Farmand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For alternative betydninger, se Farmann
Farmand i en utgave fra 1947. Legg merke til den helsides forsideannonsen.

Farmand var et norsk ukentlig forretningsblad. Det ble grunnlagt i 1891, og dets første redaktør var Einar Sundt. Magasinet skulle ifølge sine statutter være et organ for næringslivets frihet; senere omfattet det også stoff innen politikk og kultur. I tillegg til sine ukentlige utgivelser, utkom Farmand ved årsslutt med et utvidet såkalt Gullnummer. Bladet utkom kontinuerlig fra 1891 til det ble innstilt i januar 1989 med unntak av krigsårene 1940–1945. Ordet «farmand» er gammel form for «handelsmann».

Redaksjonell linje[rediger | rediger kilde]

Magasinet ble i høy grad preget av sin mangeårige redaktør Trygve J.B. Hoff (kjøpte tidsskriftet i 1935), som førte en karakteristisk, og til tider svært individualistisk, linje. Under hans ledelse hadde Farmand, til tross for at bladet i liten grad ble markedsført, et gjennomsnittlig opplag på rundt 30 000. Blant annet ble Farmands innhold regnet som et tilstrekkelig salgsargument i seg selv; derfor ble dets omslag frem til 1980-årene brukt til helsides annonser istedenfor redaksjonelt stoff. Hoffs linje ble videreført av etterfølgeren Kåre Varvin, som begynte som journalist i magasinet i 1945. Bladet var også et debattorgan med et stort antall bidragsytere som alltid begynte sine innlegg med hilsenen «Hr. redaktør!».

Hoff var også konsekvent anti-fascist, og Farmand var den første norske publikasjonen som, etter ordre av 12. juni 1940 fra rikskommissær Josef Terboven, ble tvangsinnstilt «med øieblikkelig virkning og for bestandig» under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Medredaktøren Georg Harbitz Reymert (1930–1940) hadde i lengre tid i skarpe ordelag advart mot tyskerne i bladets spalter da Terboven forbød bladet.

Etterkrigstiden ble innledet med kraftige angrep på regjeringens penge- og næringslivspolitikk, som var preget av økonomen Ragnar Frischs teorier. Her ble Farmand et toneangivende opposisjonsorgan.[1]

Da Farmand ble overtatt av Trygve J.B. Hoffs sønn Ole-Jacob i 1983 mistet bladet imidlertid en betydelig del av redaksjonen, som ikke ønsket å følge en mindre kulturorientert retning. Også abonnentene reagerte på Farmands dreining mot Fremskrittspartiet, og leserkretsen ble stadig mindre.

Ettersom Farmand fikk dårligere økonomi brukte man opp det fond som var skapt for bladet. Senere gikk familien Høeg inn med finansiering og etter det også stiftelsen Libertas. Libertas støttekjøpte flere tusen abonnement til skoler og bibliotek i hele Norge. Farmand endte til slutt opp i Cappelen forlag, og da svenske Bonnier overtok forlaget, satt Bonnier med både Økonomisk Rapport og Farmand. Man besluttet å satse på Økonomisk Rapport, som minnet mer om det svenske Veckans Affärer som Bonnier hadde suksess med i Sverige. Abonnentregisteret ble innlemmet i Økonomisk Rapport, og Farmand lagt ned i 1989. Redaksjonen var da i gang med å planlegge bladets 100 års jubileumsnummer.

Bidragsytere[rediger | rediger kilde]

Farmand favnet vidt, og en rekke fremtredende skribenter kom til uttrykk i bladet, deriblant Cappelens Henrik Groth, advokaten Johan Bernhard Hjort, forfatterne Bjørg Jønsson (under psevdonymet Femina), Odd Eidem og Alf Larsen. Fra kirkelig hold bidro ofte biskop Alex Johnson. Arnulf Øverland og Sigurd Hoel var blant magasinets litteraturredaktører. Humor og satire var en genre som ble ivaretatt under Trygve J.B. Hoffs redaksjonelle ledelse og videreført av hans etterfølger, blant annet gjennom den velkjente «hjørnevitsen» og et eksklusivt abonnement på Playboys karikaturer. Farmand kunne også publisere stoff fra det engelske vittighetsbladet «Punch» etter at redaktør Hoff hadde dokumentert at hans samling av gamle eksemplarer var like omfattende som magasinets. Også Odd Brochmann bidro med betraktning om estetikk, gjerne med egne illustrasjoner. Tegneren Ellen Auensen satte sitt preg på magasinet på 1970- og 80-tallet.

Blant utenlandske fagøkonomer hadde magasinet bidragsytere som Milton Friedman, Friedrich Hayek, begge vinnere av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel, Ludwig von Mises og mange andre. En annen utenlandsk bidragsyter var den meget konservative filosofen og adelsmannen Erik Maria Ritter von Kuehnelt-Leddihn fra Østerrike.

Den innenriksøkonomiske dekning i etterkrigstiden ble preget av spaltisten Stockman (Georg Falsen).

Under Trygve Hoff og Kåre Varvins ledelse besto Farmands redaktørkorps av blant andre Arne Bonde, Hans Geelmuyden, André Savik og Trygve Hegnar, som leverte sine artikler under pseudonymet "Periscopus". I 1971 startet Hegnar det konkurrerende bladet Kapital.

Gullnummeret[rediger | rediger kilde]

Det årlige gullnummeret utkom i november/desember. Tradisjonelt var der en oppsummering av norsk og innenlandsk økonomi fulgt opp av dybdeanalyser over enkelte trekk. Videre kunne en finne bidrag fra de fleste medarbeiderne. Omslagssiden var gullfarget.

Betydning og innflytelse[rediger | rediger kilde]

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Farmand hadde en sterk innflytelse på norsk samfunnsliv, direkte såvel som indirekte.

Farmand var i en årrekke det største og sterkeste næringslivsorganet i Norge.

Farmand var i åpen konfrontasjon mot Hitler-Tyskland og Terbovens regime.

Trygve Hoff var nær venn og utvekslet ideer av Milton Friedman. Friedman fikk utvidet spalteplass i Farmand. Han mottok senere Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel.

Priser[rediger | rediger kilde]

  • Farmandprisen ble innstiftet i 1955 for å oppmuntre selskaper til å yte best mulig økonomisk informasjon, i all hovedsak gjennom sine årsberetninger. Prisen forvaltes i dag av Farmand Activum som eies av Arve Stølann Angell.[2]
  • Stockmanprisen (innstiftet 1988) er oppkalt etter Falsens spalte og deles ut av Norske Finansanalytikeres Forening.
  • Hoff-Farmand-legatet, for studier av næringslivets frihet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]