Jaimoukha s. 58
  15. ^ Dunlop, kapittel 2: «Soviet Genocide», spesielt s. 70-71 («How many died?»)
  16. ^ Jaimoukha s. 60
  17. ^ Brian Glyn Williams: «Shattering the Al Qaeda-Chechen Myth: Part 1», The Jamestown Foundation, 2. oktober 2003

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Amjad Jaimoukha: The Chechens: A Handbook (London, New York: Routledge, 2005)
  • John B. Dunlop: Russia Confronts Chechnya: Roots of a Separatist Conflict (Cambridge University Press, 1998)